Fra Bibelsk Tro.
Nr. 6 - 2013.
Av Per Haakonsen.
Den som i dag tør si at landet Israel er gitt jødene i henhold til Bibelens løfter, vil bli møtt med hoderysting. Folk flest forbinder verken Israel eller Midtøsten-konflikten med Bibelen i det hele tatt. For dem er dette en vanlig internasjonal konflikt. I den grad man lar seg engasjere, er sympatien på palestinsk side. Slik mange ser det, har jødene tatt seg til rette på palestinsk jord.
Også i kirkelige kretser er man meget reservert for å ta Bibelen til inntekt for Israel. Kirken er livredd for at landløftene skal bli brukt som argument til fordel for Israel. Det ville jo ha utstyrt Israel med et guddommelig fortrinn, og det kan kirken ikke være med på.
Det siste eksemplet på denne holdningen er biskopenes avvisning av å undertegne et nasjonalt bønneopprop som blant annet ber våre folkevalgte behandle Israel med større velvilje. ”Skal du be for Israel, må du også be for Palestina”, sier leder for Kirkerådet, Svein Arne Lindø.
Dette sier først og fremst noe om oss selv. Ikke bare verdslige mennesker, men selv mange kristne har fjernet seg så langt fra en bibelsk tankegang at de ikke lenger ser sammenhengen mellom Bibelen og dagens situasjon i Midtøsten.
Verst ute i så måte er kirken med tilhørende akademiske læreinstitusjoner. Vi skal ta noen eksempler.
Et talende utspill er biskopenes rosende omtale av Kairosdokumentet på bispemøte i mars 2010. ”Kairos” betyr tid og dokumentet er således ment å være et ord i rette tid. I dette dokumentet heter det at staten Israel er etablert på palestinsk område, og at den militære okkupasjon av landet er ”synd både mot Gud og mennesker”. Palestinernes væpnete aksjoner kalles for lovlig selvforsvar, mens Israel på sin side frakjennes enhver rett til bruk av militær makt, også selvforsvar.
Dokumentet er historieløst og hatefullt. Det har en virkelighetsforståelse som ligger mye nærmere Islam enn kristendom. Men like fullt finner biskopene å kunne uttale seg rosende.
Et annet eksempel som viser hvorledes kirken tenker teologi, er biskop Halvor Nordhaugs kronikk i Vårt Land 8. november 2010. Her sier han i klartekst at ”Kirkens utgangspunkt er at alle Bibelens løfter har sin oppfyllelse i Kristus.” Ut fra en slik forståelse blir alle løftene i Det gamle testamentet opphevet, det vil si, de er oppfylt i Kristus. Det gjelder også landløftene. De kan ikke lenger forstås etter sitt konkrete historiske innhold. Han konkluderer med å si om Israel at ”det er ikke noe spesielt med denne statsdannelsen, sett fra et teologisk ståsted.”
Dette er ikke nye toner. Vi har hørt det fra Menighetsfakultetet i alle år. Løftene til Israel i den gamle pakt åndeliggjøres, og det er en forutsetning for den såkalte erstatningsteologien. Ifølge denne oppfatningen er Israel i den gamle pakt erstattet med den kristne kirke i den nye pakt. Den kristne kirke er det nye gudsfolket til erstatning for det gamle som nå har utspilt sin rolle. Det innebærer at alle de løfter som Israel fikk i den gamle pakts tid, nå overføres på kirken.
Erstatningsteologien er en gammel teologisk oppfatning som går helt tilbake til oldkirken. I vår egen tid finner vi et annet teologisk fenomen, den historisk-kritiske forskningsmetode. Den har fulgt Menighetsfakultet helt siden grunnleggelsen i 1907. Den innebærer at alle tekstene i Det gamle testamentet, men også i Det nye, underlegges forskningen.
I praksis har dette ført til at Det gamle testamentet har havnet i skyggen. De beretninger og profetier vi finner der, blir å forstå som ”modeller” eller ”bilder” på de hendelser som finner sted i nytestamentlig tid. Der skjer altså en abstraksjon der den bokstavelige forståelsen av teksten blir borte. Herunder selvsagt også landløftet.
