Fra Facebook.14. februar 2014.
Av Ronny Johansen.
"Dette sier jeg da og vitner i Herren at dere ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av hjertets forherdelse, de som følelsesløse har overgitt seg til skamløshet, så de driver all urenhet tillike med havesyke." Ef. 4:17-19.
Følelsesløshet er et symptom på spedalskhet. På det sted, hvor spedalskheten slår ut, oppstår det følelsesløshet i hud og kjøtt. Dette gjør, at man for eksempel ikke kjenner smerte, om man legger håndflaten, som er angrepet, på en glødende kokeplate. På samme måte er det også med åndelig spedalskhet. Da er det ånden i mennesket, som blir angrepet, og som derfor blir følelsesløst.
Når det er menneskets ånd, som blir angrepet av spedalskhet, slutter den å kunne føle på samme måte som tidligere. Følelsesløsheten kommer frem ved, at det, man for eksempel tidligere ikke kunne se på av utukt og hor uten å få en uren samvittighet, nå kan nytes som underholdning.
Syndens kuldegys kjennes bare lun og god ut. Se bare på, hvor mange mennesker som tidligere reagerte med en sterk vond følelse på hor og uttukt, når det kom frem på en skjerm, men som i dag setter seg til rette og ser på det samme som underholdning. Hvordan har dette kunnet utvikle seg?
Tidligere reagerte man på ugudeligheten og dømte det som synd. Man ville for eksempel ikke drikke seg beruset, fordi man var lydig mot Ordet og kjente i sin ånd, hvordan det smertet å være ulydig. Det var så mange andre, som drakk, og du begynte derfor å gli.
Til og begynne med ble du kanskje sett litt rart på av de, som ville drikke og underholdes, men de bar over med deg som en "lovisk trell", som de så stygt kaller slike, som ikke renner med dem ut i den samme strøm av ugudelighet som de selv. Men etterhvert begynte de å undre seg, og til slutt spotte deg.
Det ble kanskje for mye for deg, så du ga etter og gjorde som dem. Det smertet deg å falle utenfor gruppen. Du begynte derfor å reddes og engstes for å bli alene i din tro og lydighet mot Mesteren. Når du satte deg ned sammen med de spedalske, var du ikke klar over faren. Spedalskhet er jo ekstremt smittsomt.
Når du dyrket samfunnet med disse menneskene, lærte de deg, hvordan du kunne finne behag i verdslige filmer. Filmer, som handlet om hor, uttukt, vold, drap og mer av samme slag. De trengte ikke lære deg lenge. For du var allerede en slagen mann, ettersom du brøy deg mer om, hva disse menneskene sa og mente om deg, enn det Mesteren hadde på hjertet til deg.
Du ble derfor en ensom mann. En som ble satt i saltlandet og ikke fikk se det kom noe godt. Da spedalskheten enda ikke hadde tatt tak i deg og gjort deg helt følelsesløs i din ånd, merket du smerten og ulykken, som smøg seg inn i livet ditt. Spesielt ble det ille, når du dyrket samfunnet med underholdningen og urenheten.
Du ble etterhvert overbevist om, at det var mengden, som hadde rett. Spesielt fordi de, som styrte sirkuset, var ansette og støttet de, som lot seg fange. Ja, den øverste lederen av dem alle sammen var selv fanget i urenheten og var blitt spedalsk. Derfor våget du ikke å si imot, og dessuten begynte du selv å finne behag i det urene, selv om det smertet i begynnelsen.
Når spedalskheten tok skikkelig tak i deg, kunne du nyte underholdningen i fulle drag, og du fant behag i det urene og urettferdige, som ble vist på skjermen. Så nå er du en slagen broder og søster.
Guds Ånd tar ikke bolig sammen med urenhet og skitt. Den krever renhet i ånden og lydighet mot Kristus. Når renheten og lydigheten for Guds åsyn ikke lenger er ditt mål, så vil spedalskheten ligge på lur og smitte deg så raskt, du kommer i berøring med den.
Det er for noe, Skriften bruker uttrykk som: FLY!! JAG! STRID! STÅ IMOT! i det uendelige. Før du ble spedalsk, kjente du i din ånd, hvordan syndens kulde slo imot deg, bare det kom frem litt uttukt på skjermen. Men nå, når du har blitt slått med spedalskhet, kjenner du ikke syndens kulde lenger. Du har blitt dus med synden. Du er på samme bølgelengde, slik at det ikke er noe, som skurrer lenger.
