Fra Facebook.28. november 2014.
Av Sverre Meyer.
Denne innledningen til Romerbrevet kan være nyttig å lese for alle de, som forsøker å vektlegge troverdigheten av det, som er skrevet i Bibelen. Vi må være klar over, at det som Apostlene skriver, er akkurat like sant og troverdig, som de Ord Jesus taler. De sier det samme som Jesus, men bare mer detaljert og utfyllende.
Alle Apostlene er Jesus vitner, som har levd samtidig og kjente Jesus (unntaket er Paulus, men hans vitnesbyrd og rett til Apostelembete er like så riktig, bl.a. fordi han fikk en direkte åpenbaring fra Jesus og dermed kalt til å være Apostel), og det, de skriver, er en mer utførlig og detaljert forklaring av, hva det Jesus selv har uttalt.
Og ikke bare det, men også en bekreftelse av det, som står skrevet i Det Gamle Testamentet. Dette kan du faktisk finne ut av selv. Altså de, som mener, at det, Paulus skriver om syndere, som gjør slike ting, som f.eks menn, som ligger med menn, og kvinner som ligger med kvinner, er synd, som fører til fortapelse - ikke gjelder, fordi kjærligheten er størst.
De, som sier dette, kjenner ikke Skriften. De vet ikke, hva kjærlighet er. Kjærlighet er nemlig å kjenne Gud og gjøre Han's vilje. Gud er ikke bare en Gud av kjærlighet, men han er også en rettferdig Gud.
INNLEDNING TIL ROMERBREVET
"Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter Hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre." Rom 1:1-4.
Med gjentatte Bibelske sannheter begynner Apostelen straks å vekke vår oppmerksomhet for, hvor stor og hvor troverdig, det budskapet er, som han forkynner. Den, som skriver, er ikke bare en Paulus, det er en Jesu Kristi tjener. Det er Herrens ærend, han går. Det er Herrens budskap han går med. Og han er en spesiell Kristi tjener. Han er nemlig "kalt til apostel". I et slikt kall ligger noe mer enn det, andre Kristi tjenere har fått.
Det "Guds evangelium", han var kalt til å forkynne, var ikke et øyeblikks tanke. Nei, gjennom en hel, lang Verdenstidsalder var det bebudet av Guds profeter i de hellige Skriftene. Altså er det et fast og urokkelig Guds ord. Og det dette Evangelium handler om, hovedemnet og selve kjernen i det er selve Guds Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.
Før vi leser noe som helst mer, har vi altså allerede med dette opplysninger, som må vekke store forventninger, og den største oppmerksomhet hos oss. La oss nå se nærmere på teksten.
Paulus
Som vanlig i brever på den tiden, nevner Apostelen først navnet sitt. Paulus betyr liten, og var det Romerske navnet, han stod fram med etter sin omvendelse, som "Hedningenes apostel". Blant Jødene het han tidligere Saulus. Jesu Kristi tjener, kalt til Apostel, eller Apostel etter et kall. Det er denne bakgrunnen, som gjør, at dette brevet må tillegges så stor vekt og betydning.
Hvis Paulus er en Jesu Kristi Apostel, da står vi her ikke bare overfor en hellig og opplyst manns tanker. Da er det hans store Herres beslutning om, hvordan Han vil frelse menneskene, vi leser om i dette brevet.
Det er svært viktig å tenke nærmere over, Hva en apostel var. Ordet Apostel betyr sendemann, delegat, eller utsending. Det ble også brukt i andre forhold, enn når det gjaldt Kristi Apostler. Men nå taler vi om den betydningen, det hadde som Jesu Kristi utsending.
Hvordan de hadde fått Jesu eget oppdrag om å gå ut til alle folkeslag i hele Verden, og forkynne Evangeliet, og kunngjøre de lover, som gjaldt i Hans rike. Herren Kristus gav selv disse utsendingene navnet Apostler (Luk 6:13).
Alt det, vi finner i Skriften om dette høye kall, viser, at Apostelembetet var for en bestemt tid, var kjennetegnet ved noen bestemte egenskaper, og grunnet på et oppdrag, som var gitt dem direkte av Kristus selv. Derfor kunne det ikke tilsettes noen etterfølger av en Apostel.
For det første måtte en Apostel ha sett Jesus Kristus etter Hans oppstandelse. Når Apostlene skulle vitne for hele verden om Jesus Kristus, var det nødvendig, at de kunne vitne om Hans oppstandelse, som en stadfestelse på hele deres vitnesbyrd.
Når Peter i ApG 1:21-22 med få ord beskriver de egenskaper, en Apostel må ha, er det denne, han ser som mest vesentlig i dette embetet. Mange andre steder i Skriften finner vi det samme, f. eks. Apg 2:32, 3:15, 4: 33, 5:30-32, 22:14-15, 26:13-14, 2 Kor 9:1, 15:7-8.
For det andre: En markert Åndens kraft, og liknende spesielle tegn, kjennetegnet Apostlene. Tegn, en aldri senere så noe menneske utrustet med. Som nevnt, hadde de da også sitt oppdrag direkte fra Jesus Kristus selv, ikke meddelt dem av, eller gjennom, noe menneske. De tjente med særlig kraft.
Ved deres håndspåleggelse fikk f.eks. også andre Den Hellige Ånds gaver, og bare ved et ord brakte de Guds rettferdige dom over mennesker. F.eks. Ananias og Safira (ApG 5:1-11), blodskjenderen i Korint (1 Kor 5:1-5) m. fl.
