Fra Andaktsbloggen.com/20. januar 2014.
Den følgende teksten er hentet fra bloggen til en av brukerne på kristenblogg.no. Jeg gjengir her materialet i sin helhet med noen modifikasjoner for å gjøre teksten mer forståelig. Den var opprinnelig skrevet på noe, som virket som en form for Dansk, så den er forsøkt oversatt i den grad, det lot seg gjøre.
For en tid siden stilte jeg meg selv spørsmålet: Skal jeg la meg døpe en gang til? Jeg jobbet lenge og vel med det, og kom fram til, at nei, det skulle jeg ikke.
Jeg vil med denne teksten forsøke å belyse betydningen av barnedåpen, og kanskje gi dere, som nekter for barnedåpens gyldighet, noen tanker til refleksjon.
Først og fremst: Hvordan er dette spørsmålet om gjendåp oppstått? Er det et spørgsmål, som har trengt seg på ved lesning av Bibelen, eller er det gjennom andre mennesker at spørsmålet er blitt alvorlig?
Egentlig det siste, ved at andre har påstått, at voksendåp er det eneste riktige, og at barnedåp er ubibelsk og ikke har noen gyldighet, hvorpå man søker å bevise, at barnedåpen ikke har noen gyldighet etter Skriftene.
Er du blitt overbevist om, du skal la deg døpe på nytt? Har vedkommende, du har snakket med, og har de Skriftene, du har lest, overbevist deg om, at du skal ta dette skrittet? Eller er det bare slik, at spørsmålet har vakt uro i ditt sinn?
Når en får saken lagt fram bare fra en side, blir man lett påvirket. Du ønsker å se saken fra begge sider for å finne ut av, hva som er riktig og galt, ikke sant? Du har lest Skrifter, som taler imot barnedåpen. Godt! Og nå ønsker du å finne ut, hva som taler til fordel for barnedåpen?
Har din samvittighet overbevist deg om, at voksendåpen er nødvendig, er det til ingen nytte å lese dette innlegget. For anser man voksendåpen som en nødvendighet, kommer en ikke til ro, før den er fullbyrdet.
Altså: Hva er det som i særlig grad har foruroliget deg? Står det noe i Bibelen om barnedåpen? Er den ikke først oppstått senere? La oss undersøke det i lys av Bibelen:
Vi vil først ta beretningen om offiseren Kornelius. Det står om han i Ap.Gj. 10,2, at han var en from mann, som fryktet Gud med hele sitt hus. Så kom Peter til han, etter at Gud hadde veiledet han gjennom et spesielt syn, og Den Hellige Ånd falt ned på alle, som hørte ordet, og de ble døpt som førstegrøden av Hedningene.
Ja, men det står da ikke noe om, at barn ble døpt. Nei, det gjør det ikke. Det står ikke særlig omtalt, men det heter: «Med hele hans hus», så er det minst like stor sannsynlighet for, at det har vært barn, som det ikke har vært barn. For med uttrykket «Med hele hans hus», forstår vi hele familien, som omfatter både store og små.
«Ja. Men jeg er ikke overbevist.» sier du da. Godt! Vi går videre. Jeg vil ikke i særlig grad fremheve denne historien alene. I Ap.Gj. 16 har vi fortellingen om Lydias omvendelse, der står det enda tydeligere: «Men da hun og hennes hus var blitt døpt». Nå sier man ganske visst igjen, at det heller ikke har vært barn til stede. Men det blir en påstand, som ikke lar seg bevise. Det mest sannsynlige er, at det har vært barn, ellers er det vanskelig å forstå uttrykket «og hennes hus».
Når man snakker om hr. N.N. og hans hus eller fru NN. og hennes hus så forstår man, at det gjelder hele husstanden, og i første rekke naturligvis samtlige familiemedlemmer. Og så kan man etter språkbruken heller neppe tenke seg noe annet enn, at det også har vært barn med.
Men legg merke til, at det står ikke om noen andre enn Lydia, som ble troende. Det står ikke om, at hennes husstand ble troende. Men allikevel heter det: «Da hun og hennes hus ble døpt». Gir ikke det noe å tenke på, når man påstår at det i Skriftene kun omtales voksne, som var blitt troende og deretter døpt?
Men, dette blir bare en påstand, som ikke kan bevises. Jeg er overbevist om, at det motsatte var tilfelle. Jeg tror ikke, jeg gjør galt mot ordet, når jeg forestiller meg saken slik, at Lydia, da hun var kommet til troen, ønsket at de, som hørte til henne, også skulle døpes sammen med henne. Hun ville gi uttrykk for dette: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren».
Var det øvrige medlemmer av familien, som ble døpt og ennå ikke var kommet til troen, så tvilte ikke Lydia på, at det under hennes innflytelse nok skulle skje. Du sier kanskje: «Jeg må tilstå, at man kan se slik på saken, men jeg skulle likevel ønske, at det hadde stått der med klare ord».
Jeg vil da lede oppmerksomheten på en annen begivenhet, som er omtalt i samme kapittel, og som synes for meg å være enda mer avgjørende: Fangevokteren i Filippi, en Hedning, som nettopp hadde tenkt å ta sitt eget liv, ble en troende ved Paulus’ forkynnelse. «Han ble straks døpt med alle sine.»
Lydia var en gudfryktig kvinne. Hun var vant til å gå i Synagogen, og i hennes hus var man vant til å be. Men det kan en ikke si om fangevokteren. Han var en Romersk soldat, en mann, som plikttro og samvittighetsfullt passet sitt embete. Derfor ville han ta sitt liv, da han trodde, fangene var flyktet.
Sammen med alle dem, som var i hans hus, hører han en preken av Paulus og tror ordet, og til tegn på at hans hus fra nå av skal være et Kristent hjem, vil han, at alle i familien skal døpes. «For alle sine», var det kun voksne? Var de alle sammen blitt troende samtidig? Det står det ikke noe om.
Tvert imot: «Han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fatt troen på Gud.» Det kan tolkes, som at han var kommet til troen, for deretter å ha bestemt, at resten av familien og tjenestefolkene i huset også skulle tilhøre Gud, (Ap.Gj. 16, 34).
Det ville egentlig være høyst usedvanlig, om alle var blitt troende over natten. Det ville ha vært et så stort under, at det sikkert på en særlig måte ville vært fremhevet. Jeg har ennå til gode å høre, at en hel familie på en og samme dag er blitt troende.
Vi vil la ordet stå, slik som Lukas har skrevet det. Fangevokteren kom til troen, han bøyde seg for den korsfestede, som i denne natt hadde møtt han med sin makt og nåde, og han stilte seg ikke alene, men også hans hus og alle sine under Guds herredømme. Vi ser altså at Kornelius, Lydia og fangevokteren kom til troen. Men de ble ikke døpt alene, men sammen med hele deres hus.
Det var for dem ganske selvfølgelig å la seg døpe sammen med hele deres hus, og dette var like selvfølgelig for apostelen Paulus. Derfor sa han til fangevokteren: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.» Og så døpte Paulus alle husfolkene i den overbevisning, at også de andre ville komme til troen på Kristus.
Viser ikke kirkehistorien, at barnedåpen er en senere innretning? Jeg er ikke i stand til å kontrollere det selv, men i et skrift er det henvist til, at flere kirkefedre allerede på et tidlig tidspunkt har erklært seg imot barnedåpen. Ja, det kan ikke benektes, men det kommer her an på, fra hvilket synspunkt man ser på et bevis, og hvordan man vurderer det.
-------------------------------------------------------------------------------------
Se desuden: Kommentar fra Ole Michaelsen.
