Israels fremtid i Bibelens lys.

Fra Bibelsk-Tro
Nr. 4 - 2012.
Av Per Haakonsen.

Det er vel ikke alle som mener at Israel har en fremtid, i hvert fall ikke en lysende fremtid. I dag er vi vitne til at staten Israel blir stadig mer isolert i verdenssamfunnet. Det er som om statene samler seg til oppmarsj mot Israel, slik vi også kan lese det hos profetene.

Men nå er det ikke politikken som er vårt tema, men Bibelen. Vi spør: Hvorledes ser Guds ord på Israel og Israels fremtid?

Da vil jeg begynne med å si at Israel er Guds redskap i hans frelsesplan. Det er bred enighet om at Israel hadde denne rollen i gammeltestamentlig tid. Da var Israel en formidler av Guds åpenbaring. Men de fleste vil si at dette tok slutt i nytestamentlig tid. Fra da av ble Israel å forstå som et folk på lik linje med andre folkeslag og en stat på lik linje med andre stater. Israel har mistet sitt fortrinn som Guds folk.

En av våre største forkynnere Øivind Andersen, så det annerledes. Han sa at den rolle Israel skal ha i nytestamentlig tid, langt vil overgå den betydning dette folket hadde i gammeltestamentlig tid. Det er en oppfatning som vi slutter oss til.

Israels fremtid er nøye knyttet til den rolle som dette folket har i Guds frelsesplan. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Israel er ment å skulle medvirke til dette. Hans handlemåte med Israel er ment å skulle tjene til alle menneskers frelse. Herren åpenbarer sin herlighet på Israel for at alle mennesker skal se og forstå at det eksisterer en levende Gud som kaller til tro og omvendelse.

Hva er det så som ligger foran Israel?

Land og folk
Ja, da må vi begynne med det som allerede er aldeles åpenbart. Herren samler sitt folk i fedrenes land. Det begynte med at jødene mot slutten av 1800-tallet tok til med å vende tilbake til Palestina, og denne utviklingen nådde et høydepunkt da staten Israel ble erklært opprettet i 1948. Siden da har cirka halvparten av verdens jøder kommet tilbake.

Sett med bibelske øyne er dette en oppfyllelse av landløftene i Det gamle testamentet. Professor Aksel Valen-Sendstad sier det slik: ”Av alle Guds undere og veldige gjerninger i historien mot sitt folk Israel, er vel de begivenheter som har skjedd i Israel i den siste generasjon, å sammenlikne med de største undere Gud har gjort i dette folks historie.” (”Israel, profetien og landløftet” Lunde forlag)

Det vil vi si oss helt enig i. Det er i sannhet et under og en ufattelig stor ting at nettopp vår generasjon har fått være vitne til at Guds løfter til sitt folk går i oppfyllelse.

Men ikke alle tror det de ser. Våre fagteologer og Den norske kirke har en annen oppfatning. De har trukket helt andre konklusjoner. Det dreier seg dypest sett om Skriftforståelsen, hvordan vi leser og forstår Bibelen. Dette er et svært kapittel som vi ikke kan komme nærmere inn på her. For vår del vet vi ikke om noen annen måte å lese Bibelen på, enn etter ordlyden. Men her får vi altså ikke teologene med oss.

Landløftet
Det kan spores tilbake til Abrahamsløftene i 1 Mosebok kapittel 12. Her åpenbarer Herren seg for Abraham med ordene: ”Din ætt vil jeg gi dette landet”.

I de påfølgende tre kapitler gjentas landløftet ikke mindre enn fire ganger. I kapittel 15 leser vi at Herren inngår en pakt med Abraham om at han skal eie hele Kanaans land fra Egyptens elv like til Eufrat.

Landløftet gjentas gjennom hele Det gamle testamentet. ”Til evig tid skal de eie landet”, heter det hos Jesaja (60,21). Landløftet er et av de mest sentrale løftene som overhode er gitt Guds folk. Det er åpenbart at land og folk hører sammen.

Løftene til Abraham har en spesiell egenskap som vi må legge merke til. De er ubetingete løfter. Det vil si: Det er ikke noe Abraham eller hans ætt skal gjøre eller være for at løftene skal stå ved lag. Det kreves ingen motytelse. Det er med andre ord ingen tosidig pakt. Gud har ikke forpliktet andre enn seg selv. Det betyr at uansett hva Abraham og hans slekt gjør eller ikke gjør, så rokker ikke det ved løftene. Vi har altså å gjøre med Guds ubetingede nåde.

