Fra Facebook.Av Terje Treidene.
I Ruts bok kapittel 3:13 står det et ord, som vi må gå tilbake til. Her forteller Boas noe, som vi bør legge merke til. Han sier til Rut: "Bli her natten over! Vil han da i morgen løse deg, så la han det. Men har han ikke lyst til å løse deg, så løser jeg deg".
Det var altså en løser til, og som måtte bestemme seg for, hva ville gjøre med Rut. Før det skjedde, kunne ikke Boas løse ut Rut.
Det, som vi her legger merke til, er, at den første løser sier i første omgang, at han vil løse ut Rut, men går seinere tilbake på dette og sier: Jeg kan ikke innløse deg for meg, for da vil jeg ødelegge min egen arvedel.
Guds ord taler alltid om to løsere. Men det, som er forskjellen i mellom dem, er, at den første løser må innrømme, at han ikke makter den oppgaven, han er satt til. Og før, han gjør det, kan ikke den andre løser Boas komme inn i den første løser plass. Det er det, som fortelles oss her.
Men hva betyr nå dette da? Hva er det for noe i Guds ord, som aldri kan løse oss ut, selv om det aldri så gjerne vil det.
Rombrevet 8:3 gir svar: "Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld og fordømte synden i kjødet."
Her ser vi de to løsere beskrevet. Loven er den første løser, men kan aldri løse oss ut. Og han kan ikke løse oss ut, fordi han finner ikke det i oss, som gjør, at han kan løse oss ut. Derfor må denne løser - den første - gi oppgaven til den andre løser, Boas.
Det er det, som fortelles oss her. Men det merkelige er jo, at vi alle i første omgang vender oss til den første løser. Vi kan ikke akseptere, at han ikke kan hjelpe oss.
Bunyan skriver i sin bok om de frelsesveier, som ligger der foran oss, når Gud kaller oss. Når da kristen skal velge vei, så legger han merke til, at over den ene vei står det: Hold budene og du skal leve ved dem. Men over den andre vei står det: For av nåde er dere frelst.
Han legger merke til, at de fleste går inn gjennom den port, der det står hold buden og du skal leve ved dem. Det får kristen til å tenke på, at det må jo være den rette vei all den tid, det er så mange, som vandrer på den.
Så begir jo kristen også innpå den veien. Og jo lenger, han vandrer, jo tyngre blir det for han å gå. Nå kan jeg ikke fortelle alt, hva han opplever her, men en ting har han lagt merke til, og det var, at det sto noen skilt ved veien, som pekte over på en annen vei.
Kristen hadde ikke brydd seg om å lese disse skilt, men han la merke til, at de ble sjeldnere og sjeldnere å se, jo lenger frem han kom på lovens vei. Derfor bestemte han seg for å se, hva som sto neste gang, han kom forbi et slikt skilt.
Det skiltet var så langt unna, at han måtte gå vekk ifra den veien, han gikk på og helt inntil den andre vei. Og på skiltet stod det: "Kom til meg alle dere, som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile".
Var det noe, kristen var klar over, så var det at den børa, han bar på, var altfor tung for han. Han måtte prøve denne veien, selv om det var ytterst få, som gikk der. Og vi ve, at kristen en dag kom til korsets fot hos Jesus, der syndebyrden faller av han ned i det bunnløse hav. Der ved korsets fot hos Jesus hadde kristen møtt han, som kunne løse han ut.
Før vi går videre i historien om Rut, så er det enda en ting, vi må se på, når det gjelder Boas. For heller ikke hans forfedre var feilfrie, langt derifra. Boas er etterkommer etter Juda stamme.
Jeg talte første kvelden om, hvilken slekt Rut hørte til. Hun var jo etterkommer etter Moab - blodskammens sønn etter Lot. Og Boas, hvordan står det til der med dette stamtre?
I 1 Mosebok 38 står det en historie, der Juda går inn til sin sønnekone, etter at sønnen hans er død. Tamar, som denne kvinne heter, blir med barn med to sønner. Den ene av dem, som da blir født, heter Peres. Fra Peres går det da en rett slektslinje til Boas. Det var også Juda, som foreslo å selge Josef til Ismaelittene.
De ord, Juda uttaler over sin bror Josef, er nærmest profetiske i sitt forbilde. Han sier: "La oss selge han til Ismaelittene."
På samme måte, som Josef ble solgt av sine brødre til trell for trellkvinnens sønn, Ismael, på samme måte blir Jesus solgt av sine brødre (oss), for at Han skulle bli en tjener for oss. Tjener til hva? Han ble den tjener, som oppfylte loven i vårt sted. Derfor ble Han også vår løser.
Disse to slekter føres da sammen på en slik måte, at David blir født. Førstefødt mannkjønn i Israel ble kalt løser. Det er jo det, grannekonene sier om Rut sin førstefødte.
Jesus er den eneste i historien, som kunne velge, hvilken slekt, Han ville tilhøre. Alle vi andre blir født inn i en slekt. Allikevel gjør Jesus dette valg. Inn i den slekten med så manges blodrøde synder, der velger Jesus sin slekt. Det var den slekten, Han ville være en del av.
Han kunne jo valgt Levi-stamme med alle sine yppersteprester. Men nei, i Juda stamme ville Han bli født. Det er derfor en indre sammenheng i mellom disse to ting i Skriften. Derfor kunne de si til Noomi: "Lovet være Herren, som ikke lot deg mangle en løser i dag. Må han få et kjent navn i Israel. Han skal bli din sjels trøster og din alderdoms forsørger."
At det her er tale om en, som er så uendelig mye større en Obed, forstod nok ikke grannekonene, men Gud gjør det jo så ofte slik, når Han forkynner oss en sannhet. Disse sannheter kom ofte ifra de umyndige og ulærde i Israel. "Han skal bli din sjels trøster og din alderdoms forsørger."
Her står det ikke: Vi håper, at han skal bli din sjels trøster. Nei, han skulle bli det. Det er det, som er sikkert og visst, som gir oss trøst. For hvilken trøst skulle det vel være i det usikre? Nei foran oss står han vår løser. Og i møte med han, må vi si:
Jesus, Jesus Han alene,
Han er den, som kan og vil.
Hva så andre måtte mene,
Han jeg trenger meg hen til.
Det er Han min sjel, du må
ene ene lite på.
Han jeg også fast vil holde
inntil hendene blir kolde.
Jesus takk at alle steder,
får jeg være deg så nær.
Du har milde ord som gleder.
Sterke ord som frelser her.
Bort all synd og sorg og savn.
Se jeg er i Jesu navn.
Det er rikdom her å ligge.
Det er rikdom her å tigge.
Slik taler den, som har møtt løseren i fra Golgata. Helbreerbrevet taler slik om vår løser: "Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest til å sone folkets synder."
Også de synder, som klebet ved Juda og Lots døtre, tok Jesus på seg. Og det for at han også kunne bli en yppersteprest for dem, som gjennom livet bærer på de største og tyngste synder.
Hebreerbrevet 4:15-16:
"For vi har ikke en yppersteprest som ikke har medlidenhet med oss i våre skrøpligheter, men en som er prøvd i alt i likhet med oss men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid."
