Fra Bibelsk-TroNr. 2 - 2012.
Av Ole Andreas Meling.
«Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!» (1 Kor 5,5)
Rens derfor ut....
Fortsatt feires påske i Israel på gammelt vis. Huset renses for surdeig. Frysen blir tømt og vaska. Den samme grundighet utføres med kjøleskap, skuffer og skap. Alle spor av gammel surdeig skal bort. I butikker gjemmer de bort eller fjerner all gjærbakst. De følger Herrens befaling i (2 M 12,19): ”I sju dager skal det ikke finnes surdeig i deres hus.” Om Israels barn kan være ivrige på å holde symbolikken ved like, er det få som skjønner hva det egentlig er tale om.
Usyret brød er brød som ikke er hevet. Det er derfor raskt å lage. Dette symboliserer utgangen av Egypt. De skulle være reiseklare og ete i hast (2 M 12,11). Slik taler det usyrede brød sammen med reisekledningen at vi skal være reiseklare. Snart er vi ved målet. Snart kommer Jesus igjen! Fest ikke teltpluggene for godt!
Surdeigen brukes også som bilde på vrang lære. Jesus advarer mot fariseernes og saddukeernes lære (Mat 16,11-12). Den er som surdeigen. Blandes bare litt av denne vranglære inn i våre hjertes lære, ødelegges hele troen. Saddukeerne var den tids liberale teologer som prøvde å gjøre Gud fornuftig. Jesus passet ikke inn hos dem. Fariseerne var den tids konservative, men som ikke hadde forstått sitt hjertes store forderv, og håpet på en blanding av egen vilje, Guds kraft og Guds nåde. Jesus passet ikke inn hos dem heller.
Denne fariseeriske lære ser vi Paulus tar oppgjør med i Galaterne (Gal 5,9). Her var det en lære som satte en betingelse for Jesu nåde. Det skal ikke mer enn en betingelse til, så er hele nåden ødelagt. Blandes gjerninger inn i troen, ødelegges troen. En surdeig syrer hele deigen.
Dette hjelper oss til å forstå hva Paulus har på hjertet her.
Paulus er konkret og forklarer hva surdeigen er. Vi kan dele den i to.
1. ”I det hele høres det om hor blant dere”.
2. ”Og dere er oppblåste!”
Sadukeernes surdeig
Den første konkretiseringen er en variant av saddukeernes lære. Denne lære var preget av verdens tankegang, og tilpasset Guds ord til fornuften. I Korint var det noen i menigheten som levde etter Guds lov. Det skjedde med dem som med så mange andre, de innordnet seg ikke etter det 6. bud. ”Du skal ikke bryte ekteskapet”. Det var ikke et syndefall, men et valg hvor de bevisst satte Guds ord til sides. Det ble heller ikke tatt oppgjør med det i menigheten. Disse ble fortsatt sett på som kristne brødre. Det er vanskelig å si nei til synd som kommer oss så nær i menighet eller familie. Vi har så lett for å bli så fornuftige da! Akkurat som saddukeerne.
Men Paulus vil rope til oss: Litt surdeig syrer hele deigen! Dette forgifter hele forholdet til Gud. Forståelsen av påskelammet betydning vil en ikke kunne tilegne seg uten omvendelse. Å rense bort surdeigen, er ikke å rense bort synden. Da vil ingen forstå dens betydning. Det er å vende seg til den falske lære som godtar synden.
”Samklang mellom liv og lære”, synger Mathias Orheim. Han har et viktig poeng. Likevel vil jeg hevde: Lære og liv kan ikke skilles ad. Det finnes dem som lærer en ting, men lever noe annet. De lyver om sin lære. Vi lærer alltid det vi lever. Det er livet som viser vår lære. Sier vi med vår munn noen annet, lyver vi. Det samme gjelder hva vi sier til dem som lever i synd. Sier vi til dem at de fortsatt er Guds barn uten at de omvender seg, har vi akseptert deres lære.
Fariseernes lære
”Dere er oppblåste... det passer dårlig at dere roser dere!” Det forholdet til Guds ord som korinterne hadde, førte ikke til syndenød. Det ser vi jo stadig. Et menneske får ikke syndenød ved å synde. Vi får det ved å ta Guds ord på alvor, i all dets hellighet og strenghet. Likegyldighet med læren fører alltid med seg egenrettferdighet og selvgodhet.
