Fra Andaktsbloggen.com/20. januar 2014.
Johannes døpte med omvendelsens dåp til syndenes forlatelse. Derfor vegret han seg for å døpe Jesus, da Han kom til han ved Jordan og ville bli døpt. Han avviste det og sa: «Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg?»
Johannes hadde rett. Jesus trengte ikke den dåp, han døpte med. Hans dåp var å vaske bort syndene, og den som sto for han nå, var uten synd. Jesus trengte ikke la seg døpe for sine synders skyld. Han gjorde det likevel. Han gjorde seg syndere lik.
Allerede i dåpen gikk Han inn under konsekvensene av vår synd, og ordet: «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden», gjelder allerede fra Hans dåp.
Nå står Han midt i rekken av syndere, som en av deres likemenn. Han oppfyller i lydighet all rettferdighet, som Hans Far har pålagt Han å oppfylle. Hele Hans liv er en oppfyllelse av den gudommelige rettferdighet, i lydighet overfor Gud til døden på korset.
Vil du vite, hva det har kostet Han å oppfylle all rettferdighet, så se på Han, som ligger der i Getsemane på sitt ansikt og skjelver foran lidelsens kalk, eller som Han henger på korset og roper ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Men da Han kunne rope: «Det er fullbrakt!», da var all rettferdighet oppfylt, da var lydighetens vei til ende. Og nå skal vi ta dette ordet fra Herrens munn, det ord hvis rekkevidde vi aner, når vi tenker på Jesu lydighet og Hans lidelser.
Det finnes mange befalinger i Bibelen. Les Bergprekenen og Apostlenes brev, og les om, hvordan det, der snakkes om en kjærlighet til Gud, som skal fylle hele hjertet, at vi skal elske vår neste som oss selv, om sann ydmykhet, om fordragelighet, langmodighet, tålmodighet og mange andre dyder.
Vi må gå i gang med å oppfylle all rettferdighet. Hva kan det nytte å peke seg ut ett enkelt område, dåpen f.eks., som er det letteste av dem alle sammen og la det øvrige ligge? Jakob sier: «den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.»
Oppfyllelsen av den ene befalingen hjelper ingen ting, når overtredelsen av et eneste bud allerede har gjort den andre lydigheten til intet. Legger vi hånden på et bud, da må vi legge den på alle. Med det aller største alvor må jeg si: «Den som legger hånden på lydigheten, han skal vite, hva han gjør. Han skal da også virkelig leve et liv i lydighet og ane rekkevidden av dette. Så vil han komme til den rette forståelse av evangeliet»
Er du klar over, at saken er uhyre alvorlig for den, som gir seg selv til å oppfylle all rettferdighet? At han er kommet under loven og forstår ikke Evangeliet? Når vi leser Apostlenes brev: Romerbrevet, Efeserbrevet, 1 Petersbrev osv., finner vi at rettferdiggjørelse av tro alene, rettferdiggjørelse av den vantro uten vår fortjeneste og for Kristi skyld alene, blir klart og tydelig lært.
Men når et menneske har gjort den erfaringen, når rettferdiggjørelsens guddommelige gave er blitt hans, da våkner det i han en takknemmelighet til å leve etter alle Guds bud. Der finner Skriftens formaninger sin rette plass. Der er ikke lenger noen snakk om, at man skal oppfylle all rettferdighet, men man gleder seg over, at den er oppfylt i Kristus og av Kristus, og villigheten etter å oppfylle formaningene kommer ikke av tanken om, at jeg skal fullende den rettferdighet, som gjelder for Gud.
Kristi død er forgjeves for den, som vil det. Paulus snakker veldig alvorlig til dem, som mente, at de skulle legge noe til Kristi verk på Korset. Han sier til galaterne: «Jeg erklærer igjen: Hver den som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden.»
Dette er et meget alvorlig punkt. Og derfor må jeg inntrengende advare deg mot denne veien, fordi jeg ser farene på den. Farer for deres sjeler og deres salighet: At du vil sette noe annet i Jesu sted og komme inn under loven, og derfor miste Jesus. Det ville være fryktelig. Gud bevare deg mot det!
Nei, nei, vi skal ikke oppfylle rettferdigheten, den er oppfylt. Jeg begriper ikke, at mennesker ut fra disse ord fra Jesus kan avlede nødvendigheten av å la seg døpe på samme måte, som Jesus ble døpt. Kan vi overhode oppfylle rettferdigheten? Nei, aldri. Der kommer vi for evig til kort.
Vi kan ikke oppfylle noen rettferdighet. Jesus har oppfylt den! Jesus har fullbrakt verket. Vi rettferdiggjøres uten fortjeneste ved tro på Jesus Kristus og den forløsning, Han har gjort for oss. Den, som vil etterligne Jesu dåp, han må også etterligne Hans forløsende død.
Du ser, at det er fullstendig feil å dra slutningen, at vi må oppfylle all rettferdighet, og at vi derfor må la oss døpe på samme måte som Jesus.
Og enda en bemerkning angående den lydighetshandlingen, Jesus forlanger av oss. Det hadde vært lett, hvis lydigheten består i, at vi skal la oss neddykke. Men så billig er ikke lydigheten. Nei, det hører med et daglig liv i selvfornektelse og hengivelse, der det hører med å bestandig si «Nei» til verden og deg selv, og bestandig «Ja» til Gud og Hans ord.
