Ateistenes apostel.

Fra Frelsesarmeen.no/
Nr. 1/2 - 2007.

Interview med Ivar Fjeld.

Ivar Fjeld forkynte at Gud ikke fantes. Ett bibelvers overbeviste ateisten om det helt motsatte. – Det jeg opplevde kunne bare komme fra en levende Gud, sier han.

Mesteparten av året jobber Ivar Fjeld fra India som frilansjournalist for norske lokalaviser. Nå er han er i Norge noen uker for å dekke fremleggelsen av statsbudsjettet.

– Og litt som gatepredikant. Etter at jeg møtte Jesus for to år siden, lærer jeg noe nytt hver dag. Livet med Jesus er det mest spennende livet en kan leve, fordi Jesus er selve livet, det gode livet. Det kan ikke forklares, men må oppleves, sier han. Vestlendinges kone er indisk, og familien bosatte seg i India da datte ren skulle begynne på skolen for seks år siden. På heilnorske Kaffistova gjør han oppmerksom på at han har god tid til å fortelle om det nye og spennende livet. – Når jeg sammenlikner med livs stilen i India, ser jeg hvordan nord menn er slaver av tiden. Vi er fanget i vårt eget tidspress, vi har forgiftet våre egne liv med stress og ting vi «må» gjøre. Faller vi ut av tidsplanen, blir vi redde. Når vi planlegger dagen ned til minste detalj, mister vi begrep et om tid. Ved å leve sånn, «mister» vi oss selv, sier han.

Vennskapsevangelisering
Ivar vokste opp på Sotra utenfor Bergen, og kristendom var favoritt faget på skolen. Han leste mye i Bibelen og fulgte hele konfirmasjonsundervisningen i kirken selv om han ikke skulle konfirmeres. Ivar deltok fordi han var opptatt av livssyn, men overbevist om at Gud ikke fantes.

– Jeg debatterte ivrig og skrev avisinnlegg mot kirken og de kristne. I det hele tatt var jeg en engasjert og kontroversiell person i lokalsamfunnet, sier han.

– I ungdomsskolealderen lenket jeg meg fast til trappa på menighetshuset som en politisk demonstrasjon for å stoppe et gospelkor. Vi aksepterte ikke at vi måtte være ute i kulden, mens gospelkoret hadde lokaler. Og hvordan kunne de kristne sangerne leve med den forskjellen? Hvor var den kristne nestekjærligheten? spurte vi.Så fort Ivar fylte 15, meldte han seg ut av statskirken, og helt til for to år siden stod han på for ateismens sak. Han hevdet at Jesus var verdens største konspirasjonsteori, oppfunnet av kirken for å underkue folk og holde dem i sjakk ved å love en himmel.

– Jeg utfordret folk til å stole på seg selv i stedet for krefter utenfor, og hevdet at det gode og vonde som skjer, er resultat av det som er i hodene på folk. Ut fra disse synspunktene har jeg ledet hundrevis av ungdommer bort fra Jesus, sier han alvorlig og regner med at han ble sett på som en «hard nøtt».Men ingen ting er umulig for Gud, og Ivars første møte med Jesus ble veldig sterkt og personlig.

– Det startet med at jeg ble gjenstand for den mest effektive form for evangelisering, vennskapsevangelisering, sier han og forteller samtidig noe om hva han brenner for.

– En god venn av familien i India, en som jeg hadde stor respekt for, tok mot til seg, kom rett til meg og sa i klartekst hva som lå ham på hjertet: «Ivar, jeg tror ikke at Jesus lever, jeg vet at Jesus lever. Og den dagen Jesus kommer tilbake og henter meg, vil du ble stående igjen. Som en venn av deg, vil jeg ikke at det skal skje. Dette, Ivar, må du gjøre noe med i dag!» Han sa videre at den dagen jeg kjøper meg en bibel og slår opp i den, vil Gud møte meg akkurat slik jeg trenger det.

Nåde er nåde
Ateisten syntes dette var både tåpelig og kraftig provoserende. Likevel kjøpte Ivar en bibel som han puttet i bagasjen neste gang han skulle til Oslo, selv om han regnet det som totalt usannsynlig at noe sånt kunne skje.

– Men både for å bevise hvor tullete dette var og for å ta vennen min på alvor, tok jeg Bibelen sånn, sier han, tar Bibelen med den ene hånda og drar høyre tommelen likeglad over sidene.

– Jeg stoppet helt vilkårlig. Øynene mine falt på noen vers som gikk som et sverd gjennom hjertet, forteller han.Opplevelsen var helt uvirkelig og samtidig veldig virkelig. Ivar leste sannheten om seg selv.