I dyreverden er det et velkjent fenomen at dyrene blåser seg opp for å virke større enn de er. For en kristen er dette en stor fare. Vi har et hjerte som elsker å æres. Derfor skjuler vi våre feil, og skryter av våre bragder. Vi vil stå fram som vellykkede kristne. Vellykkede familier. Vellykkede på arbeid. Da er det mange sider av vårt tankeliv og våre handlinger som ikke bør komme for offentligheten. Nå skal heller ikke alt komme for offentligheten. De fleste syndige tanker skal vi ha for oss selv, sammen med vår Gud i vårt lønnkammer. Men i dette narrespill kan vi så fort narre oss selv. Dersom ikke disse hovmodstanker blir avslørt og arrestert av meg selv, vil de ta Lammets plass i hjertet. En liten surdeig, syrer hele deigen.
Herren ser til hjertet. Ja, Herren ser kun til hjertet. Passer det at vi roser oss? Nei, ikke verken for Herren eller for andre. Vi skulle heller sørge!
Påskelammet er slaktet
”Burde dere ikke heller sørge!” sier Paulus. Han sa det til Korinterne, og Gud sier det nå til oss. Jo, visst bør vi sørge. Vi har syndet i tanker, ord og gjerninger og kjenner den vonde lyst i vårt hjerte! Den som dømmer seg selv, blir ikke dømt, sier Paulus.
Denne sorg er ikke til hinder for å tilegne seg påskelammet. Og disse inviterer Herren til bords. Salige er de som sørger, for de skal mettes! Så la oss da stanse til slutt for dette evangelium: Vårt påskelam er slaktet, Kristus. Om læren dømmer deg, så må du ikke endre på læren! Hør innbydelsen til Paulus: Ditt påskelam er slaktet, kom og et!
La oss lære noe av Abraham og Isak. Det måtte være et underlig måltid de hadde der på fjellet. For ikke mange minuttene siden, kjente Isak faren knytte opp tauet som bandt ham til alteret. Han så faren legge kniven ned. Han hadde hørt Guds røst som sa: Ikke gjør gutten noe. Han hadde hørt brekingen fra lammet som satt fast i et kjerr, og sett faren gripe det. Kniven som for noen minutter siden var rettet mot ham, ble brukt til å slakte væren i stedet. Han hadde stått og sett hvordan flammene brente og stekte det. Nå eter de det sammen. Isak kan ikke ha unngått å tenke: Det lam jeg nå eter, er min frelse! Hvor gått dette måltidet må ha smakt!
Da Jesus hang på korset og Guds slaktekniv var rettet mot ham, var det ingen som ropte: Stans! Ingen stedfortreder som var gjort ferdig for ham. Han var selve stedfortrederen. Han var lammet som gikk i Isaks sted. Han var lammet som ble slaktet i Egypt. Han var det Guds lam som Johannes vitnet om, det som bar all verdens synd.
Nå roper Paulus til oss: ”La oss holde måltid! For vårt påskelam er slaktet!” Det er som Paulus inviterer oss til bords. Vi får holde måltid sammen med Paulus, apostlene og alle andre hellige. De er frelst av samme grunn som oss. De hadde heller ingenting å rose seg av, annet enn dette evangelium.
Å ete det, er å tilegne seg det. Det hjelper meg ikke å tro at Lammet er slaktet for alle andre. Å ete det, er å tro det er mitt. Det er å regne med det slik som løftet sier: Lammet har båret bort mine synder. Lammets blod renser fra all min synd. Også de synder du ikke ser.
Til dette slaktede lam har Gud knyttet store løfter. Gud slaktet sitt lam for at det skulle være til frelse for deg. Alle Guds løfter om frelse, er knyttet til dette lam. Uten dette lam, har du intet. I dette lam har du alt. Hvor mye du blåser deg opp, er du dog intet uten dette lam! Er du den fattigste og ynkeligste kristen, har du dog alt hva Gud ser etter, om du har Jesus.
Så er det grunn til å sørge over seg selv og glede seg over Kristus. Det er grunn til å klage over seg selv, men rose seg i Kristus. Ja, virkelig rope det ut med samme lettelse som en frigjort Isak: ”Mitt påskelam er slaktet! La oss holde påske med glede!”