Hvis det var sant, at voksendåpen er en lydighetshandling, da lar jeg meg ikke døpe bare en gang, men igjen og igjen. Men det er en stor misforståelse. Når har Jesus forlangt kun en utvendig handling og sagt seg tilfreds med oppfyllelsen av en formalitet? For Han kommer det alltid an på hjertet og på viljen. Han var den største motstander av seremonivesen og bokstavtrelldom.
Frelseren forlanger noe helt annet: Han forlanger mye mer enn en såkalt lydighetshandling. Han forlanger et liv i daglig lydighet, i daglig etterfølgelse i Hans fotspor, av hjertets tro, som bringer kjærligheten fram. Dette er noe ganske annet enn bare en gang å la seg neddykke.
Du sier: «Men mange velsignede Guds menn har oppfattet det slik og har latt seg døpe igjen. I Skriftene, jeg har lest, fant jeg ved en hel fortegnelse over menn, som har latt seg døpe igjen» Ja, det er riktig. Jeg har også sett dette.
Men jeg synes ikke, det blir riktig å bruke de som eksempler i dette tilfellet. Det kan da nevnes mange, mange flere, som ikke har latt seg døpe på nytt. Antallet av dem, som holder på voksendåpen, er forholdsvis liten i forhold til de, som tror og praktiserer barnedåp, men de med det Baptistiske synspunktet er for det meste meget virksomme og arbeider ivrig for å verve folk for sitt syn.
Og vi, som tror barnedåpen, har tidd stille. Og dermed er det oppstått en oppfatning av, at vi ikke har noe å si til forsvar for vårt synspunkt. Ja, at vi i grunnen skulle være overbevist om, at sannheten er på den andre siden. Men vi tør bare ikke å gi dem vårt syn, fordi vi frykter følgene av et slikt skritt.
Det har en bror en gang skrevet: «at i mitt hjerte sluttet jeg meg sikkert til sannheten om dåpen, men jeg torde bare ikke åpent uttale det for ikke å miste mitt levebrød. Det var også, mens jeg var prest i Mülheim. Så lavt tenker de om oss. Og det er dessverre ikke noe unntak. Man anser oss for å være mennesker, som er ulydige mennesker, som ikke vil gi sannheten ære, som imot bedre vitende fastholder barnedåpen osv. Dette er en stor urett, og det skylder man å gjøre avbikt for».
Et betydelig antall av dem, som har latt seg døpe igjen, er senere kommet til den erkjennelsen, at gjendåpen var en villfarelse. Flere sier, at de ikke snakker så høyt om det. Men de har erklært: «Hvis det var nå, at jeg sto overfor spørsmålet, så hadde jeg ikke gjort det».
Noen av dem, som er nevnt som tilhengere av voksendåpen, har latt sine barn døpe. I så stor grad har deres oppfattelse endret seg. Ja, slik har det seg med denne såkalte lydighetshandlingen. Man får så mange ensidige og bastante inntrykk, at man kommer inn i en ensidig og bokstavelig skriftoppfattelse, og man ser ikke lenger noen annen vei.
Og deretter, når man er falt til ro og overveier saken, erkjenner man: «Det var en villfarelse». Tenk også på dette: Hvis det er sant, at trosdåpen er slik en lydighetshandling, så ville den naturlige følgen være den, at Gud på en særlig måte ville vedkjenne seg alle dem, som har latt seg døpe igjen. Det er jo klart. Guds velbehag hviler over lydigheten.
Da Jesus lot seg døpe og dermed erklærte seg klar til å gå forløserveien som Gudslammet, da åpnet Himmelen seg, og det hørtes en røst: “Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.”
Så burde man også merke noe, at de “døpte” brødrene var mer velsignet enn de “udøpte”, som man ofte kaller oss. Men det kan man ikke si. Jeg vil ikke dermed si, at de brødrene, som har latt seg døpe igjen, er mindre velsignet enn oss andre. Det ville være å lyve.
Når de i deres daglige vandel trofast følger Herren, velsigner Herren dem. Men Guds velsignelse avhenger ikke av, om man lar seg døpe en gang til eller ikke. Voksendåpen er altså i virkeligheten ikke noen særlig lydighetshandling. Det må en innrømme, når en kjenner forholdene i Guds rike.
Til og med Baptistprester har beklaget, at det var så mye død i deres menighet, fordi så mange hvilte på sin dåp og derfor ikke kom videre i sine liv. Det tyder ikke på, at en har fullbyrdet en spesiell lydighetshandling, som Guds velbehag i særlig grad hviler over. Og det kunne ikke være tilfellet hvis voksendåpen var en så ubetinget nødvendig lydighetshandling.
Gud ville heller ikke ha latt sine barn forbli i uvitenhet om et så viktig punkt, hvis voksendåpen var et tegn på særlig lydighet. Vi vil også være lydige mot Herren slik som våre brødre. Det vet Gud, som kjenner hjertene. Den påstanden lar seg ikke opprettholde, at vi skal oppfylle all rettferdighet, og at voksendåpen er en lydighetshandling. Det stemmer ikke med Skriften og erfaringen.