Men hva da med Israels ulydighet?
Vi vet at Israel mistet deler av sitt land først til assyrerne på 700 tallet og senere til babylonerne på 500 tallet. Og i nytestamentlig tid har de vært uten et hjemland i 2000 år. Hvorledes er dette å forstå?

Et svar på dette finner vi i Salme 89 (31-35). Her leser vi:
”Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud,
dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger,
da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag.
Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal jeg ikke svikte.
Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke endre det som gikk over mine lepper”.

Her ser vi at Gud fastholder sin nåde til tross for at folket synder. All synd påkaller Herrens vrede og dermed også hans straff. Tapet av landet er det ytterste uttrykk for Guds vrede og er også forutsagt så langt tilbake som i 5 Mosebok. Men det er ikke det samme som at hans nåde og miskunn skulle ha vært satt ut av kraft.

I virkeligheten blir Israel en anskuelsesundervisning på det som er det styrende prinsipp i Guds åpenbaringshistorie: Lov og Evangelium. Både Israel og alle oss andre, er på en og samme tid underlagt Guds domskrefter og Guds nåde.

Det er godt å kunne dvele ved løftene. Hos Jesaja (11,12) leser vi at Herren ”skal samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda fra jordens fire hjørner”. Og Esekiel (36,24): ”Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land”. Slik kan vi fortsette.

Så vet vi at mye gjenstår før disse løftene har fått sin fulle oppfyllelse. Jødene har ikke fått tilbake alt sitt land og ikke hele det jødiske folk har kommet hjem. Dette er fremdeles noe som ligger foran oss. Men vi har sett nok til å forstå at Gud handler med sitt folk i historien. Det påkaller inderlig glede og takknemlighet. Gud er trofasthets Gud. Han våker over sitt ord så han fullbyrder det. Derfor kan ingen som setter sin lit til ham bli til skamme. Det er et budskap til oss alle.

Israel skal bli en kristen nasjon
Det neste spørsmål må da bli: Hvorfor samler Herren sitt folk? Hva skal det tjene til?

Ja, dersom Israel skal bli et lys blant folkeslagene og bli det som det er tiltenkt å være i Guds frelsesplan, så må det skje noe med dette folkets tro og innstilling. Det kan ikke lenger stå evangeliet i mot.

Derfor er det løfterikt å lese hos Esekiel at når Herren samler sitt folk, så er det for å gi dem et nytt hjerte og en ny ånd. ”Min Ånd vil jeg gi inne i dere”. Og så heter det i neste setning: ”Dere skal bo i det landet jeg gav deres fedre”. (36,28)

Jødene skal omvende seg, ikke i diasporaen, men i sitt eget land. Dette går tydelig frem av kapittel 37 hos Esekiel. Det er her vi leser om de tørre ben som blir levende.

”Se, jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene, og jeg fører dere til Israels land”.

”Og jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende. Og jeg vil bosette dere i deres land”. (37,12 og 14)

Samlingen i eget land blir altså en forberedelse til jødenes omvendelse.

Når dette skjer, har det ikke sin rot i noen fortreffelighet hos jødene. Tvert om heter det at Herren skal rense Israel fra deres misgjerninger og bosette dem i deres byer, sier Esekiel som tilføyer (36,22):
”Ikke for deres skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant de folk som dere er kommet til”.

Herren samler Israel for sitt eget navns skyld. Jødene har på ingen måte kvalifisert seg til dette gode. Det er en nådehandling som er uavhengig av jødene selv.

Vi kunne jo tenke oss at jødene fikk sitt land tilbake fordi de hadde omvendt seg og kommet til tro. Dette har jo vært en hovedtese i norsk teologi gjennom mange år. Tro først, land deretter. Når så staten Israel ble opprettet i 1948, hadde tingene skjedd i gal rekkefølge ifølge våre teologer.

Nei, Gud handler etter sitt eget forgodtbefinnende. Han har fattet et råd hos seg selv. Tiden er kommet da Israel skal gjenreises. Davids falne hytte skal igjen bygges opp både i åndelig og i historisk forstand. Det er frelseslinjen i Guds åpenbaringshistorie vi er vitne til.