Det er viktig å ha begrep om dette når vi skal forstå hvorfor kirken ikke leser Bibelen på samme måte som oss. For en fagteolog står forskningen mye høyere i kurs enn en bokstavelig forståelse av Bibelens ordlyd. Resultatet blir at det oppstår en avgrunn mellom de lærde og den alminnelige bibelleser.
Vi alminnelige bibellesere som prøver å ta ordet til oss slik som det står, møter altså motstand fra to hold. Det ene er det sekulære samfunn som ikke tar Bibelens ord om Israel alvorlig i det hele tatt. Det andre er fagteologene som setter forskningen og den kirkelige tradisjon, les erstatningsteologi, høyere enn Bibelens ordlyd.
Vi som er Israels venner kommer altså i en meget beklemt situasjon der vi i all hovedsak er overlatt til oss selv.
Å være klar over det er viktig. For i dag koster det å erklære seg som Israelvenn. Vi målbærer en forståelse som ingen rundt oss er villig til å akseptere. Det betyr at vi må ruste oss til strid. Vi må vite hva vi tror på.
Land og folk hører sammen
Til grunn for landløftet ligger det selvsagte at Israel er Guds folk fremdeles. Land og folk hører sammen.
Landløftene gir ingen mening hvis ikke Israel er Guds utvalgte folk fremdeles.
Forklaringen på dette er at landløftet hører med til Israels utvelgelse. Herren åpenbarer seg for Abraham, som får beskjed om å dra til det landet som Herren skal vise ham, Kana’ans land. Vi leser om dette i 1 Mosebok 12.
”Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som jeg vil vise deg!" ( 1 M 12,1)
Opprinnelig var Abraham og hans slekt fra Ur i Kaldea, dagens Irak. Med seg på reisen får Abraham et tredobbelt løfte. Det er et løfte om land, et løfte om at Abraham skal bli til et stort folk, ætteløftet og det er et løfte om velsignelse. Til sammen utgjør disse tre løftene Israels utvelgelse. Det er det som kalles for Abrahamspakten og den gjentas for patriarkene Isak og Jakob. Det er ment å være en evig pakt. Abraham og hans slekt skal være Herrens eiendom fremfor alle andre folkeslag. Vi leser om dette i kapitlene 12 til 17 i 1 Mosebok.
Det viktige i vår sammenheng er at så lenge utvelgelsen står ved lag, står også landløftet ved lag. Løftene til Abraham er et integrert hele.
Løftene til Abraham finner vi gjentatt i Det nye testamentet. Både i Romerbrevet (4,13), i Galaterbrevet (3, 14-17) og i brevet til Efeserne (2,12) viser Paulus til Abrahamsløftene. Tilsvarende henvisninger finnes også i Hebreerbrevet og i Apostlenes gjerninger.
I Romerbrevet kapittel 9,4 vises det til det barnekåret som Israel har fått i henhold til paktene. Hvilke pakter? Jo, paktene med Abraham, Isak og Jakob. I Lukas (1,72-73) finner vi Sakarias lovprisning. ”Lovet være Herren, Israels Gud, sier Sakarias, fordi han har kommet ”sin hellige pakt i hu, det løfte han ga Abraham vår far med ed,…”
Det nye testamentet bekrefter altså til overmål at løftene til Abraham står ved lag. Det betyr jo at utvelgelsen, herunder landløftet, ligger fast også i nytestamentlig tid. Så lenge Herren ikke har forkastet sitt folk, har han heller ikke fratatt dem landet. Vi kan minne om Rom11: ”Har da Gud forkastet sitt folk?” Og svaret er: ”Langt derifra!” Gud kan ikke forkaste det folk ”som han forut kjente”, det vil si det folk som han har kjent fra evighet av.
Løftet om landet trenger ingen ny bekreftelse
Løftet om landet hører med til Israels utvelgelse. Men det er her striden står. Vi har allerede nevnt biskop Halvor Nordhaug som mener at dette løftet ikke gjelder lenger, både fordi det er oppfylt i Kristus, og fordi det ikke er eksplisitt nevnt i Det nye testamentet.
At løftene er oppfylt i Kristus, er hentet fra 2 Kor 1,20. Her leser vi at så mange som Guds løfter er, i ham, i Kristus, har de fått sitt ja og sitt amen. Dette skriftstedet viser, sier teologene, at Kristus er oppfyllelsen av alle de gammeltestamentlige løfter, herunder også landløftet. Den historiske siden ved dette løftet eksisterer følgelig ikke lenger.
