Af Kurt Vidar Lehre.Januar 2012.
”De elendige” er dem, som i dag må leve utenfor “kirken” for å bli bevart i Kirken - et lem på Kristi legeme på jord. De elendige betraktes av de innenfor “kirken” som isolerte og uten kontakt med den “levende kirke” - at de har stilt seg selv utenfor ved sine bestemte holdninger til Bibelen, forkynnelsen, lærespørsmål og kristen livsførsel.
De elendige får høre, som sant er, at de ikke er i pakt med tiden - at de har kommet i utakt med den moderne kirkes melodi og rytme, liv og lære. “Du må ikke isolere deg, det er farlig”, ble det sagt til en av disse elendige (og enfoldige). De sa ikke dette fordi de ønsket han plass og rom i “kirken” som likebror. Motivet var heller å synliggjøre avstanden og forskjellen og plassere årsaken for bruddet hos den Elendige. Egentlig var han ikke lenger velkommen i den etablerte forsamling av kristne. Han passet virkelig ikke inn der.
”Den Elendige”, som blir isolert blir gjerne holdt utenfor tillitsverv, forkynneroppdrag og generelt blir disse ikke regnet med i menighetens nådegaveutrustning og Gudgitte kall til menighetens liv og vekst. Hva betyr det å være isolert, sett ovenfra, i Guds Ords lys og i evighetsperspektiv? Det er alminnelig å bestemme om en er isolert og uten innflytelse i Guds menighet og i den Åndelige verden i forhold til tillit, aksept, popularitet og enighet med det dominante, flertallet i “kirken”.
Åndelig innflytelse blir ensbetydende med en anerkjennelse fra lederskapet grunnet på rolig enighet - at en følger den moderne kirkens takt og melodi. Eventuelle rester av meningsdissens punkteres ved å hevde parolen; enig om å være taust uenig. Roen er viktig, selv om du må ro langt bort fra din indre overbevisning og erkjennelse.
Gevinsten: ensrettet enighet er så stor at prisen som må betales anses som god investering. Andre har solgt sin førstefødselsrett før. Bibelen forteller om troende mennesker som av forskjellige grunner har blitt isolert fra menigheten, brodersamfunnet. Enkelte ganger var det fordi de brøt med forkynnelsen og begynte å låne øre til og ble fanget av fremmed lære og forkynnelse. Andre ganger var det, at de brøt med den kristne livsførselen, som Bibelen forkynner, og som gav gjenhør i menighetens forkynnelse og sjelesorg. De valgte bruddet med den erkjente sannhet og lot seg (for)føre av fremmede lærdommer.
Men det fins en annen form for isolasjon, som har en helt annen grunn. “Den elendiges” innflytelse og isolasjon vurderes ikke i Bibelen i forhold til popularitet og aksept av “kirken” eller mennesker overhode. Målestokken er en helt annen. En sann, kristens innflytelse, og dermed isolasjon eller ikke, sees i Bibelen i forholdet til Jesus og Guds ord. Dersom en kristen lever i samfunn med Jesus og er der, hvor Jesus i sannhet er ved sann forkynnelse av hele Guds råd til frelse, og hvis Guds Ords lys lever i han og han av det, da kan han ikke bli isolert eller uten innflytelse - tvert imot.
Vår innflytelse er samsvarende med den innflytelse Gud har på oss - vår tanke, munn og hånd. Ingen kristen utøver større innflytelse på sine omgivelser enn den, som lever nær og i pakt med Guds Ords åpenbaring, loven og evangeliet. Dette til tross for at de av den grunn nettopp blir det folk kaller isolert og uten innflytelse. For Bibelen forteller oss med alvorlig tydelighet at det finns en usynlig verden – en åndeverden (ondskapens åndehær i himmelrommet). Innflytelse dér har bare Guds vesen og Guds våpen.
Den troende, som er i besittelse av Guds våpen og vesen og proklamerer dette, vil utøve innflytelse, ja stå i krig med åndeverden, som ligger bak mennesker og strukturer i og utenfor kirken. Bibelen viser oss ikke minst gjennom profetene og apostlene, at vi tvert i mot skal vokte oss for at forvente og strebe etter en populær innflytelse i endetidens frafallskirke og generelt.
Grunnen til det er, at det er stikk i strid med hva Jesus opplevde og traktet etter og stikk i strid med Kirkens og Guds Ords identitet og vesen. Forargelsen blir erstattet med innflytelse hos dem, som har fornektet sannheten, og innflytelsen er blitt en bedragerisk djevelsk innflytelse. Men den sanne Kirke består ennå med en levende sann forkynnelse, og med forargelse til følge, samt anstøt og dårskap og dertil påfølgende antipati og forfølgelse av dem, som lever i og av den og ikke kan annet enn å formidle den - sannheten tro i kjærlighet.
Å være en isolert kristen uten innflytelse må vurderes ut fra den innflytelse Faderen, Sønnen og den hellige Ånd har på vårt hjerte, munn og liv. Ingen har større innflytelse i Åndens verden enn nettopp den kristen, som hele livet og i alt underlegger seg Guds Ords innflytelse, selv om han blir isolert og tilsynelatende har mistet all innflytelse på “kirken”.
