Fra Andaktsbloggen.com/20. januar 2014.
Jeg har lest, hva en omvendt Jøde, J.C.F. Frei, har sagt om det spørsmålet: «Om en ting er jeg overbevist: Når engang mine kjære brødre av Israels og Judeas hus omvender seg til Messias og bringes til Hans kirke, så vil de aldri gå med på, at deres barn skal frarøves deres medlemskap og være utelukket fra den synlige kirke.
Siden Abrahams dager var barna medlemmer og delaktige i paktstegnet. «Hva for noe», vil de si, «Er Messias’ Kirke med det forunderlige frelsesbudskap dårligere enn vår gamle Mosaiske kirke?». Nei, det kan ikke være riktig.
Denne uttalelsen legger jeg mye vekt på. Den viser oss, hvordan Jøder føler det. Gjennom århundrer har barna vært medlemmer av Pakten, og det skulle nå ikke lenger være tilfellet. Det var etter Jødisk oppfattelse en ganske umulig tanke. Jødiske foreldre, som kom til tro på Messias, måtte etter deres århundrelange tradisjon anse det for ganske selvfølgelig, at deres barn måtte ha del i Pakten, som foreldrene var gått inn i.
Når vi prøver å tenke oss inn i den tiden, da Kristendommen begynte og den første Kristne menighet ble dannet, den som opprinnelig besto av Jøder, som var blitt troende, da vil vi forstå, at det slett ikke kunne være annerledes, enn at foreldrene også ønsket å se deres barn som medlemmer av den nye Pakt, på samme måte som de tidligere hadde vært medlemmer av den gamle Pakt.
Da Gud sluttet sin Pakt med Abraham, de troendes far, sa Han til han: «Du skal holde min pakt, du og ditt avkom etter deg fra slekt til slekt».
Og det første Abraham gjorde med sine barn for å oppfylle Herrens befaling, var å omskjære dem for dermed å gjøre dem til medlemmer av denne Pakten og formane dem til å leve i den.
Spør vi: «Hvilken stilling har Gud tildelt barna i Det gamle og Det nye Testamente?» så kan svaret i begge tilfeller kun bli: «Paktstilling». Du sier; «Jeg må tilstå, at det har jeg ikke hittil forstått, men det virker innlysende, at for Jødene var opptakelsen av barna i den nye Pakt selvfølgelig». Ja, sikkert. Det er ennå et spørsmål om, hvorvidt barna er skikket og verdige til å bli paktsmedlemmer.
Nå vil jeg gå inn på et skriftsted, som egentlig ikke har noe med dåpen å gjøre, men som likevel kaster lys over spørsmålet. Jeg tenker på det avsnittet, hvor Jesus velsigner barna. Foreldrene brakte små barn til Jesus, for at Han skulle legge hendene på dem.
Det dreier seg om de, som ennå var så små, at de måtte bæres på armen. Foreldrene var av den oppfattelse, at om Frelseren rørte ved barna, betydde det velsignelse, selv om de selv ikke forstod noe av det. Men disiplene truet dem, som bar dem, antageligvis av to grunner: Først fordi de ikke ville, at Herren skulle forstyrres, og deretter fordi de tenkte, at umyndige barn ikke hadde noe hos Frelseren å gjøre.
Men Jesus bebreidet sine disipler og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Jeg vet godt nok, at det her ikke snakkes om barnedåpen, men det dreier seg her om et annet spørsmål, nemlig: «I hvilket forhold står umyndige barn til Guds rike?» Og på det spørsmålet svarer Herren: «Guds rike tilhører slike som dem». Det vil si, at Guds rike er for alle, som har barnesinn, som er så enfoldige, ydmyke og hjelpeløse som et barn. Så må barna selv i første linje kunne få del i Jesu’ velsignelse.
Disse barn, som ble bragt til Jesus, trengte også velsignelse. Og slik blir dette ordet, som egentlig ikke har med dåpen å gjøre, likevel et fast støttepunkt for barnedåpen. Ingen grunner eller motbevis kan avkrefte dette ord: «Guds rike tilhører slike som dem”. Derfor døper vi barna på dette ord fra Jesu munn.
På denne grunn av dette ord har jeg brakt mitt barn til Herren i den Hellige dåp, og jeg lar meg det ikke frata, at det var en Bibelsk dåp, en dåp etter Jesu vilje. Og når noen snakker nedsettende om en slik dåp, er det ikke med Kristi sinn eller drevet av Guds ånd. Det er jeg overbevist om.
Men vi har også andre ord fra Jesu munn, som viser oss, hvordan Han ser på barna og vil, at de skal behandles. F.eks. Mat 18:1-4. Her stiller Han et barn midt i blant sine disipler og sier: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.», dvs. så enfoldige og så beskjedne.
Av dette fremgår det likevel utvilsomt, at barna står himlenes rike nærmere enn de voksne. For disse må først bli gjort små, ofte gjennom vanskelige prøvelser, mens barna er små og vet, at de ikke kan noe av seg selv.
Noe ganske lignende leser vi om i Lukas 9:47-48. Og jeg regner også de ord, Jesus gav Peter ved Genesaretsjøen blant disse ordene: «Vokt mine lam». Det hadde Han lagt på sitt hjerte, slik at Han på første Pinsedag vektla det Han sa: «For løftet gjelder dere og barna deres».
Hvordan man ansikt til ansikt med slike ord fra Skriften kan snakke foraktelig om barna og dåpen, slik det har blitt gjort, er for meg uforståelig. Man setter seg opp imot Guds ord. Paulus sier f.eks. i 1 Kor 7:14: «For den ikke-troende mannen blir regnet som hellig på grunn av sin kone, og den ikke- troende konen blir regnet som hellig fordi mannen er en troende bror. Ellers ville jo barna deres være urene, men nå er de hellige.»
Og disse ord skrev Apostelen om barn av slike foreldre, der kun den ene parten var troende. Vi har sett, at barn fra begynnelsen av har blitt døpt inn i den Kristne menighet. Og vi har også sett, at barnedåpen er begrunnet slik i Skriften, at den ikke betyr en utglattelse av Kirken, heller ikke en verdsliggjørelse av denne, men at menigheten fra begynnelsen av på Jesu ord har rett og plikt til å utføre den.
Jeg er spesielt opphengt i det, Jesus sa til Johannes, da Han ble døpt av ham: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.»
Fremgår det her, at dåpen er en lydighetshandling, noe Gud forlanger av oss? Kjære bror, hvordan kan dette gjøre deg urolig? Jesu dåp ved Johannes fant sted ved begynnelsen av Hans virksomhet, og innstiftelsen av den Kristnes dåp fant først sted etter oppstandelsen, før Jesu Himmelfart. Allerede av denne grunn kan Jesu dåp ikke komme i betraktning for vårt vedkommende.
Og likesom Jesu person og kall var ganske enestående, slik var også Hans dåp noe enestående.