Men når vi leser den aktuelle teksten i 2 Kor 1, stusser vi. For Paulus sitt anliggende er ikke å legge ut om hvorledes løftene i Det gamle testamentet er å forstå i lys av Jesu fullførte frelsesverk. Det er tvert om noe så prosaisk som å forklare korinterne hvorfor han har endret reiseplanene sine. For dette blir han anklaget av korinterne. Men hans ord ligger like fullt fast. Paulus er ett med sitt ord på samme måte som Kristus er ett med de løfter som ble gitt i den gamle pakt. Paulus er å stole på. Han skal oppfylle sine reiseplaner på samme måte som Kristus skal oppfylle sine løfter.
Jeg mistenker ikke teologene for å være tunge i oppfatningen, men jeg mistenker dem for bevisst å mistolke teksten. Konklusjonen må derfor bli den motsatte av teologenes. Nettopp fordi at Jesus er løftenes ja og amen vil de bli oppfylt, herunder også landløftet.
En annen teologisk kjepphest er at løftene i Det gamle testamentet må bekreftes av Det nye for å stå ved lag. Og teologene finner ikke at landløftet er bekreftet i Det nye testamentet. Men dette blir jo en meningsløs påstand når vi vet at Abrahamsløftene til overmål får sin bekreftelse i Det nye testamentet. Med det har jo landløftet, om ikke annet, fått sin indirekte bekreftelse.
Forsøket på å skille mellom Bibelens to deler er også hoderystende. Vi vet jo at den hele Skrift er innblåst av Gud (2 Tim 3,16), og at Jesus underviste sine disipler i Det gamle testamentet, både før og etter sin oppstandelse. Dersom det var slik at Det gamle testamentet hadde mistet noe av sin betydning etter at frelsesverket var fullført, må vi jo tro at Jesus ville ha gjort oss oppmerksom på det.
Vi har allerede nevnt at løftene til fedrene er et integrert hele. De kan ikke parteres og rives fra hverandre og brukes hver for seg. Derfor går det ikke an å si at vi aksepterer at Israel er Guds folk, men vi aksepterer ikke at de har et løfte om land. Dersom man velger å fastholde at Israel er Guds folk fremdeles, så blir man også nødt til å si at landet tilhører dem. Noe annet blir jo meningsløst.
Det gamle testamentet mister ikke sin kraft og betydning selv om vi befinner oss i nytestamentlig tid. Den evangelisk lutherske kirke er tuftet på profetenes og apostlenes lære. Det går ikke an å overse Det gamle testamentet uten å komme på kant med bekjennelsen.
Landet under fedrene
Etter disse teologiske avklaringene, kan vi nå endelig begi oss i kast med selve saken, jødenes land.
I tillit til Guds løfte om at Herren skal lede ham til et nytt land, drar Abraham inn i Kana’an. Det første stedet han stopper er Sikem i Samaria. I dagens Israel er Sikem kjent under det arabiske navnet Nablus, og er et av de selvstyreområdene som palestinerne har på Vestbredden. Det Nye testamentet forteller at det var i denne byen Jesus samtalte med den samaritanske kvinne. Men det er altså her på dette stedet at Herren åpenbarer seg for Abraham med ordene: ”Din ætt vil jeg gi dette landet.” Og Abraham bygde der et alter for Herren, står det. (1Mos 12,7)
Etter at Lot, Abrahams brorsønn, og Abraham hadde skilt lag, åpenbarer Herren seg på ny for Abraham. Det skjer på høydedragene nær Betel, like utenfor dagens Ramallah. Ramallah er palestinernes administrative hovedsete og her ligger også Jasser Arafat begravd. Herren åpenbarer seg med ordene:
”For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider.” (1 Mos 13,15).
Abraham bosetter seg i Hebron hvor han bygde et alter for Herren. Der kjøpte han et gravsted for seg og sin kone, og der skulle alle patriarkene bli begravet. Hebron ble senere residens for Kong David i hans første regjeringstid. I dag er stedet kjent for gruppen av jødiske bosettere som bor mitt i byen og for bosetningen Kirjat Arba som ligger like utenfor byen. Hebron ligger på Vestbredden eller i Judea om du vil, og er i likhet med Nablus og Ramallah et palestinsk selvstyreområde.
