Fra Andaktsbloggen.com/20. januar 2014.
Og videre, en annen grunnsetning for skrifttolkning lyder slik: Man må fortolke Skriften ved hjelp av Skriften. Og nå har ikke Jesus snakket kun om dåpen i Mark. 16:16, men også i Mat 28.
Vi har forøvrig allerede snakket om det. Der heter det i vers i 9: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere».
Etter disse ord skal det altså først døpes og deretter læres, og det er slett ikke snakk om tro. Hvis nå et menneske lar seg døpe igjen, handler han i motsatt rekkefølge av, hva dette skriftstedet lærer, i og med, at han først er blitt undervist og deretter døpt.
Hvis altså noen vil støtte seg til bokstaven i Mark 16, kan man med like full rett støtte seg til bokstaven i Mat 28. Jeg vil ikke dermed si, at man etter Mat 28 alltid først skal døpe og siden lære. Også dette er en misjonsbefaling. Jeg vil kun peke på, hvordan man ved en bokstavelig utlegging av det ene skriftstedet, kan slå det andre til jorden, og at man ved slik å presse bokstaven kommer i motsigelser og får galt resultat av det.
Dåpsbefalingen i Mat 28 setter dåpen først, og deretter kommer undervisningen. Det ville være ganske galt å klynge seg til bokstaven kun det ene stedet. Jeg finner også i disse forskjellige ordlydene av dåpsbefalingen en bekreftelse på min oppfattelse, at barnedåp og voksendåp har foregått ved siden av hverandre.
Naturligvis var voksendåp det første. Først døpte man de menneskene, som var kommet til troen i overenstemmelse med Mark 16. Men like naturlig var det, at foreldrene, som var blitt troende, også lot deres barn døpe i overensstemmelse med Mat 28. Begge slags dåp foregikk ved siden av hverandre, slik man ennå ser på misjonsmarken.
Når våre misjonærer kommer ut på misjonsmarken, tenker de ikke først og fremst på å døpe barna. De forkynner Evangeliet for å føre mennesker til tro på den korsfestede frelser. Først når det finnes Kristne familier, og barna kan få en Kristen oppdragelse, først når det er opprettet Kristne menigheter, da trer barnedåpen i kraft.
Slik var det fra begynnelsen. Barnedåpen er den selvfølgelige følge av voksendåpen. Hvordan var barnas stilling i Den gamle Pakts tid? Man opptok barna i Pakten ved å omskjære dem på den åttende dag (gutter).
Du sier: «Ja, men man kan da ikke sammenlikne dåpen med omskjærelse. Enhver Israelitt hørte jo ved fødselen med til paktsfolket, og derfor måtte han også motta paktstegnet, omskjærelsen. Men i den nye Pakt er det likevel annerledes. Ingen hører med til den, som følge av den naturlige fødsel. Det som er født av kjødet, er kjød».
La oss undersøke saken. Vi leser i 1 Mos 17:9-14 om, hvordan Abraham fikk befaling fra Gud om omskjærelsen, og i vers 23-27 om, hvordan han utførte den. Omskjærelsen er det synlige tegn på den Pakt, som Gud har sluttet med Abraham. For i vers 13 heter det: “Slik skal min pakt vise seg på kroppen deres, en evig pakt.”
Gud hadde kalt Abraham og opprettet en Pakt med han. Abraham var gått inn i denne Pakten. Han trodde Gud og var villig til å vandre i Hans bud, og så er det forståelig, at omskjærelsen nå ble gitt han som det synlige tegn på den allerede fullbyrdede inngåelsen av Pakten.
Men det er verdt å legge merke til, at dette paktstegnet skulle fullbyrdes på hans etterkommere, når de var 8 dager gamle. Det leser vi om i vers 12: «I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt».
Og saken blir enda merkeligere, når vi tilføyer det, som Paulus sier om omskjærelsens betydning i Rom 4:11: «Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret.»
For Abraham var omskjærelsen altså seglet, den synlige bekreftelsen på troens rettferdighet, som han ifølge 1 Mos 15:6 hadde, før han mottok det synlige bekreftende tegn. Altså var det hos Abraham først tro og deretter omskjærelse.
