Fra Sjibbolet.no/Marts 2012.
Av Gordon Tobiassen.
Israel, folket og landet er svært omstridt – både blant politikere og teologer. I dag hevder mange, at Israel bør nøye seg med en stripe langs Middelhavet og overlate resten av området til Palestina-Araberne.
De fleste teologer går enda lenger. De kan for sin del ikke se, at Bibelen inneholder noe løfte om land til Israel i det hele tatt. For oss, som studerer det profetiske ord og har gjort det i mange ti år, ser på Midt-Østen konflikten ut fra den profetiske synsvinkel, hva sier Bibelen om Jødene og Eretz (landet)
Israel?
Israels historie begynner med, at Herren utvelger seg et folk som redskap for sin frelsesplan. Gud utvelger seg nærmere bestemt et menneske, Abraham - som får beskjed om å utvandre fra Ur i Kaldea til det landet, som Herren skal vise ham. 1 Mos 12:1-2.
Med seg på reisen fra Ur i Kaldea får Abraham et tredobbelt løfte. ”Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.”
Abraham blir lovet et land, som Herren skal vise ham. I det landet skal han bli til et stort folk, og i ham skal alle jordens slekter velsignes. Disse tre hovedløftene utgjør til sammen Israels utvelgelse. Det er hjørnesteinen som all annen profeti i Det gamle Testamentet hviler på. Utvelgelsen betyr, at dette folket skal være et Guds redskap, og på den måten får Israel en særstilling, som intet annet folkeslag har.
Hva innebærer denne særstillingen?
Den innebærer at Gud må ha en handlingspartner i denne Verden for å kunne gjennomføre sin frelsesplan med menneskene. Utgangspunktet for hele frelsesplanen er menneskets fall i synd. Det leser vi om 1 Mosebok kapittel 3. Der får menneskene sitt første løfte, nemlig at kvinnens ætt, det vil si Kristus, skal knuse slangens hode.
Den makt, som Djevelen vant over menneskeslekten i syndefallet, skal en dag overvinnes. Til dette har Gud utsett sin egen Sønn. Derfor kan Jesus si på sin vei til Golgata, at nå skal denne Verdens fyrste støtes ut.
På samme måte som syndefallet har funnet sted i denne Verden, så må også Guds redningsoperasjon finne sted i denne Verden. Men for at dette skal la seg gjennomføre, må han ha en samarbeidspartner.
Gud Herren må ha et folk, som han kan åpenbare seg for og sende sin Sønn til. Til dette blir Israel utvalgt.
Dette er viktig å være klar over, fordi det viser, hvorledes utvelgelsen og dermed også landløftet er knyttet opp til Guds frelsesplan. Hvis det ikke var noe land, så var det heller ikke noe folk. Og uten et folk, heller ikke noen frelsesplan.
Men frelsesplanen stopper ikke på Golgata, den går like til Jesus kommer igjen. Den Nytestamentlige tiden er tiden for misjon og Evangeliets gang, og til slutt skal det også være frelse for Israels folk. Med andre ord: Så lenge Gud arbeider på menneskenes frelse, står Israels utvelgelse ved lag. Så lenge utvelgelsen står ved lag, står også landløftet ved lag.
I det følgende skal vi se litt nærmere på de tre løftene, som Abraham fikk, og vi begynner med landløftet.
Landløftet
Abraham drar inn i Kana’an, og det første stedet, han stopper ved, er Sikem i Samaria. I dagens Israel er ”Sikem” kjent under det Arabiske navnet ”Nablus” og er en av de åtte selvstyreområdene, som Palestinerne har på Vestbredden.
Det nye Testamentet beretter om, at det var i denne byen, Jesus samtalet med den Samaritanske kvinne. Men altså, det er på dette stedet, Herren åpenbarer seg for Abraham med ordene: ”Din ætt vil jeg gi dette landet.”