Nå fikk ikke Abraham noe annet land i sin levetid enn det han kunne kjøpe som gravsted for seg og sine. Han spør da Herren hvordan han kan vite at han skal få landet til eiendom. Da inngår Herren en pakt med Abraham, skildret i 1 Mosebok 15. Herren sier: ”Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv, like til den store elv, floden Frat.” (15,18) Egyptens elv er enten Nilen eller det som kalles Egyptens bekk, og som ligger omtrent midt i Sinaiørkenen. Floden Frat er Eufrat.
Israels grenser er også en del av landløftet. Disse grensene er beskrevet flere steder i Mosebøkene, med noe varierende innhold. I 4 Mosebok 34 finner vi en meget utførlig beskrivelse. Grovt sett kan vi si at det israelske kjerneområdet går fra Sinaiørkenen i syd til Hermonfjellene i nord, og fra Middelhavet i vest til Dødehavet i øst. Dette er også det landet Herren lar Moses se før han dør. (5 Mos 34)
Vi kan også minne om at da Israel under Josva inntok Kana’an, ble to og halv stamme igjen på østsiden av Jordanelven. Også på Jesu tid strakte Israel seg inn i dagens Jordan. Evangeliene beretter om at Jesus også virket på andre siden av Jordanelven. Jødene har da alltid betraktet Jordan som en del av det historiske Israel, det vil si som sitt kjerneområde.
I forbindelse med fredsoppgjøret etter første verdenskrig, gjorde de også krav på Jordan. Dette er ingen urimelig tanke ettersom en tredjedel av alle jødene i Palestina på den tiden, bodde øst for Jordanelven. Ben Gurion, Israels far, var da heller ikke fremmed for at Jordan tilhørte Israel.
Denne lille gjennomgangen forteller oss at det bibelske kartet er meget forskjellig i fra det politiske kartet i dagens Midtøsten. Så langt fra å avstå land skal Israel tillegges land. Men da skjønner vi også bedre hvorfor motstanden mot en bokstavelig forståelse av Bibelens landløfter er så stor.
Landløftet går som en rød tråd gjennom alle de gammeltestamentlige bøker. Det gjentas gang på gang at Kana’ans land er gitt Israel til arv og eiendom. Til evig tid skal du eie dette landet, står det hos Jesaja (62,4), og mange andre steder.
Herrens pakt med Abraham er en nådepakt
Så langt har vi konsentrert oss om løftene til Abraham, og hvorledes disse gjentas av profetene. Disse løftene har en spesiell side som vi må ta med oss før vi går videre, de er nemlig nådeløfter.
Pakten som Herren inngår med Abraham, er en nådepakt. Herren nevner ikke på noe som Abraham skal gjøre, som motytelse for de løftene han har fått. Det kreves ikke noe til gjengjeld. Det er ikke noe Abraham må forplikte seg på for at Gud skal innfri sine løfter. Det er med andre ord ikke en tosidig pakt der begge parter avgir gjensidige løfter. Gud har ikke forpliktet andre enn seg selv. Dette er det meget viktig å få tak i. For underforstått betyr dette at uansett hva Abraham og hans slekt gjør eller ikke gjør, så rokker ikke det ved Guds løfter.
Det vi er vitne til her, er evangeliesiden i Guds åpenbaring. Dette samsvarer med budskapet om at vi er frelst av nåde. ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.” (Ef 2,8). Det spørres ikke etter gjerninger, etter noe vi skal være eller gjøre for å ta imot Guds frelse. Det spørres kun etter dette ene, å ha tillit til Guds løfter.
Vihar flere nådepakter i Det gamle testamentet. I syndefallsberetningen finner vi løftet om at kvinnens ætt, Kristus, skal knuse slangens hode. Gud forplikter seg på å frelse mennesket fra syndens makt. Her spørres det heller ikke om menneskets medvirkning.