Den egentlige isolasjon og grunnen til manglende innflytelse i Åndens verden er tapet av det fortrolige samfunn med Gud i sann Gudsfrykt og kjærlighet skapt ved Loven og Evangeliet. Ingen, som lever nær Gud og av Gud, er isolert og uten innflytelse, selv om han står ganske alene. Tenk på Johannes på øyen Patmos. Fra en side var ingen mer isolert enn nettopp han. Likevel er det ingen, som har utøvd en større innflytelse enn nettopp han.
Og tenk på alle de Guds tjenere, som tjente Herren i stillhet med sin nådegave, “på bakrommet” så å si. De ble ikke sett av mengden og de betydningsfulle, fordi deres ord og handlinger ikke ble aktet og heller ikke annonsert. ”De gode gjerninger har ingen navn” sier Luther. Det de gjorde, gjorde de for Gud, ikke for mennesker. Men de utøvde en kolossal innflytelse som betydde meget for den sanne kirke og den enkelte troendes liv.
“Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte,” sa Jesus til Peter. Det viste ikke Peter eller de andre. Men de spiste fruktene av det etterpå. Slik (bibelsk) isolert, som profetene og apostlene, må enhver troende nødvendigvis komme til å bli om han forblir tro mot kristendommens vesen og egenart.
Kritikken mot de bibeltro, at de isolerer seg - er isolerte - kan rettes mot dem, som kommer med den kritikken. For etter Guds ord er den isolert, som ikke er (i erkjennelse og overbevisning) i pakt med og der hvor sannheten er - Jesus er - Guds sanne åpenbaring i Loven og Evangeliet. Om det er få eller mange i “Kirken” er her helt uvesentlig. Jesus bad: “Fader, jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt med, være hos meg, for at de skal se min herlighet, den som du har gitt meg, fordi du har elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.” (Joh.17,24)
I endetiden vil “Jesu herlighet” erstattes mer og mer med menneskenes herlighet. For Jesu herlighet er ikke populær og kommer aldri til å bli det. Før var det slik at “verden” foraktet denne herlighet. Nå, i endetiden, er det slik at det er “kirken” som forakter denne herlighet.
Jesu herlighet er ikke bare kjærlighet og nådens trøstende ord. Den er også korsets lidelse og smerte, forakten, anstøtet, Guds vrede og hellighet midt i forsoningsverket ved Jesu stedfortredende straff - korsfestet av kirken nå hver dag. Den moderne kirke kan ikke utstå Jesu sanne ansikt - den første og siste Adam. De har malt et annet bilde av en Jesus, som aksepteres og svelges og fordøyes av det naturlige menneske i dets loviskhet og religiøsitet. Jesus er blitt gjort til konge av endetidens virke. En konge, som skal herske over et rike, som er av denne verden, til tross for hva Jesus sa til Pilatus: “Mitt rike er ikke av denne verden”.
”Jesus” blir mer og mer en konge, som aksepterer menneskets formørkede tanker om Gud, livet og evigheten. Før sto åndskampen i dette at den enkelte troende og kirken måtte la sine tanker ta til fange under lydighet mot Kristus. I dag står kampen i at Jesus og Guds sannhet, Bibelen, skal tas til fange av den moderne kirkes liberale og verdsliggjorte forkynnelse og tanke. Bort med korsets anstøt og dårskap. La oss skape en Gud i vårt bilde.
I dag trenger ikke den som vil bli et Guds barn gå gjennom den trange port, som Jesus sa. En trenger ikke miste seg selv for å finne seg selv lenger. Nå er det blitt slik at det er Jesus som må gå gjennom “den trange port”, som vi har laget - vår port - å gi avkall på seg selv, d.v.s. sin identitet som sann Gud og sant menneske. Døren inn til “kirken for syndere er høy og vid, uten omvendelse, forsoning og troen skapt ved evangeliet. I dag behøver ikke mennesket å miste livet for å finne det, slik som Jesus sa, men nå kreves det at Jesus må miste livet for å finne oss. Han må gi avkall på sitt vesen for å aksepteres av kirken. Det er snudd dramatisk på hodet. Og det ender dramatisk. Ikke er det rart at den sanne troende blir isolert. Det er Guds verk for å bevare en rest som holder fast på sannheten. Alene med Jesus i endetiden. Det er veien fram og hjem.
Noen ord av Søren Kierkegaad til slutt.
Forargelsen:
“I vår tid er kristendommen blitt så naturalisert og så tilpasset at ingen drømmer om forargelsen. Nå, det er ganske i sin orden, for man forarges ikke over en ubetydelighet, og det er det kristendommen er i ferd med å bli. Ellers er den riktignok den eneste makten som i sannhet kan vekke forargelsen, og den forferdelige motstanden mot troens begynnelse er forargelsen, og når det går riktig til, dette med å bli en kristen, må forargeligheten i hver generasjon ta sine prosenter, som i den første. Kristendommen er den eneste makten, som i sannhet kan vekke forargelse. For hysteriske og sentimentale anfall av forargelse over ditt og datt lar seg enkelt avvise og forklare av mangel på etisk alvor, som i sin lefting har hatt det travelt med å anklage hele verden i stedet for seg selv. For den troende er forargelsen begynnelsen, og dens muligheter er den idelige frykt og beven i hans eksistens.”
(Avsluttende uvdenskapeligt Efterskrift) Søren Kierkegaard
Roa 25. O1.2O12 Kurt Vidar Lehre
