Fra Facebook.28. november 2014.
Av Sverre Meyer.
Med denne holdning er han på vei til Damaskus for å gripe Guds hellige der også, og drepe dem. Nå er timen kommet, da Herren vil åpenbare sin nåde og makt over ham, og gjøre sin bitreste fiende til sin mest trofaste tjener - skape en Paulus ut av en Saulus.
Å, som vi burde lovprise den Gud, vi har! Plutselig stråler et himmelsk lysskinn over den nidkjære fariseeren, og kaster ham til jorden. Han blir liggende ved Jesu føtter, og en røst høres, som sier: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hårdt for deg å stampe mot brodden".
Forskrekket spør han: "Hvem er du, Herre?" Da sier Herren: "Jeg er Jesus, Han som du forfølger."
Tre dager senere åpenbarer Herren seg for Ananias, og befaler ham å gå til denne mannen, som nå sitter og sukker i et mørke. Ananias kjenner til Saulus' nidkjære hat og har store betenkeligheter. Hva er det nå, Herren sier til ham? Jo, "Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og for konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld" (ApG 9:15-16).
Dette er altså Herrens eget vitnesbyrd om denne sin tjener. En røst fra himmelen vitnet over Jesu hode: "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. Hør ham!" (Mat 17:5).
Senere sa Herren til sine Apostler: "Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere." (ApG 20:21).
På samme måten taler altså nå en himmelsk røst over Paulus, og utroper ham til et utvalgt redskap, som skal bringe Herrens navn til alle folkeslag. Å, for et under av Guds store, frie nåde!
Et annet sted i Bibelen hører vi om en fisker fra Betsaida. Han ligger skjelvende for Jesu føtter og roper: "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!" Og i denne konkrete situasjonen er det, han får, ikke bare nåde, men også Apostelkallet. Jesus sier: "Fra nå av skal du fange mennesker" (Luk 5:10b).
Slik ligger altså nå her den aller verste synder, en som myrder Jesu hellige. Han er slått ned og ligger for Jesu føtter, hvor han får høre disse ordene: "... reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor åpenbarte jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne ..." (ApG 26:16).
Vi har nå også sett hvor mye, som ligger i den korte betegnelsen: "Jesu Kristi tjener, kalt til apostel". Vi har sett Jesus selv uttrykkelig uttale, at Paulus er hans utvalgte redskap. Ved mange store tegn og undergjerninger, og gjennom hans mange brever og misjonsreiser, går det tydelig fram, at denne Apostelen er den mest fremtredende blant alle Kristi Apostler.
Når vi så vet, at det er gjennom sine Apostler, Kristus har gitt Verden den fulle og hele kunnskap om sin lære, da må vi ta alvorlig inn over oss, hvor stor betydning denne Apostelens skrifter har for oss.
Kvelden før, Han døde, sa Herren til sine disipler: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten ..." (Joh 16:12-13).
Med disse ordene har Herren Kristus uttrykkelig forklart, at så lenge Han ennå ikke var død og stått opp igjen, kunne disiplene Hans ikke fullt ut fatte en mer fullstendig utleggelse av Hans lære om Evangeliet, enn den Han nå hadde gitt dem. Men han føyer til, at senere vil Han gi dem fullt lys over det alt sammen, ved at Ånden skulle bli utgytt.
Den Jødiske forventningen til en Frelser, som skulle redde dem fra ytre fienders overmakt, lå så dypt hos alle i Juda land, at ikke en gang Jesu nærmeste tolv disipler helt kunne fri seg fra denne oppfatningen så lenge, Han ennå levde iblant dem. De forstod ikke fullt ut, at det var en åndelig Frelser, Han var, for deres sjel.
Derfor har Jesus selv bare gitt dem selve hovedtrekkene i læren om Evangeliet. Senere, når de hadde sett Hans død, Hans oppstandelse og himmelfart, ville Han gjennom Den Hellige Ånd gi dem det fulle lys over Hans store gjerning, og over alle Skriftens vitnesbyrd om dette.
Derfor sier han: "Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere ... når han kommer, skal han lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere." "Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom".
Det vil si, at Den Hellige Ånd skal gi ennå større klarhet og kraft i forkynnelsen om synd og rettferdighet m. m. Derfor ser vi, at denne veldige læren om vantroens synd, og rettferdigheten i Kristus, blir forkynt med flere ord og mer utførlig etter Kristi død gjennom hans Apostler, enn fra Ham selv tidligere.
"For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort" (Joh 7:39).
Derfor kunne heller ikke Kristi forkynnelse gjennom tre år vinne så mange mennesker som en eneste preken av Peter på Pinsedagen. Da var Jesus stått opp igjen, og det måtte skje, før Han kunne forherliges.
Ganske visst finner vi ikke noe nytt i Apostlenes skrifter, når det gjelder læren. Der finnes ikke noe, som Jesus ikke allerede hadde forkynt. Ånden minnet om og åpenbarte bare det, Jesus allerede hadde talt til dem. Men denne lære, som Herren i store trekk hadde gitt dem gjennom sin forkynnelse, sine liknelser og dommer, finner vi nå mer tydelig utlagt.
Når Paulus skriver, at menneskene "ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus", så hadde jo Herren også selv tidligere vist, at Han fordømte de strengeste lovhelgener, mens Han forkynte nåde over alle syndere, som kom til Ham i tro.