Nå er det selvsagt ikke bare i Det gamle testamentet vi leser om jødenes omvendelse. Paulus sier det samme i Romerbrevet (kap.11). Riktignok er jødene blitt forherdet: ”Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører”. Men de har ikke snublet for å falle, sier Paulus, dvs. gå fortapt. Jødene har vendt ryggen til sin Messias, men dette er ikke et endelig punktum. En dag skal de igjen innpodes i sitt eget oljetre. Forherdelsen er en midlertidig tilstand.

Å vente på jødenes omvendelse er nok en gang å se Herrens finger i historien. På samme måte som landet er en oppfyllelse av Herrens løfter, vil også omvendelsen være det. Gjennom sitt folk Israel åpenbarer Gud seg i nytestamentlig tid.

En rikdom for verden
Så kommer vi ikke forbi spørsmålet: Hva er meningen med jødenes forherdelse?

Er det bare meningsløst eller har det en hensikt?

Vi vet at Paulus slet med dette spørsmålet. Han hadde en stor sorg i sitt hjerte. Han skulle ønske at han selv var forbannet bort fra Kristus, om det bare hadde hjulpet.

Vi kan ane lettelsen hos Paulus når han ser sammenhengen. For i Romerne 11 skriver han: ”Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene. Deres fall er blitt en rikdom for verden”.

Verden er blitt forlikt med Gud ved jødenes forkastelse. De er blitt fiender av evangeliet for vår skyld.

Paulus sier at jødenes fall var nødvendig for at evangeliet skulle nå ut til alle mennesker. Jødenes fall var en forutsetning for misjonen. Dersom ikke jødene hadde avvist evangeliet, måtte alle folkeslag ha konvertert til jødedommen for å få del i Guds frelse. Det ville i praksis ha vist seg ganske umulig. Da måtte vi ha bøyd oss for Moselovens mange bestemmelse og dertil latt oss omskjære. Da ville evangeliet og den kristne frihet ha blitt borte, slik Paulus også sier det i Galaterbrevet.

Jødenes forherdelse var altså nødvendig for evangeliets frie gang. Herren selv måtte blinde sitt folk for at du og jeg skulle bli frelst. Men når jødene en dag omvender seg, vil dette bli en ny rikdom for verden. Det vil bli liv av døde ikke bare for Israel, men for alle de mennesker som får være vitne til dette store under.

Når skjer jødenes omvendelse?
Jødenes omvendelse er noe som ligger foran oss. I dag er det bare ca 15.000 Messiastroende jøder i Israel. Og vi kan spørre: Når vil jødene som folk omvende seg?

Romerbrevet har et ord også om dette. Paulus sier ”at forherdelsen er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn”. (Rom 11,25)

Løsningsordet her er ”hedningenes fylde”. Hva betyr det?

Gud har i sitt råd fastsatt et bestemt mål for hedningemisjonen. Når dette målet er nådd, vil Israels forherdelse opphøre. Gud alene kjenner dette målet. Når denne dagen kommer, betyr det ikke at hedningemisjonens tid skal være over. Den vil vare inntil Herren kommer tilbake. Men Israels forherdelse vil på et tidspunkt ha svart til det mål som er satt i Herrens råd. Og da vil omvendelsen komme.

Vi har et annet bibelord som også er hyppig sitert i denne forbindelse. Det finner vi i Lukas 21,24. Her leser vi:

”Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende.”

Mange mener at dette skriftordet gikk i oppfyllelse under seksdagerskrigen i 1967 da Israel fikk full kontroll med hele Jerusalem. Da måtte hedningefolkenes tid være over, mente man.

Men så enkelt er det ikke. I de forhandlingene som har pågått mellom Israel og palestinerne, har Israel ved to anledninger tilbudt seg å levere Øst-Jerusalem tilbake. Så selv om Israel formelt har annektert hele Jerusalem, så er det åpenbart at denne tilegnelsen i praksis ikke har sunket helt inn.

Dertil kommer at Tempelplassen kontrolleres av muslimene. Og Tempelplassen er ikke et hvilket som helst sted, men det stedet hvor Gud åpenbarte seg i gammeltestamentlig tid. Så konklusjonen må bli at Jerusalem fremdeles ikke fullt og helt er kommet på jødenes hender. I hvert fall har de ikke selv en forståelse av det.

Men når dette er sagt, tror jeg ikke at jødenes omvendelse ligger langt unna. I det israelske samfunn ser vi en økende åpenhet mot den tanke at den Messias de venter på, kan være den Jesus som de kristne tror på. Vi ser en utvikling i denne retning som ville ha vært utenkelig bare for et par tiår siden.