Et annet eksempel er Noah-pakten (1 Mos 9,9f.). Gud forplikter seg på aldri mer å ødelegge jorden med en vannflom. Paktstegnet blir regnbuen. Dette er også en ensidig forpliktelse. Løftene til Abraham står i denne sammenheng. Det er frelseslinjen i Guds åpenbaring. Her finner vi også alle Messiasløftene.
Det gamle testamentet taler på to måter om landet
Men landløftet er ikke noe likefremt løfte. For Det gamle testamentet taler på to måter om land til Israel. Landet skal gis Israel, det er evangeliesiden, men samtidig skal det også tas fra dem, det er lovsiden. Gud åpenbarer seg på to måter, etter sin barmhjertighet og etter sin hellighet. Når det gjelder det siste, spørres det etter hvorledes Israel som folk stiller seg til Herren og hans ord.
Allerede før Israel krysser over Jordan og inn i Kana’an, fremholder Moses for folket at de kommer til å miste landet igjen. Herren din Gud er en fortærende ild og en nidkjær Gud, sier Moses. Han tar himmelen og jorden til vitne på at Israel snart skal utryddes av det landet som de nå drar inn i. ”Dere skal ikke leve mange dager der, men bli helt ødelagt”. (5 Mos 4,26). Moses ser at folket kommer til å reise seg i ulydighet mot Guds ord.
Domsordene over Israel kommer også meget tydelig fram i 5 Mosebok 28. En uendelighet av straffedommer skal ramme Israel om de ikke hører på Herren sin Guds røst. Kjernen i disse straffedommene er tapet av landet.
”Dere skal rykkes opp av det land du kommer inn i og skal ta i eie. Herren skal sprede deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre”. (v 63-64)
Det er et ufravikelig krav at folket akter på det som står skrevet og holder fast på hans bud. Her stilles det altså opp betingelser for at Israel skal få beholde landet. Dette er lovens tale. Fordi Israel på ingen måte oppfyller disse betingelsene, mister de altså landet.
Som vi vet, skjedde dette først under assyrerne da Nordriket gikk under på 700 tallet før Kristus. Senere gikk Sydriket tapt under Nebukaneser på 500 tallet. I det annet århundre etter Kristus under keiser Hadrian begynner jødenes tid i eksil.
Jeremia spør: ”Hvorfor er landet gått til grunne? Hvorfor er det oppbrent som en ørken, så det ikke er noen som ferdes der? Fordi de forlot min lov som jeg la fram for dem, og ikke hørte på min røst og ikke fulgte den,…” (9,12-13)
På samme måte som det ubetingede landløftet, går også det betingede landløftet som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamentet. Gang på gang heter det at Israel skal rykkes opp fra sitt land og spredes blant alle folkeslag. Avgudsdyrkelsen blir Israels forbannelse. På samme måte som Israel forlot Herren.
Sin Gud og dyrket fremmede guder i sitt eget land, skal de nå tjene fremmede herrer i land som ikke er deres. Slik står det hos Jeremia (Jer 5,19).
La oss, som en liten parentes, ta med at forbannelsen ikke bare rammer folket, men også selve landet, det vil si naturgrunnlaget. Landet skal visne, det skal bli tømt for alt som godt er, det skal bli til en ørken. ”Jeg vil gjøre landet til en ørken, fordi de har gjort seg skyldige i troløshet, sier Herren Herren.” (Esek 15,8).
Guds straff over menneskets synd rammer også selve naturen. Det er det samme som vi ser hos Paulus når han skriver at skaperverket ble lagt under forgjengeligheten og stunder etter sin forløsning (Rom 8). Historisk sett ble da også Israel gradvis en ødemark etter at folket ble fordrevet, og det var fortsatt en ødemark da de for alvor begynte å vende tilbake på 1800 tallet.
Gud styrer gjennom Lov og Evangelium
For å forstå Guds handlemåte med Israel, må vi et øyeblikk dvele ved den måten Gud åpenbarer seg på. Det skjer som nevnt gjennom lov og evangelium. Lov og evangelium er ikke bare noe som hører Paulus og Det nye testamentet til. Det har full gyldighet også i gammeltestamentlig tid. For dette er den måten Herren handler med menneskene på til alle tider. Gud styrer historiens gang gjennom lov og evangelium. Israel blir et forbilde på det. Slik han gjør med Israel, vil han gjøre med alle de folk han får åpenbare seg for.