Og sluttelig var Kristi lære, Hans vilje og mening, blitt åpenbart for dem ved en direkte guddommelig meddelelse. For at dette skulle skje, fikk de befaling om å bli i Jerusalem, og "vente på det, som Faderen hadde lovt" - om at den Hellige Ånd skulle bli utgytt over dem (Luk 24:48-49, Joh 14:26, 15:26-27, ApG 1:4 og kap. 2).
For det tredje: Det embete, som ble gitt apostlene, bestod i, at de skulle utbre Evangeliet over hele Verden. Men de skulle ikke ta på seg omsorgen for noen bestemt forsamling. Fullmakten til deres embete hadde denne ordlyd: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark 16:15).
De kunne nok være "Eldste" og "Hyrder", men da i en spesiell betydning. Hele Guds Kirke, ja hele Verden, var gitt dem som arbeidsfelt. Nøklene til Himlenes rike var gitt dem (Mat 16:19 og Joh 20:20-23).
De skulle forkynne det Ord, som skal dømme menneskene på den ytterste dag (Joh 12:48), og den lov, som gjelder for Himlenes rike. Slik at det, de bandt på Jorden, skulle være bundet i Himmelen, og det de løste på Jorden, skulle være løst i Himmelen. Og Ånden, som var i dem, veiledet dem til hele Sannheten (Joh 16:13).
Herren hadde uttrykkelig lovet om Talsmannen, Den Hellige Ånd, at "Han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere" (Joh 14:26).
Men ennå hadde de "denne skatt i lærkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv" (2 Kor 4:7).
Det var slik, Gud ville, alt skulle være innenfor Hans nådepakt for vår Jord. Også disse, Hans fremste tjenere, skulle være belastet med syndefallets fordervelse, så de ikke skulle bli nye guder. Men den Ånd, som talte i dem, og den lære, de forkynte, var fra Herren. Selv sa han jo: "... det er ikke dere som taler, men deres Fars ånd taler i dere" (Mat 10:20).
Alt dette viser, at det kall, Apostlene hadde fått, var helt spesielt. Også når det gjaldt deres helt spesielle utrustning, bl. a. den forutsetning, at de måtte ha sett Kristus, så var det utelukket, at noen kunne bli en konkret etterfølger i samme slag Aposteltjeneste som dem.
At Mattias ble valgt i stedet for Judas, ble ikke noe unntak fra regelen. Det skjedde jo ved begynnelsen av deres virksomhet, og Peters ord i den anledning bekreftet også, at en Apostel måtte være et slikt vitne om Kristus, som hadde sett Ham etter Hans oppstandelse.
Dette ville jo heller ikke kunne skje i senere tid. Det er nødvendig å huske på dette, for at alle og enhver kan vite, at all den kunnskap, som er nødvendig til vår frelse, allerede er gitt oss gjennom apostlene. Om noen legger noe til dette, eller trekker noe fra det vi har gjennom disse, så forfalsker han Guds ord (Gal 1:8).
Like klart står det dermed også, at intet menneske, ingen Kirke, og heller ikke noen lovgivende myndighet, som vil ha navn av å være Kristne, kan forandre eller oppheve noe av det, Apostlene har lært eller foreskrevet for alle mennesker. Derfor formanes også alle kristne "... til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Jud v. 3).
Navnene til Lammets Apostler er innskrevet på grunnvollene til det nye Jerusalem (Åp 21:14), og hele Guds menighet er "bygd opp på Apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv" (Efes 2:20).
Så har vi nå sett. hva en Apostel er. Og alle de markerte kjennetegnene for dette høye kall, finner vi spesielt fremtredende hos Paulus. Et vemodens sukk hører vi kan hende idet han uttaler: "Men sist av alle ble Han sett av meg da jeg var som et ufullbåret foster" (1 Kor 15:8).
Tross dette ser vi ham påberope seg også det tegnet, når han sier: "Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre?" (1 Kor 9:1).
Men desto mer markert finner vi de andre kjennetegnene hos Apostelen Paulus: Den måten, han fikk oppleve Kristi direkte kall til Apostel, og de store tegn og under, som fulgte ham i hans vidstrakte tjeneste.
Om dette kunne han uttale: "... jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: Ikke jeg, men Guds nåde som er med meg" (1 Kor 15:10).
Den kunnskap, som åpenbarer den guddommelige Sannheten, hadde han fått, "ikke av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring" (Gal 1:12).
Han hadde "en Apostels tegn ... ved tegn og under og kraftige gjerninger" (2 Kor 12:12).
Men det, som er det mest markerte av alt dette, er selve det kall og de ord, han mottok av Herren Kristus. Det viktigste av alt, vi bør merke oss, er jo, hva Kristus selv uttalte om ham.
Tenk igjennom det, som skjedde, da Paulus ble kalt til Aposteltjenesten! Før dette levde han i den oppfatning, at loven ble tilintetgjort av "Nasareernes sekt". De lærte jo en ny salighetsvei ved troen på Jesus.
I blind Jødisk nidkjærhet for loven, var Saulus den mest aktive av dem, som "trodde, det var deres plikt" å drepe de hellige. Han var "en spotter og forfølger og voldsmann" (Gal 1:13), og kjempet mot Jesu, Nasareerens navn (ApG 26:9).