Hvorledes skjer jødenes omvendelse?
Det neste spørsmål som ligger for hånden er: hvorledes skjer jødenes omvendelse?

Jeg tror det er riktig å si at det blir omvendelse gjennom lidelse og motgang. Det er motgang og vanskeligheter, opplevelsen av egen maktesløshet, som får oss mennesker til å stoppe opp og søke Herren. Slik vil det også være med Israel. Det vil bli åndelig fornyelse gjennom stor nød.

Vi har flere skriftsteder i Bibelen som underbygger dette. Allerede Moses skriver at når Israel i de siste dager omvender seg, befinner de seg i stor trengsel (5 M 4,30).

Hos Sakarias finner vi en levende beskrivelse av en slik trengsel (kap12). Alle jordens folkeslag skal samle seg til strid mot Israel og Jerusalem skal bli en løftesten. Det minner ikke så rent lite om dagens situasjon. Men, skriver Sakarias, på den dag vil Herren opplate sine øyne over Judas hus. Så kommer det kjente verset (10):

”Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget”.

I sin nød søker Israel til ham som de i sin tid korsfestet. Og Herren lar ikke denne bønn gå upåaktet hen. Folkets nød blir årsak til en landsomfattende botsgang og vekkelse.

Folkeslagene samles til krig mot Israel
Men da er vi kommet enda et skritt videre. Nøden skyldes verdens hat. Et langvarig hat forhold får sin endelige utløsning i en militær oppmarsj. Folkeslagene skal på et tidspunkt samle seg til strid mot Jerusalem.
Det gamle testamentet har et unisont vitnesbyrd om en storkrig ved årenes ende. Dette kommer frem av flere profetier som har forbløffende likhetspunkter.

Det mest omfattende profeti om en oppmarsj mot Israel i den siste tid finner vi hos profeten Esekiel i kapitlene 38 og 39. Her leser vi de kjente ord om ”Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal” som alle drar opp mot Israel. Men Gog er ikke alene. Det er snakk om svær oppmarsj som samler folk både fra Nordafrika og Persia.

De fleste av de folkeslagene som nevnes hos Esekiel, er jo for lengst borte. Men det interessante er at de navn som her listes opp hører alle til Jafets sønner. (1 M 10, 2-3 og 1 Krøn 1,5-7). Noah hadde som kjent tre sønner: Sem, Kam og Jafet. De ble opphavet til alle folkeslag over hele jorden. Jafet svarer til det som vi kaller for de indoeuropeiske folkeslag. Det er folk som hadde sitt utgangspunkt i Europa, Russland og India.

At Jafets sønner deltar, er jo noe av det mest tankevekkende ved denne profetien. For vi i Europa hører jo inn under betegnelsen Jafets sønner. Så er det nettopp i Europa at de største jødeforfølgelsene har funnet sted opp gjennom historien. Det er her jødene har opplevd sitt Holocaust. Og i vår egen tid samles vi jo på nytt til strid mot Jerusalem. Derfor er det slett ikke utenkelig at det nettopp er de europeiske land, som på hin dag vil fronte motstanden mot jødenes Israel.

Profetiene hos Esekiel forutsetter at jødene er tilbake i sitt gamle land. For målet for oppmarsjen er ”Israels fjell som stadig har ligget øde”. Gjentatte ganger heter det at Israels fiender drar opp mot et folk som er samlet inn fra mange folkeslag. Hærtoktet er rettet ”mot et folk som er sanket sammen fra folkene,…, og som bor på jordens navle” det vil si Jerusalem. Det kan ikke være tvil om at adressen her er Israel både som land og folk.

Dom over hedningefolkene
Det er et langvarig hatforhold som nå materialiserer seg i en militær oppmarsj. Men uten at Israels fiender selv er klar over det, er de kommet under Guds dom. Tiden er nå inne for at denne dommen skal eksekveres. For enten Gog vil eller ikke, skal han tvinges til å gå mot Israel:

”Jeg vil vende deg om og legge kroker i dine kjever og føre deg ut med hele din hær…” (38,4)

”Men på den samme dag, den dag Gog kommer over Israels land, sier Herren Herren, da skal min harme stige opp i mitt åsyn.” (38,18)

Herren straffer folkeslagene gjennom en stor naturkatastrofe. Det skal komme et stort jordskjelv, sier Esekiel og det skal regne med ild og svovel. Alle menneskene på jorden skal skjelve av frykt. Israels fiender blir fullstendig ødelagte:

”På Israels fjell skal du falle, du og alle dine skarer og de folkeslag som er med deg.” (39,4).