Guds vesen har to sider. Den ene siden er hans hellighet og den rommer vrede over all synd. Gud krever at vi skal være hellige likesom han er hellig (3 Mos 19,2). Det gjentas av Jesus i Bergprekenen: ” Dere skal være fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.” (Mat 5,48). Stilt overfor et slikt krav kommer vi alle til kort. Like fullt er det Guds ufravikelige krav.
Den andre siden ved Guds vesen, er hans barmhjertighet. Gud elsker oss uten hensyn til det vi er i oss selv. Dette er evangeliesiden. I nytestamentlig tid kommer den til uttrykk i Jesus Kristus. I gammeltestamentlig tid kommer det til uttrykk i Messiasforventningen. Da ble de frelst ved troen på ham som skulle komme.
Disse to sidene ved Guds vesen kan være egnet til å forvirre når det gjelder løftene til Israel. For vi fristes jo til å spørre: Hva er det som gjelder? Er Israel lovet eller ikke lovet et land?
Her må vi spørre oss selv: Hva er Guds egentlige vilje?
I Gudsåpenbaringen er loven ment å være et vitnesbyrd om Hans hellighet og menneskets fortapte stand. Vi må vite at vi har å gjøre med en hellig Gud, som ikke kan forlikes med synd. Derfor kan han heller ikke forlikes med Israels gudsopprør. Synden bærer straffen i seg, derfor blir Israel spredt blant alle folkeslag.
Men Guds egentlige vilje er ikke å straffe, men at alle mennesker skal bli frelst. Loven er vår tuktemester til Kristus, skriver Paulus. Loven er ment å drive oss til evangeliet. Herren har ikke sin glede i at noen skulle gå fortapt. Ei heller at Israel skal gå fortapt i diasporaen. Evangeliet er Guds vilje med Israel og med oss alle.
Slik skriver Moses om Israel: ”Selv om dere er drevet bort til himmelens ende, så skal Herren din Gud samle deg og hente deg der. Og Herren din Gud skal føre deg til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie.” (5 Mos 30,3-5)
I sin vrede driver Herren Israels folk ut av landet. Men når så er skjedd, skal Herren i sin kjærlighet en dag føre folket tilbake. Guds vrede varer ikke evinnelig: ”For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred ” (Jes 57,16). ”For et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde.” (Sal 30,6)
Herrens vrede kan ikke rokke ved løftene til Abraham. Vi kommer i hu at det er nådeløfter. De ligger fast selv om folket må prøves og lutres under hans vrede.
Jødenes Guds-forhold
Det vi til nå har sagt om Guds vrede og Guds barmhjertighet leder tankene mot et annet spørsmål: Må ikke jødene omvende seg for å få del i Guds nåde?
Tradisjonelt har norsk teologi hevdet at jødene måtte omvende seg til Kristus, for å få sitt land tilbake. Denne omvendelsen måtte selvsagt skje i diasporaen ettersom tilbakevendingen til landet skulle være en konsekvens av troen. Altså omvendelse først, land deretter.
Når så jødene i 1948 fikk sitt land tilbake uten å være omvendt, skapte dette dyp forvirring blant norske teologer. Og vi må si, også blant mange kristne. Det var få eller ingen som i 1948 mente at den nye staten var en oppfyllelse av Guds løfter.
Både Det gamle og Nye testamentet sier at jødene skal omvende seg ”de siste dager”, det vil si nytestamentlig tid. Allerede Moses skriver at Israel skal omvende seg ”i de siste dager” (5 Mos 4,30). Dette går også igjen hos flere av profetene.
I Hosea 3,4-5 finner vi et ord som Martin Luther henviste til, at Israel lenge skulle leve ”uten konge og fyrste, uten offer”, men at de skulle ”søke Herren og hans gaver i de siste dager.” Luther mente at dette skriftordet siktet til Israels vandring i diasporaen, men at folket etter dette skulle omvende seg. Luther hadde nok håpet på at det skulle skje i hans tid, og ble skuffet over at så ikke skjedde.