– Dette var om meg og forhold i livet mitt som jeg aldri hadde fortalt til et eneste menneske. Bare den som kan lese menneskenes hjerter, kunne vite dette. Han heter Jesus Kristus og er fra Nasaret.

Hvilke bibelvers var det?

– Det forteller jeg ikke. Det er altfor personlig.Ivar fikk en sterk opplevelse av frelse den morgenen, en følelse han synes det er vanskelig å forklare. Å fatte hva som hadde skjedd er enda vanskeligere.

– Men hvordan kunne Gud være glad i meg som hadde gjort så mye galt? Det var helt ubegripelig hvordan han fant nåde for en sånn som meg. Samtidig gråt jeg over at jeg ikke hadde opplevd dette før. Hvorfor vente i 39 år? Men nåde er nåde, selv ikke jeg har gjort så mye galt at ikke Jesus tar meg tilbake. Det ville være umulig for meg å ramse opp alle synder jeg har gjort, og jeg kan bare leve av nåden. Mange får bare glimt av Jesus den første gangen de møter ham. Men Ivar kjente Bibelen, trosartikler og teologiske utgreiinger og hadde hørt kristne fortelle om sin tro. Dermed fikk ordene synd, dom, nåde og frelse innhold for Ivar med en gang. Den Jesus han hadde lest om var virkelig og levende og kjente ham tvers i gjennom. Alt han hadde avvist var sant.

La din vilje skje
Ivar skulle på jobb på Stortinget den dagen, og han grein seg gjennom Oslo-gatene.

– Erkjennelsen av å være en synder og at det ikke finnes noen annen vei til Gud enn gjennom korset, var så sterk. Det er tusen veier til Jesus, men bare en vei til Gud. Og alt det Jesus frasa seg for at jeg skulle få leve, det kostet ham alt. Det ble så overveldende for meg den dagen, sier han og vender tilbake til tidsbruken vår.

– Jeg mener at kristne skal ha en kalender med handlingsrom. Når situasjonen krever at vi skal ta oss av våre medmennesker, må vi ha tid. Rydd plass til åpne ark, og Jesus vil fylle de blanke sidene. I India er vi veldig klar over at det foregår åndskamper og at vi ikke kan stole på noe annet enn Jesus. Forholdene i Norge er annerledes ved at vi, i hvert fall ennå, lever i en bibelsk kultur og det er mange i Norge som ber. Men poenget er at vi ikke kan stole på andre enn Jesus, sier han og forteller om et eksempel på dette.

– Så lenge jeg var ateist planla jeg dagene på Stortinget til den minste detalj. I fjor var det en dag jeg ikke hadde fått en eneste avtale, og for meg er det det samme som ingen inntekter. Da var det en ting å gjøre, å be: «Jesus, du ser hva jeg trenger. Avtaleboken er din. La din vilje skje.» De neste to ukene ble de meste effektive dagene jeg har hatt i mitt journalistliv. Avtalene kom som skreddersydd, og i tillegg hadde jeg tid til familie og venner. Det der kunne jeg aldri klart selv, smiler han.

– Jeg opplever ofte at ukjente spør om jeg kan be for dem. Hva det måtte være, så kan jeg bare være åpen for at Jesus kan. Sammen får vi oppleve at Jesus ser oss og hører oss. Han velsigner oss. Livet handler jo om å bli sett av Jesus.

Tilbake til sine
– Jeg tror Gud ville jeg skulle lære om ateismen, og jeg kan den til fingerspissene. Jeg vet hva de strever med. Spørsmålet deres er ofte «Gud, eksisterer du?» Jeg har et veldig behov for å komme tilbake til mine egne og si at jeg tok feil og «Vær så snill og til¬gi meg». Jeg vil gi en håndsrekning til mitt eget folk. Når de spør meg om hva som har skjedd med meg, skal jeg fortelle dem om at jeg har møtt Jesus, den eneste som kjenner hjertene våre. Han elsker oss så mye at han gikk frivillig i døden for vår skyld. Av ren kjærlighet, sier Ivar.

– Jeg liker å si at som kristne har vi ikke vikeplikt, men vitneplikt. Når sjansen byr seg, skal vi vitne om hva Gud har gjort for oss. Det er sånn menneskene kan få se Jesu kjærlighet. Det kan virke smått, men fem ord kan redde liv: Jesus er glad i deg. Og som Jesus må vi ha tid til hver enkelt. Se hvert menneske som et menneske og ikke som en case, sier journalisten, klar for nye saker på Stortinget.

Kilde: http://www.frelsesarmeen.no/pages/enhet_toppflash.aspx?nr=5623