Fra Hans munn hører vi alltid slike ord: "Din tro har frelst deg" - "den, som tror" - "dersom du tror", osv. Paulus skriver, at "den som har gjerninger (sv: som holder seg til gjerninger), får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent", men at "den derimot, som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet" (Rom 4:4-5).
Det samme hadde også Kristus forkynt, ved Hans tale om arbeiderne i vingården, som vurderte ut fra sine gjerninger, som "hadde båret dagens byrde og hete". De fikk ingen nådegave, men bare, hva de hadde fortjent - mens de stakkars synderne, som hadde stått hele dagen forgjeves på torget, og med denne bakgrunn bare var avhengig av sin herres godhet, hvor mye han ville gi dem for dette - de fikk som gave noe, de ikke hadde fortjent.
Kort sagt: Alt det Apostlene utførlig forkynner, det var noe, Kristus hadde lært, og som Ånden nå forklarte for dem.* [* På dette grunnlag ser vi for en ynkelig dårskap, de er falt i, de, som på tross av den udiskutable klarhet i Paulus' skrifter, bare avviser disse og gir inntrykk av, at de nok vil tro og følge Kristus, men ikke Paulus - som om han skulle forkynne en annen lære.
Kristi lære og Pauli lære er den samme. Problemet er bare, at menneskene får mye vanskeligere for å bortforklare eller omtolke den, når de står overfor en mer utførlig utleggelse av den hos Paulus. Og det faktiske forholdet er, at i hjertet sitt hater de selve læren.
Måtte de i tide stoppe opp for, at Herren Jesus, som de altså vil bekjenne seg til, har gitt Paulus dette vitnesbyrd: "et utvalgt redskap er han for meg", og har sagt om Apostlene, at de gjennom Ånden skulle motta og gi videre til hele Verden, den fullstendige utleggelse av Hans egen lære!] Derfor sier også Apostelen Paulus: "Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted ..." (2 Kor 5:20).
Og Kristus sier: "Den som tar imot dere, tar imot meg" (Mat 10:40).
Fordi han var Kristi sendebud, skulle også en Apostel tas imot "som en Guds engel, som Kristus Jesus selv" (Gal 4:14).
Akkurat som en Jordisk Konges budskap, båret fram av hans tjenestemann, alltid må tas imot som Kongens eget ord - som det jo også er. Derfor sier apostelen: "Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord" (1Tess 2:13).
Det er ikke uten grunn, vi har brukt så mange ord på dette punktet, for så høyt, som vi akter Guds Ord, så sterkt virker det på oss. Den, som sover, så han ikke gir akt på den store Sannheten: at det er Guds Ord, han leser eller hører fra de Apostoliske skriftene, han vil heller ikke erfare noen saliggjørende virkning av budskapet.
Apostelen sier videre om seg selv: Utvalgt til å forkynne Guds Evangelium. Dette ordet "utvalgt" (sv: avskild), eller "utsett" kan henspeile på, at Apostelen skriver i Gal 1:15, at "han ... utvalgte meg fra mors liv", til Apostelembetet, på samme måte som Herren taler til profeten Jeremia:
"Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene" (Jer 1:5).
Men det kan også ha sin bakgrunn i det, som skjedde, da Kristus åpenbarte seg for Paulus og kalte ham til Apostel. Ellers kan det se ut som, Apostelen legger meningen "utskilt" i dette, og lar det henspeile litt på sitt gamle liv, da han var en fariseer, som også betyr "utskilt". Også nå var han en utskilt, men på en helt annen måte.
Tidligere var han blant de "utskilte" i stolthet og innbilt selvrettferdighet. Nå utskilt gjennom Guds nåde. Tidligere til å stride for menneskebud. Nå til å forkynne Guds Evangelium. Å, hvor mye som ligger i ordet "Evangelium". Dette får vi utdype nærmere, når vi kommer til v. 16 og 17.
Men når Apostelen her kaller det "Guds Evangelium", så er det, fordi han på nytt vil minne oss om, hvem som er den høyhellige kilde for den forkynnelsen, han skal bære fram. Måtte vi alltid være våkne for, at det er Guds Evangelium, vi skal motta her!
Det er Guds Evangelium, fordi det er Gud selv, som er dets opphav, og den som først forkynte det. Gud er dets opphav, fordi Han i sitt evige råd først av alle ting besluttet å frelse oss gjennom sin Sønn "For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt" (Efes 1:4).
Gud er også den første, som forkynte Evangeliet. Det var Gud selv, som på syndefallets dag for første gang forkynte Evangeliet. Derfor må det være helt rett å kalle det for "Guds Evangelium". Ellers blir det også betegnet som "Kristi Evangelium" (Rom 15:19), "Guds nådes Evangelium" (ApG 20:24), "fredens Evangelium" (Ef 6:15), "Evangeliet om deres frelse" (Efes 1:13) og "et evig Evangelium" (Åp 14: 6).
Men i tillegg til, at Paulus med uttrykket "Guds evangelium" vil understreke dets evige opprinnelse og uforanderlighet, så kommer han med ennå en viktig tilføyelse med samme hensikt, og sier: Det, som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige Skrifter.
