Nattverden – den nye pakts måltid.

Fra Lov&Evangelium.
Nr. 3 - 2014.
Av Per Bergene Holm.

Det som påskemåltidet var i den gamle pakt, er nattverden i den nye pakt. Det viktigste ved påskemåltidet var påskelammet, et lam som var slaktet for å gi den enkelte et dekke for Guds dom, et skjul og frigjørelse fra morderengelens domsgjerning.

Offermåltidene
Nå var det mange offermåltid i den gamle pakt. Mye av det som ble ofret, ble også spist av dem som ofret det, i det minste noe av det. Det gjelder imidlertid ikke synd- og skyldofrene. Der skulle fettet og innvollene ofres på brennofferalteret, mens kroppen skulle brennes opp utenfor leiren. Det er understreket spesielt at dette offeret ikke skulle spises, men brennes. Offeret var gjort til synd, det bar synden og skylden, og derfor måtte det tilintetgjøres og dø, for det skulle ta synden bort.

Med påskelammet er det annerledes. Det skulle nettopp spises, ikke bare noe av det, men alt, rubb og stubb, med hode, føtter og innvoller.

Syndofrene, ikke minst offeret på den store forsoningsdagen, står som forbilder på Jesu lidelse og død på Golgata kors. Her møter vi det offer som bringes fram for Gud, på vegne av oss alle, et stedfortredende offer til soning for verdens synd.

Det alteret kan ikke vi spise av (Heb 13:10-12). Denne offerhandlingen står vi aldeles utenfor. Det er et offer til Gud alene, ikke til noen velbehagelig duft, men til soning. Uavhengig av personlig tilegnelse, tro eller gudsfrykt, skjer det soning, i kraft av offeret. Det skaffes til veie soning for hele verdens synd.

Påskelammet
Ved påskelammet er det hele snudd om. Her sprenges ikke blodet på alteret, her brennes det ikke noe overfor Gud. Men her skal offerlammets blod og kropp tilegnes personlig av den enkelte. Det blodet som har blitt sprengt på alteret for Gud, den kroppen som har blitt brent utenfor leiren, det skal nå den enkelte tilegne seg som sitt, spise det og få del i det.

Da Jesus innstiftet nattverden, sto han like foran sin lidelse og død. Hans blod skulle sprenges på det himmelske alter og på Golgata kors, og hans legeme skulle dø og legges i grav utenfor leiren. Denne offerhandlingen sto disiplene aldeles utenfor. Den hadde de ingen delaktighet i, ingen ros av, den sto de utenfor. Men det skjedde for dem, slik det skjedde for hele verden.

Hele dette offeret er rettet mot Gud, det er til soning overfor Gud og er overhodet ikke noe offer overfor oss. Tvert i mot er det et offer for Gud, i vårt sted. Det var vi som skulle vært ofret, men så er det vår stedfortreder som dør. Et slikt offer og et slikt alter har vi intet med å ete av.

Påskemåltidet er derfor ikke noe vanlig offermåltid. I det hele tatt er det intet som bæres fram for Gud i påskemåltidet. Likevel står påskemåltidet i den dypeste sammenheng med ofrene. Det er åndelig sett nettopp det offeret, som er båret fram for Gud til soning, som den enkelte tilegner seg i påskemåltidet.

Lammet ofres altså ikke i påskemåltidet, men lammet som er slaktet spises av den enkelte, slik at den enkelte får del i lammet, og lammet blir ett med dem, som spiser det.

Nattverden – et nådemiddel
Slik er det også med nattverden. Jesus ofrer ikke seg selv i nattverden, og langt mindre er det vi som ofrer ham noe (slik den katolske kirke lærer). Den Jesus som utgjød sitt blod for oss til soning på Golgata kors og som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, han gir oss i nattverden del med seg.

Vi får tilegne oss ham, og han blir ett med oss. I nattverden skal du og jeg få tilegne oss Jesus personlig, slik at hans lidelse og død, blir vår lidelse og død, hans rettferdighet, hellighet og lyteløshet blir vår rettferdighet, hellighet og lyteløshet.

På Golgata fikk Gud i himmelen alt, han krevde av oss, der ble det gjort soning, og der ble Gud en forsonet Gud. I nattverden får ikke Gud noe, han fikk alt på Golgata kors, men der får du og jeg delaktighet i Jesus selv. Derfor blir jeg aldri ferdig med å fryde meg over nattverdens forkynnelse. Den forkynner klarere enn noe, hva det er å være en Kristen. Det er ikke å bære noe fram for Gud, det er ikke å være slik eller slik, det er ikke å gjøre eller mene noe, men det er å ha del i Jesus.

