Af Dag Rune Lid.8. december 2006.
Daglig hører vi i media om hvor godt det går for kongeriket Norge. Vi har snart 2 000 milliarder på bok, og speiler oss i vår rikdom. På samme tid opplever vi en frafallstid fra Guds ord som vi ikke har opplevd på 1 000 år – siden kristendommen ble innført.
Konsekvensene av dette frafall er nå at den sodomittiske synd er akseptert helt til topps i kirken. Situasjonen er blitt slik at vi trenger å rope ut i frå Lindesnes til Nordkapp: Vend om, før det er for sent! Ser vi ikke hva som holder på å skje med vårt kjære fedreland? Vi oppfører oss slik at vi som folk og land blir rammet av Guds vrede og dom.
Vreden som resultat
Leser vi vår Bibel ser vi hvordan Herren i fordoms tid talte, men også hvordan folket ikke ville høre. De ville leve i synden. De ville forsvare synden. På mange måter har tiden før fangenskapet i Babel mange paralleller til vår tid.
Da la ikke Herren skjul på hva han ville gjøre: «Jeg vil selv kjempe mot dere med utrakt hånd og med sterk arm og med vrede og harme…» (Jer 21:5). Hva innebar dommen for folket? Pest, sverd og sult, og de som overlevde dette skulle føres som fanger til Babel. Gikk Herrens ord i oppfyllelse? Til minste detalj! De fikk erfare at Guds vrede fysisk rammet folk og land som et resultat av frafallet.
For den troende er det en smerte når en ser på situasjonen i folket, for han vet at det er en livslov som sier: «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal det også høste» (Gal 6:7). Gud er hellig! Gud lar seg ikke spotte! Det gjelder for enkeltpersoner, men også for land og folk!
Herren grep inn
Den 9. april 1940 skulle Stortinget stemme over om landet vårt skulle fjerne straffelovregelen gjeldende abortus provocatus (provosert abort) i straffeloven. Men vi vet at denne natten seilte tyske krigsskip inn i norske fjorder, og vi fikk oppleve mange tunge og vanskelige år. Mange var de som opplevde krigen som Guds vrede, som rammet folk og land for vårt frafall fra Herren.
Gjennom krigen opplevde det norske folk at Guds hånd lå tungt på oss. Hva skjedde? Guds folk kom på kne, de ble hjelpeløse. Så ropte de til Herren i sin nød, og Herren svarte på forunderlig vis. Gud vant seier, ikke bare i krigen, men også gjennom rike vekkelsestider i vårt folk.
Fem år senere kunne vi synge med Bjørnson:
Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!
Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett,
har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.
Ingen lærdom
Men hva skjedde etter at vi hadde opplevd slike velsignelser fra Herren? De styrende ville fjerne kristendommen fra skole og samfunn. Kronen på verket ble fosterdrapsloven som ble vedtatt i 1978.
En lov som åpnet opp for massedrap av små barn ved våre sykehus. Opp gjennom årene har i gjennomsnitt hver arbeidsdag drept 2–3 skoleklasser med små forsvarsløse barn – menneskebarn skapte av himmelens Gud til velsignelse for folk og land.
Kan du se de for deg disse enorme flokkene vi har tatt livet av hver dag på våre sterile og moderne sykehus? Hver ny arbeidsdag har leger og sykepleiere stilt opp som bødler i døden sin tjeneste og utført disse drapene. Regner vi 15 000 drap i året, gjennom snart 30 år, runder vi snart 450 000 drap. Er det å undres over at vi snart daglig leser om drap også på andre uskyldige i vårt samfunn?
Bibelen vitner om at det er en grense for hvor lenge Gud kan holde sin vrede tilbake. Vi leser i 1. Mosebok (18:20) om Herren som sier: «Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synder er sannelig umåtelig svære». Grensen var nådd, og det regnet eld og svovel fra himmelen og brente de opp – Guds vrede rammet.
Vi kan spørre hva som er årsaken til det som skjer i vårt samfunn? Jesus gav selv svaret i møte med sine: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltest med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å bli kastes ut og tråkkes ned av menneskene» (Mat 5:13). Når kristenfolket faller fra Ordet, og begynner å gå på akkord med synden og blir verdsliggjort, då mister «saltet» sin kraft. Da går samfunnet i oppløsning.
Vi som har syndet
Slik har ondskapens åndehær vunnet seier etter seier i vårt folk, og skjer det ikke en oppvekkelse og omvendelse mellom Guds folk, ser situasjonen nå mørk ut. Men skal det skje en himmelsendt oppvåkning, da må vondskapens åndehær nedkjempes. Det skjer ikke ved menneskekraft, men ved Guds kraft alene. Skal det bli en samvittighetsvekkelse, i den måten at det omskaper bygder og byer, da må den allmektige Gud gripe inn.
Historien viser at bibelske vekkelser alltid begynner med oss som vedkjenner Jesu navn. Guds folk måtte erkjenne med Daniel – vi har syndet og gjort ille. Det er vi som har vært de ugudelige. Det er vi som har sviktet. Det er vi som har veket av fra Guds ord og bud på mange måter, og vi vil ikke erkjenne synd som synd.
Vondskapens åndehær nedkjempet
Om Den Hellige Ånd kunne få vekke denne erkjennelse mellom oss, hva trur du da kunne skje i vårt folk og land? Da ville Guds folk atter komme på kne og rope om frelse. Først for seg selv, men og for venner, naboer, slekt og arbeidskolleger. Da ville «saltet» igjen begynne å virke, og gjøre sin gjerning i syndesårene. Da ville det samme skje som på Daniels tid – vondskapens åndehær kunne bli nedkjempet. Herren ville da kjempe for oss!
Vi har mange eksempel på at det har skjedd opp gjennom historien. Tider da Guds folk ble vekket opp, falt på sine knær og ropte om frelse. I Åpenbaringsboken (5:8) hører vi om gullskåler som ble tømt i himmelen. Det var ikke hvilke som helst skåler. Det var skåler som var fylte med de troendes bønner. Da disse ble tømt, ble det jordskjelv på jorden. Det er slike himmelske jordskjelv vi trenger i dag. Da kan Herren igjen få vekke oss opp, og skape liv av døde.
Den som leser sin Bibel ser at når Guds vredesmål var nådd, da rammet Guds vrede folk og nasjoner. Derfor er det med redsel en tenker på hva som ligger framom vårt kjære Norge, for en er redd for at det ikke lenger er spørsmål om Guds vrede rammer vårt folk og land – men når det skjer. Måtte Guds ord få drive oss på kne til erkjennelse av vårt frafall. For Herren er den samme som på Jeremias tid og sier: «Kanskje Judas hus vil merke seg all den ulykke jeg tenker å gjøre med dem, så de kan vende om, hver fra sin onde vei, og jeg kan tilgi dem misgjerning og deres synd» (Jer 36:3).
Oversat fra nynorsk af Reidun Løland
Josafat.no
