Fra Lov&EvangeliumNr. 6 - 2009.
Af Per Bergene Holm.
2 Tes 2:3b-12.
Og syndens menneske skal bli åpenbart, fortapelsens sønn
Av sammenhengen ser vi at syndens menneske skal stå fram som en moden frukt av frafallet. Apostelen bruker ikke navnet Antikrist, men det er ham han taler om. Han skal oppstå innenfor kristenheten på en forunderlig og oppsiktsvekkende måte. Han skal bli åpenbart, står det. Når tiden er inne, og det er modnet fram, skal han framstå og bli mottatt med religiøs begeistring, som menneskenes frelser og herre. Han vil være en frelser helt i pakt med menneskenes begjær og ønskedrømmer, en som vil oppfylle det naturlige menneskes religiøse og kjødelige lengsel.
Han er den som står i mot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud
Selv om han bare er et menneske, vil han stå Gud og hans ord imot, opphøye seg selv og sette all guddommelig autoritet til side, i det han selv gjør krav på å bli aktet og fulgt som Gud. Det er jo slik den frafalne kristenheten framstår i dag, i det den står Gud og hans ord i mot, avsetter Gud og hans autoritet i Skriften, og innsetter seg selv som Gud med guddommelig autoritet og krav på lydighet. Slik banes veien for syndens menneske, som skal opptre med krav på guddommelig autoritet.
Og nå vet dere hva det er, det som holder igjen, slik at han først skal bli åpenbart når tiden for dette er inne
Apostelen Paulus har talt om disse ting for tessalonikerne tidligere, så de vet hva og hvem det er som holder igjen og hindrer Antikrists framtreden på historiens arena. Nå gjentar ikke apostelen hva dette er, og derfor tror jeg heller ikke vi trenger å vite det.
Og selv om Antikrist, den lovløse, ennå ikke er åpenbart, men holdt tilbake, er lovløshetens hemmelighet allerede virksom. Åndsinnflytelsen som den lovløse representerer og som skal bane vei for ham, er allerede tilstede i verden.
For lovløshetens hemmeligheter alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort
Vi må ikke tenke at Antikrists ånd skal innebære anarki og oppløsning av den ytre samfunnsorden. Tvert i mot sier Skriften oss at det skal bli en ensretting som aldri før. Og vi vet også av erfaring at der hvor hjertene ikke lenger ved troen og kjærligheten er bundet til Gud og hans ord, der er det ikke tall på de lover og forordninger som må til for å holde en ytre orden. Lovløsheten kjennes på et utall lover som aldri kan skape lovlydighet, bare et skinn av rett.
Samtidig skal vi nok med lovløshetens hemmelighet også forstå at de lover og forskrifter som kommer, vil nettopp innebære et frafall fra Guds ord og bud. Synd og opprør mot Gud og hans ord blir det normale og noe hele samfunnet vil preges av og ordnes etter, med loven i hånd. Det er jo det vi ser i dag gjennom abortlov, ekteskapslov, skolelover og så videre.
Da skal den lovløse åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet
Før apostelen fortsetter sin tale om Antikrists åpenbaring, gjør han det først klart at Antikrist ikke representerer noen trussel mot Herren Jesus og hans makt. Nei, Jesus skal, ved sin blotte tilsynekomst, ved sin munns ånde, gjøre ende på den lovløse og all hans makt og velde.
Djevelen og Antikrist representerer en stor fare for oss troende. Derfor advares vi sterkt til å stå djevelen i mot, om å ta oss i vare så vi ikke blir ført vill. Men det betyr altså ikke at djevelen og Antikrist utgjør noen trussel for Guds majestet, Jesu Kristi frelsesgjerning og hans endelige seier. Nei, overfor Jesus er den onde en slagen fiende og har alltid vært det. Også vi har seier over ham i Jesu blod.
Den lovløse kommer etter satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under
Jesus sier at falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under (Mat 24:24). Det skal være et kjennetegn ved den religiøse forførelsen i endetiden. De skal føre mange vill, sier Jesus, og bane vei for Antikrist. Det er en satanisk virksomhet som disse falske profetene skal utføre, med bruk av løgnens makt – det er et bedrag. Det vil utgi seg for å være guddommelig, men det er det ikke. Virkelige tegn og under vil nok følge med, slike som presteskapet i Egypt også kunne vise til gjennom sine trolldomskunster. På tross av dette skal ikke alle bli forført.
Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst
Forførelsen har ingen makt over dem som har tatt imot kjærlighet til sannheten. Der hvor evangeliet har slukket tørsten, stillet sulten, skapt fred og hvile, glede og takk, der møter forførelsen stengte dører.
Enhver forførelse begynner med frafall fra sannheten! (Rom 1:21-26). Villfarelse og frafall begynner alltid med ringeakt og motstand mot sannheten, mot åpenbaringen Gud har gitt. Villfarelsen skyldes ikke manglende kunnskap i og for seg. Visst er det slik at den som har liten kunnskap, lettere kan bli ført vill. «Mitt folk farer vill fordi det ikke har kunnskap» (Hos 4:6). Men det er ikke kunnskapsmangelen i og for seg som er årsaken, men hvordan folket stiller seg til kunnskapen det har i sin midte: «Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg...» (Hos 4:6).
Enhver villfarelse og forførelse begynner med aktiv eller passiv forkastelse av Guds ord, enten likegyldighet og ringeakt for Ordet – som viser seg i mangelfull omgang med det – eller direkte motstand mot Ordet. Der hvor Guds åpenbaringsord om frelsen i Jesus ikke blir tatt imot og blir den troendes skatt og glede, rikdom og lyst, der vil villfarelsen få rom.
Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten
Mennesket er uhelbredelig religiøst, men likevel søker det ikke Gud i all sin religiøsitet. Mennesket har en hunger og tørst, og denne hunger og tørst ønsker det å få tilfredsstilt. Den som lærer Jesus å kjenne i sannhet, får sin tørst slukket.
Det betyr ikke at Jesus tilfredsstiller ethvert behov som dette menneske kan ha, men han stiller den dypeste nød. Han gir liv og frelse og fred med Gud, syndenes forlatelse. Den troende får det derfor som Asaf, som sier: «Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig» (Sal 73:25-26).
Hvis evangeliet ikke får inngang slik at tørsten slukkes, vil mennesket fortsatt søke å tilfredsstille sine behov – om det er i materialisme, synd, åndelige opplevelser og erfaringer, eller hva det enn måtte være. Man henger ikke fast ved sin brudgom, men lever i åndelig utroskap, stadig vendt mot det som kan stille ens lengsel og tørst. Og når vranglæren eller forførelsen kommer, er en mottakelig allerede i utgangspunktet.
Slik kommer ikke forførelsen på grunn av den liberale teologi eller den karismatiske bevegelse, men kristenfolket forføres fordi det ikke har tatt imot kjærlighet til sannheten! Evangeliet om frelsen i Jesus har ikke fått slukke tørsten i hjertet, mette sjelen og skapt hvile og fred.
Det kommer ikke av at det har vært noe galt med evangeliet, at det må «tilpasses» vår tid for å smake det moderne menneske. Tvert imot. En slik holdning til evangeliet vitner nettopp om at man ikke har tatt imot kjærlighet til evangeliet, og må derfor spe på med noe annet. En har blitt lei «den usle maten» og vil ha «kjøtt» å spise, noe som smaker for det naturlige menneske.
Dermed vender en seg bort fra evangeliet, og da står veien åpen for forførelsen. Først begynner det med et lite avvik, men snart står døren vidåpen for den verste forførelse og villfarelse.