Det er å ta imot Jesus og tilegne seg ham, slik at han blir min med alt hva Han er og har gjort. Jeg får del i Hans blod til soning, og dermed får jeg personlig del i syndenes forlatelse. Jeg får del i Hans legeme, og dermed Hans død med alle mine synder – de ble lagt i grav med Jesus – og jeg får også del i Hans hellighet og rettferdighet, Hans lyteløshet og dermed Hans oppstandelse, velbehag og livsrett for Gud.

Det er i kraft av Jesus, jeg får være en Kristen, det er Hans blod som er min soning, det er Hans liv som er min rettferdighet. Det er Ham jeg må ha.

Personlig tilegnelse
Da forstår vi, hvor om å gjøre det var for Jesus å gi sine disipler sitt legeme og blod, og vi skjønner, hvorfor Han hadde lengtet etter å ete påskemåltidet sammen med dem. Jesu stedfortredergjerning for oss blir oss ikke til noe gagn, dersom vi ikke personlig får del i den, og tilegner oss den som vår.

Nå skal vi understreke, at det ikke bare skjer gjennom nattverden. Det skjer først og fremst gjennom Guds ord, ved at vi hører Ordet om Guds Sønn, som er gitt oss til frelse og tar i mot ham. Men i nattverden skal vi få tilegne oss Jesus på en synlig og kjennbar måte, til visshet om, at Gud virkelig og i sannhet har gitt oss sin Sønn, og i forvissning om, at Jesus virkelig vil at vi skal tilegne oss Ham, som vår – ikke fordi vi er verdige, gode, slike som passer for himmelen, men fordi vi trenger Jesus, fordi vi er syndere, slik disiplene også viste seg å være, både denne kvelden og natten som kom.

Jesus vil ikke gi oss seg selv, fordi vi fortjener det, men fordi vi trenger det. Hans lidelse og død er for oss, for feilende og fallende disipler, og Han vil så gjerne, at vi skal ta imot det, som vårt, for bare i Ham ligger vår frelse.

Styrkemåltid
Skriften lærer oss også, at nattverden er et styrkemåltid. Det betyr ikke, at vi blir sterke i oss selv, men styrken ligger nettopp i, at vi mottar Jesus. Du og jeg har ikke liv i oss selv, det gjelder også vårt fysiske liv. Vi må spise hver dag og tilføres alt, vi trenger for å leve. Slik er det også med vårt åndelige liv. Vi lever bare i kraft av det vi mottar, av det vi spiser.

Kilden for vårt liv er uten for oss, i Jesus og ordet om Ham. Vi styrkes ved nåden, sier Guds ord. Du har ikke mer kraft og styrke i ditt kristenliv enn du har Jesus, og lever i troen på Ham. Og det gjør du nettopp ved å bli i Hans ord, søke Ham i ordet og nattverden.

Samfunnsmåltid
Nattverden er et måltid. Da Jesus innstiftet det, satt Jesus og disiplene sammen rundt et bord. Bordsamfunnet er noe sentralt i Skriften, det er sine venner og fortrolige en har bordsamfunn med. Derfor hører også nattverden hjemme i den fortrolige krets av troende, de som til vanlig kommer sammen i hjem og forsamling om Guds ord. Det er ikke ment å være noe offentlig, men et lukket samfunn om Herrens bord.

Om de første kristne leser vi, at de brøt brødet i hjemmene (Apg 2:46). Nattverdsamlingen var altså noe ganske fortrolig, i første rekke for dem som regelmessig samlet seg om Guds ord i det enkelte hjem.

Slik var jo også forskriften om påskelammet. Det var den enkelte husfar, som skulle holde måltid for seg og sine. Slik var også den første nattverd kun for den fortrolige krets av Jesu venner.

Jesus velsignet maten, og så sendte Han brødet og vinen ut til sine nærmeste disipler, og de sendte videre slik at alle fikk. Slik gjør vi det også hos oss, ikke fordi vi må gjøre det akkurat slik. Men vi synes det er en god skikk som understreker de helliges samfunn, et bordsamfunn, et samfunn, fordi vi alle ved troen har del i den samme Frelser, Jesus Kristus.

Nattverden er for dem, som tror på Jesus og er født på ny ved troen på Ham, slik påskemåltidet bare var for dem, som var omskåret. Den som ikke er blitt omskåret på hjertet ved troen på Jesus, må først få sin sak i orden med Jesus. Vi trenger ingen ordinert prest for å forvalte nattverden. Den er gitt til den troende forsamling og hører som sagt i første rekke hjemme i det enkelte troende hjem, og dernest blant dem, som stadig kommer sammen om Guds ord og har del i de helliges samfunn.

For ordens skyld bør det likevel være slik, at ikke hvem som helst deler ut nattverden, men at det er en, som nyter allmenn tillit og aktelse i forsamlingen, det Skriften kaller en eldste. Også er det en fin skikk, at når vi slik kommer sammen som brødre og søstre, så deler vi også Guds ord med hverandre og fryder oss i frelsen i Jesus.