Og Abraham bygde der et alter for Herren, står det. Etter at Lot, Abrahams brorsønn, og Abraham hadde skilt lag, åpenbarer Herren seg på ny for Abraham. Det skjer på høydedragene nær Betel – like utenfor dagens Ramallah.
Ramallah er Palestinernes administrative hovedsete, og her ligger også Yasser Arafat begravd. Herren åpenbarer seg med ordene: ”For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider.” (1 Mos 13:15).
Abraham skal bli til et stort folk
Foruten landløftet får Abraham også det såkalte ætteløftet - han skal bli til et stort folk. Abrahams ætt skal bli som støvet på jorden, og ikke noe menneske skal bli i stand til å telle den (1 Mos 13.16).
Hans ætt skal bli overmåte tallrik, og han skal bli far til en mengde folk (1 Mos 17:2 og 4). Slik står det skrevet. Vi forstår, at det ikke bare er Israels folk, som Herren har i tankene, men alle de mennesker, som ved deres hjelp kommer til tro på Jesus Messias. Abraham skulle bli far til alle troende.
Velsignelsen er det tredje løftet, som Abraham får. Dette løftet er trefoldig: For det første skal Gud velsigne Abraham personlig. For det annet skal Gud velsigne alle dem, som velsigner Abraham. Og for det tredje skal alle jordens slekter velsignes i Abraham. (1 Mos 12:3).
Dette siste løftet peker hen på Kristus. Utvelgelsens formål er, at dette folket skal frembringe Frelseren, Guds egen sønn. Den, som Gud måtte ofre, for at frelsesverket skulle bli fullført. I ham skal alle jordens folk velsignes.
Velsignelsen innebærer, at Herren påtar seg å bevare sitt folk. Han legger sitt navn på Israel, som det heter (4 Mos 6 :27).
Det vil si, at han identifiserer seg med dette folket på en slik måte, at det ikke kan utslettes. Like lite som Herrens navn kan utslettes, like lite kan Israel utslettes. Herren har påtatt seg å bevare Israel for all fremtid. Han har altså påtatt seg å bevare det, ikke bare i Gammelestamentlig tid, men også i Nytestamentlig tid.
At Israel som folk eksisterer fremdeles, er historiens egen bekreftelse på, at dette løftet står ved lag. Om noen forsøker å utslette Israel, så kommer dette bare til å ramme dem selv. Det er den andre siden ved dette løftet - nemlig forbannelsen, det vil si Guds straff.
De, som prøver å ramme dette folket, vil selv bli skadelidende. Den, som forbanner Israel, vil selv bli forbannet. Ingen kan håne Israel uten selv å bli gjenstand for Guds vrede.
Disse tre løftene til Abraham utgjør til sammen utvelgelsen av Israel. De utgjør et integrert hele og kan ikke skilles fra hverandre. Folket, landet og velsignelsen hører sammen.
Da blir det feil, det som vi ofte hører i dag, også av dem, som mener seg å være Israels venner – at Guds utvelgelse av Israel står ved lag, men landløftet står ikke ved lag. Det blir meningsløs tale. For står landløftet ikke ved lag, står selvsagt heller ikke utvelgelsen ved lag.
Det andre, vi bør notere oss, er, at utvelgelsen, herunder landløftet, er et evig løfte. Guds ord sier i klartekst, at landet er gitt Abraham til ”alle tider”. Kanaans land er gitt Abraham ”til en evig eiendom” (1 Mos 17:8).
Verken utvelgelsen eller landløftet har noen begrensning i tid. Det er to sider ved samme sak. Det er altså ikke slik, at landløftet opphører ved Nytestamentlig tid.
Til sist gjentar jeg, at landløftet inngår i en løfterekke, som har til formål å realisere Guds frelsesplan med alle mennesker. Jødene må, som Guds utvalgte folk, ha et land, fordi det av frelseshistoriske grunner er nødvendig. Og Guds frelseshistorie stopper ikke ved Det gamle Testamentet.