Mest kjent er kanskje kapitlene 36 og 37 hos Esekiel. I kapittel 36 heter det at Herren skal hente Israels barn ”fra folkene og samle dem fra alle landene og de skal komme tilbake til sitt eget land”. Når dette skjer, skal han stenke rent vann på folket så de blir rene. De skal få et nytt hjerte og en ny ånd: ”Min ånd vil jeg gi inne i dere”.
I kapittel 37 leser vi om de tørre ben som blir levende. Esekiel får i et syn se en dal full av dødningeben. Disse ben blir samlet til et legeme, Israels hus. Men ånd var det ikke i dem, står det. Men Herren skal la sitt folk stige opp av sine åndelige graver idet han føre dem til sitt eget land.
Hos Esekiel er jødenes tilbakevending og jødenes omvendelse to sider ved samme sak (se også Esek11,17-19). Jødene skal omvende seg i sitt eget land.
Når skal dette skje?
Dette skal skje, sier Esekiel, på et tidspunkt da jødene ikke lenger er delt i to stammer, men er ett folk. Det har kun vært tilfelle i nytestamentlig tid. Videre står det at når Israel samles i sitt eget land, ”skal min tjener David være konge over dem”. Dette er en Messiasprofeti, og det betyr at Israel skal omvende seg til Herren i sitt eget land.
Akkurat den samme tanken finner vi hos Jeremia (23,5-8). Her tales det om ”en rettferdig spire”, altså en Messiasprofeti, og så heter det: ”I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt.”Dette skal skje på et tidspunkt der Israel er samlet inn fra alle de landene de er drevet bort til. ”Og de skal bo i sitt land.”
Israel er langt på vei samlet inn fra de land de ble drevet bort til. Men de er ennå ikke omvendt. I den forstand er mange av profetiene ennå ikke oppfylt. Selv om vi finner Messiastroende jøder i Israel, kan vi ikke si at Israel som folk er omvendt.
Hva så med det som har vært hovedtanken i norsk teologi: Omvendelse først, deretter landet?
Teologene tar utgangspunkt i en lovforståelse, som rett nok kan ha sin dekning i Det gamle testamentet, men som ikke ligger til grunn for Herrens handlemåte. For ved å kreve at troen og omvendelsen må komme først, setter teologene opp en betingelse for at Herren skal innfri landløftet. En betingelse som ikke er der, når vi ser landløftet ut fra Guds nådeshusholdning. I løftet til Abraham finner vi nemlig ingen betingelse.
Herren handler med Israel ut fra sin nådeshusholdning. Esekiel sier at når Herren samler sitt folk, har dette sin grunn i Herren selv. Israel har ikke noe å rose seg av. De har ingen omvendelse å vise til. De har ikke kvalifisert seg for Herrens velgjerning.
”Ikke for deres skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhellighet blant de folk som dere er kommet til." (36,22)
Alt beror på Herrens nåde. Israel har ikke noe å bidra med. Tvert om! Esekiel sier at de burde komme i hu sin onde ferd. ”Dere skulle skjems og skamme dere over deres ferd, Israels hus!” (36,32)
Evangeliesiden styrer Guds handling. Derfor får jødene sitt land tilbake. Jødefolkets væremåte og handlemåte er satt helt ut av betraktning. Han samler Israel for ”sitt navns skyld”. Her stilles ingen betingelser. Det er nåden alene som rår.
Et vitnesbyrd
Israels historie er ment å være et vitnesbyrd om Guds frelse til alle mennesker. I åpenbaringssammenheng dreier det seg ikke isolert om et folk som får sitt land tilbake. Her står det om mye mer. Gud har utvalgt seg et folk som redskap i sin frelsesplan. På Israel demonstrerer han sin vrede over synden. På Israel demonstrerer han sin evige kjærlighet. Guds handlemåte med Israel er ment å være et budskap og et vekkerrop, ropt ut til alle mennesker.
Ved å avvise Israel som Guds folk og landet som løftets land, har vi i virkeligheten avvist Herren selv. Det er det store alvoret, et alvor som også gjelder vårt eget folk.
Vår oppgave som kristne er å ta imot det vi hører og ser. Jødene er kommet tilbake til sitt land. Herren viser at han med det står bak sine løfter. Han våker over sitt ord så han fullbyrder det. Guds handlemåte med Israel er et vitnesbyrd om den levende Gud. Det må vi ta imot med glede og takknemlighet.