Det eneste, som nå kan redde deg fra den sikre evige død, er, at du kjenner lovens forbannelse, og gjennom den får kjenne dens tukt. Loven kunne ikke hjelpe deg med å få bukt med begjæret, men spedalskheten kan den rå med, slik at du igjen begynner å føle skyld og skam som den fordømte, du er, uten Kristus.
Gå atter bevisst og helt inn for å holde budet om ikke på noen måte dra i fremmed åk med vantro igjen! Da vil du umiddelbart opphøre med å sette det, som er til anstøt for deg, for dine øyne. Gjør du dette, så skal du kjenne, hvordan loven igjen har tuktet deg til Kristus, så du blir helbredet fra spedalskheten du lider av.
Er da loven imot Guds løfter? "Langt derifra! for var det gitt nogen lov som kunde gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven; men Skriften har lagt alt inn under synd, forat det som var lovt, skulde ved tro på Jesus Kristus bli gitt dem som tror. Men før troen kom, blev vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulde åpenbares." Gal. 3:21.
Kjenner du forbannelsen ved å leve i synden, så du helhjertet går inn for å få nåde i Jesus, så du kan bli renset igjen. Da har lovens forbannelse atter tuktet deg til erkjennelse av, du du trenger Kristus. Når du så kommer til Kristus, vil du atter bli gjort levende og renset i din ånd. Det skjer kun ved troen. For loven har ikke noe med troen å gjøre.
Loven vil begynne å virke dom og skam i din samvittighet. Noe som er helt nødvendig for å komme til erkjennelse av, at du er en synder, som trenger å få nåde og oppreisning i Kristus. For du er en synder, fordømt av deg selv. Tit. 3:10-11.
Når du lever og vandrer i den Hellige Ånd, er du ikke lenger under loven. Loven har ikke lenger noen funksjon og makt i livet ditt. Lenge før loven da makter å tukte deg og forby deg gjerninger, så kjenner du, på grunn av livet du har i Kristus, at du må vende deg bort og fornekte deg det, som ellers ville forårsaket, at du ble uren i din samvittighet.
Veldig mye av den diskusjonen, som er rundt, hva som er synd og ikke, kommer av, at det er en del følelsesløse personer, som også vil være Kristne. De hater ikke sitt liv i denne verden, men de vil allikevel ikke til helvete. Slike har erkjent, at det finnes et helvete, og at de for enhver pris må unngå det.
Men så er det bare det da, vet du, at de også elsker tingene på jorden. De finner derfor velbehag i uren underholdning, søker velbehag i rikdom og penger, finner velbehag i baktalelse, rykter, sladder og mer av samme slag.Lederne deres, som er avhenging av deres gunst og penger, unnlater å forkynne dem det eneste ord og bud, som kan frelse dem fra spedalskheten. Slike ledere er ofte de, som går først ut i det urene og falske. Deretter følger deres tilhengere etter dem ned i synd og skam.
Slike opphøyde prester for folket kan godt ha en god lære og fremragende tale- og fortellerkunst. De blir derfor som ulver i fårepels. Den rette form for kunnskap, utgjør da fårepelsen. De kan også være fremragende talere. Det er bare det, at de søker noe annet enn det, Menighetens hode søker. Da hjelper det ikke, om de har den mest fullkomne kunnskap og lære. De leder folket vill, i det de alltid lærer, men aldri selv kommer til sannhetens erkjennelse. Hverken om seg selv eller de, som de mener, de er satt til å tjene, makter de å erkjenne sannheten.
Slike har mest "fred, fred" å komme med, og de roser gjerne sine tilhørere og sier det er stort og flott det, de makter å få i stand i det ytre og synlige. Det, som ligger disse lederes hjerte nærmest, er dog pengene og arbeidskraften til medlemmene sine. En stor forsamling forårsaker fristelser for enhver Guds mann, når det gjelder penger. Derfor ser vi, hvordan lederne, som ikke finner frem i sitt eget personlige liv, slås med spedalskhet, der hvor velstanden finnes, og pengene sitter løst.
Slike forsamlinger har vi nå mange av. De står der til skrekk og advarsel. Alle, som har åndelige friske øyne, ører og nese, ser styggedommen, hører falskheten og kjenner likstanken rive i nesen.
"Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus, og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted! For vi er en Kristi vellukt for Gud, blandt dem som blir frelst, og blandt dem som går fortapt, for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel duelig til dette? For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus." 2 Kor 2:14-18.