Men nå skal hans etterkommere motta det samme tegnet med den samme betydningen – for det fortelles ikke om noen endring, når de er 8 dager gamle og altså ennå er ganske umyndige. Du sier: «Ja, det gjelder alt sammen om omskjærelsen. Men ikke om dåpen. Hvordan våger man å anvende det på dåpen?» La oss se. I Kol 2:11-12: «I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som er av kjøtt og blod. For i dåpen ble dere begravet med ham». Betydningen er kort oppsummert med disse ordene: «Dere ble omskåret da dere ble døpt. Det omskjærelsen betydde under den gamle pakt, betyr dåpen under den nye pakt».
Så svarer altså den Nytestamentlige dåp til den Gammeltestamentlige omskjærelsen. Jeg tror, at Gud har ledet Kirken i dåpsspørsmålet. Det trengs ingen ny åpenbaring, når det gjelder dåpen, da anvendelsen av paktstegnet klart fremgår av de Gammeltestamentlige rettledninger vedrørende omskjærelsen.
Vi følger den linjen, som den Hellige Skrift viser, når vi konkluderer med, at det må være med det Nytestamentlige paktstegn, som det etter Guds befaling forholdt seg med det Gammeltestamentlige. En ny rettledning er overflødig.
1 Mos 17 er tilstrekkelig for å bli klar over Guds vilje, og derfor savner vi heller ikke i det Nye Testamente rettledning angående dåpen. Vil man protestere med, at barna ikke vet noe om deres dåp og ikke forstår noe av dens betydning, så stiller jeg motspørsmålet:
- Hva kan en liten gutt på åtte dager vite og forstå om sin omskjærelse?
Anser man dåpen av umyndige barn for verdiløs og tåpelig, så kritiserer man dermed Gud, som har befalt at paktstegnet skal meddeles til de umyndige. Vi må under den gamle Pakt, akkurat som under den nye, regne med to klasser av mennesker. Ikke alle, som hørte til Israel etter kjøde,t hørte til Israel etter ånden. Alle hadde mottatt paktstegnet, altså omskjærelsen, etter Guds befaling. Men hvor mange av dem har ikke levd i synd og er gått fortapt?
Judas, som forrådte Jesus, og yppersteprestene, som dømte Jesus. De var alle omskåret etter Guds befaling. Det synlige tegn plasserte dem i ytre forstand blant Guds folk. Men det frelste dem ikke. Men hos Åndens Israel, den lille flokken midt i det store folket, hersket tro, lydighet og vandring i Guds bud, og de, som hørte til dette Israel, hadde del i den samme åndelige velsignelsen ved omskjærelsen som Abraham.
Det forholder seg på nøyaktig samme måte i den nye Pakt og paktstegnet i den. Millioner mottar paktstegnet og kommer derved innenfor rammene av den synlige Kirke og nyter derved på mange måter fortrinn, men det gjør dem ikke salige.
Men midt i den store mengden av døpte – på samme måte som under den gamle Pakt, midt imellom store mengder av omskårne – finnes det et Nytestamentlig Israel etter ånden, et Guds folk, en usynlig Kirke. Og kun de, som ved omvendelse og tro er blitt knyttet til den og av takknemlighet er villig til å vandre etter Herrens bud ved troen, har del i den egentlige åndelige velsignelsen ved paktstegnet.
Men ettersom det ikke står, at en Israelitt, når han omvendte seg, skulle la seg omskjære en gang til, så er det heller ikke Guds vilje, at den, som nå ved omvendelse og gjenfødelse blir innlemmet i det sanne Guds folk, skal la seg døpe en gang til.
Det en gang mottatte paktstegn gjelder for bestandig. Bryter mennesket Pakten, bryter ikke Gud den. Derfor må det en sann omvendelse til. Det er noe innlysende i denne tankegangen. Når barna under den gamle Pakt fikk del i paktstegnet, kan man heller ikke under den nye Pakt nekte dem det.