Så kan vi spørre: hvorledes vet vi at disse tekstene hører hjemme i nytestamentlig tid? Heldigvis er tekstene hos Esekiel meget klare. For dette skal skje, står det, ”Når lang tid er gått”, ”Ved årenes ende” og ”I de siste dager”. Teologene er da også enige om at dette er noe som skal skje mot slutten av den Messianske tid. Og det må skje på et tidspunkt hvor Israel er samlet inn fra folkeslagene. Og det har ikke skjedd før i vår tid.

Men dermed er det ikke sagt at teologene er enige om at det dreier seg om Israel. Nei, heter det i de kretser, beretningen må ikke forståes bokstavelig. Den er bare en illustrasjon på Gudsrikets motstandere hentet ut fra datidens forestillingsverden. Det dreier seg følgelig ikke om et oppgjør mellom Israel og Israels fiender, men mellom den kristne kirke og den gudfiendtlige hær. Vel, teologene om det.

Beretningen hos Esekiel har sine paralleller hos Joel, Sakarias og Amos. Hos Joel kommer domsperspektivet meget klart frem. I kapittel 3 leser vi:

”For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangeskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned i Josafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.”

Herren vil gjøre ende på Judas og Jerusalems åndelige fangeskap. Men det som blir til åndelig fornyelse for Israel, blir til dom for hedningene. De føres ned i Josafats dal som betyr ”Gud dømmer”. Begrunnelsen er klar nok: de har spredt hans folk og de har delt hans land. Legg merke til ordbruken: Israel er hans folk og landet er hans land. Ved å krenke Israel og dele landet, har de krenket Herren selv. Det har også litt å si oss med tanke på dagens situasjon i Midtøsten

Oppreisning for Israel
Det som blir banesåret for hedningefolkene, blir til oppreisning for Israel. Nå forbarmer Herren seg over sitt folk og gjør ende på deres åndelige fangeskap. Esekiel skriver (39,7 og 22 ):

”Jeg vil kunngjøre mitt hellige navn blant mitt folk Israel og ikke mer la mitt hellige navn bli vanhelliget.”

”Og Israels hus skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, fra den dagen og i fremtiden.”

Det som skjer blir også et vitnesbyrd for alle jordens mennesker.

”Jeg vil åpenbare min herlighet blant folkene, og alle folkene skal se den dom som jeg har holdt, og min hånd som jeg har lagt på dem.” (39,21)

Herren gir seg til kjenne gjennom den dom han har holdt over Israels fiender og den omvendelse som skjer blant jødene. Dette er så store og skjellsettende begivenheter at ingen kan unngå å se det. Mange skal da forstå at det er historiens Gud, Bibelens Gud som handler. Israel blir et vitnesbyrd blant folkeslagene.

I samme øyeblikk som Israel kommer til tro, viker også forbannelsen fra dette folket. Israel får del i Guds velsignelse, og det skjer på alle livets områder. I Sakarias (kap 8) leser vi om at alle jordens folkeslag nå strømmer til Jerusalem for å søke Herren. Det står så malende beskrevet at hedningefolkene:

”skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.” (23)

Og hos Jesaja leser vi (60,14):

”Sønner av dem som har plaget deg skal komme og bøye seg for deg. Alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter.”

Det blir i sannhet et annet liv. Israels sørgedager er til ende. De skal få dobbelt igjen for sin skam, leser vi videre hos Jesaja.
Israel blir kristendommens åndelige sentrum. Guds navn skal bo i Jerusalem, står det. Jerusalem skal bygges opp igjen og bli en lovsang på jord. Dette skjer for at menneskene skal søke Herren.

Men også i politisk, økonomisk og kulturell forstand blir Israel et maktsentrum. ”Herren din Gud skal heve deg høyt over alle folkene på jorden,” leser vi i 5 Mosebok 28,1 og flere andre steder.

Vi skal ikke dvele mer ved dette, men bare slå fast at Israels fremtid er en helt annen enn det folk flest er i stand til å forestille seg. Israel rolle i Guds frelsesplan er på ingen måte utspilt.

Så gjenstår det for oss å ta dette innover oss så vi får del i Herrens velsignelse sammen med Israel, og ikke hører blant dem som blir rammet av hans forbannelse.