Fra Facebook.28. november 2014.
Av Sverre Meyer.
Med disse ordene imøtegår Apostelen den anklagen, at Evangeliet er en ny lære. Jødene var stolte av å eie de hellige Skriftene, Moses og profetene. I særdeleshet når det gjaldt Jødene, så var den eneste tenkelige holdning hos dem: å forakte forkynnelsen til Kristus og Apostlene hans. De anså det som noe nytt.
Da er det Apostelen her klart uttaler, at just disse hellige Skriftene og profetene, som Jødene trøstet seg til, nettopp bar vitnesbyrd om Kristus og Hans Evangelium. Den forsoning, som skjedde i Kristus, og som er Evangeliets budskap, var bare oppfyllelsen av det løftet, Gud gav Adam allerede på syndefallets dag.
Å, for en trøst og styrke det er for vår svake tro, at Gud alt fra Verdens begynnelse, og under løftenes og forbildenes lange tidsalder, med utallige forutsigelser gav løfter om den Frelseren, som skulle komme.
Hele Det gamle Testamente er jo fullt av hemmelighetsfulle antydninger, eller også uttrykkelige ord om en mann, som skulle komme i tidens fylde - kvinnens sæd, Abrahams velsignelse, Davids ætt, Forløseren, Herren i Israel, Sions konge, den store profeten, et skudd, en kvist av Isais stubb, alle hedningers trøst, folkenes fyrste og lovgiver, Herrens salvede, redningsmannen, osv.
Og han er beskrevet til den minste detalj. Ikke bare er det stedet, han skal fødes, forutsagt, men til og med, at han skulle bli forrådt for tretti sølvpenger, og at disse til slutt skulle bli gitt til en pottemaker (Zak 11:12-13).
Videre forkynte også profetene, at en ny og salig tid skulle et nådefullt budskap bli gitt Verden. En "ny Pakt", ikke som den første Pakten, den som Gud stiftet med Israels folk ved Sinai (Jer 31:31 flg.), men en "fredspakt" (Esek 34:25), når "rettferdighetens sol", etter en lang, dunkel gryingstid "skulle gå opp med legedom under sine vinger" (Mal 4:2).
En tid da forkynnelsen skulle være denne: "Trøst, trøst mitt folk! Tal vennlig til Jerusalem" (Jes 40:1-2). Da skulle Han komme, Den Salvede, som var sendt "til å forkynne et godt budskap for de saktmodige, til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren" (Jes 61:1-2).
Bare dette at slike løfter er gitt av Gud alt fra Verdens begynnelse - burde det ikke få oss til å tenke etter, om det ikke skulle være Guds alvorlige mening, at vi virkelig skal frelses ved hans Sønn, av bare nåde?
En hel lang tidsalder full av Guddommelige løfter og forbilder på en Frelser -! Jovisst veier dette litt mer enn alle våre tanker og meninger. Så mye trøsterikt ligger det altså i disse ordene om, at Gud forut har gitt løfte om Evangeliet ved sine profeter i hellige Skrifter.
Apostelen kaller Skriften, eller skriftene, "hellige", fordi det er Gud, som har inngitt profetene det, de har skrevet. Det var Den Hellige Gud, som talte i dem, slik Apostelen uttrykker det: "For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd" (2 Pet 1:21).
Og nå forteller Apostelen, hva som var selve det hellige formål med Guds Evangelium, hva som var kjernen og innholdet i det. Han sier, at de løftene, Gud har gitt, handler om et godt budskap: om Hans Sønn. Hele Guds Evangelium handler om Hans Sønn. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, i Guds råd til vår frelse. "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". Det er denne store gaven. som er midtpunkt, kjerne og hovedsak, i den Himmelske Fars nådebudskap til de fortapte barna.
"Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn. Den, som har Sønnen, har livet. Den, som ikke har Guds Sønn, har ikke livet" (1 Joh 5:11-12).
"Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved" (ApG 4:12).
Derfor sa også Herren Kristus: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh 14:6).
Men Kristus er ikke bare gitt oss til vår benådning og rettferdighet, men også til vår helliggjørelse, til gjenopprettelse av Guds bilde i oss. Derfor ser vi også, at dette er det andre store hovedpunkt, hvor Apostlene framolder Kristus som den, som er alt sammen.
Enten det er spørsmål om, hva som er kallet til et hellig liv og drivkraften i dette, eller det gjelder måten, formen og rettesnoren for helliggjørelsen, alltid er det Kristus, som forkynnes. Han er hodet, og fra Ham går kraften og ledelsen til alle lemmene. Han er rota, og fra Ham strømmer all kraft og saft til grenene, og virker god frukt. Han er forbildet for vår lydighet, "for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen".
Hele Skriften vitner altså om, at både begynnelsen og fortsettelsen i det Kristne livet, kommer til oss fra Kristus. De Kristne skildres som "innpodet i Ham", "begravet og oppstått med Ham", de som "vandrer i Ham", og "levende og døde med Ham". Over alt i Bibelen framstilles Guds kjærlighet i Kristus som den kilden, som kan bevege våre hjerter til å elske Ham og hele hans vilje.
Også når det gjelder å elske vår neste. Når Ordet formaner slik: "Ingen må søke sitt eget, men heller det som er til gagn for nesten", så er det for at vi skal ha samme sinn som Jesus Kristus selv, "han som da han var i Guds skikkelse ... gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg" (Fil 2:6-7).
Formanes vi til å gi til de fattige, så ser vi Apostelen, som bakgrunn for dette, sier: "dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at Han for deres skyld ble fattig, da Han var rik" (2 Kor 8:9).
Formanes vi, av hensyn til de som er svake i troen, å avstå fra en frihet, som ellers kunne være uskyldig, så sier Apostelen: "Du må ikke med din mat føre den i fortapelse, som Kristus er død for" (Rom 14:15).
Vi formanes til å ikke bli treller for menneskene. Som grunn nok sier Apostelen, at vi er "dyrt kjøpt" (1 Kor 7:23). Vi formanes til å tilgi dem, som har gjort oss urett. Som grunn sier Apostelen: "likesom Gud har tilgitt dere i Kristus" (Ef 4:32). Vi formanes til et rent liv i våre legemer. Apostelen fortsetter: "Vet dere ikke, at deres legemer er Kristi lemmer?" ( 1 Kor 6:15).
Kort sagt: I alle de formaninger, hvor Guds Ord taler om, hvordan vi skal leve som Kristne, så er alltid mønsteret det samme: Grunnen, drivkraften er Kristus, som ble gitt for våre overtredelser. Kristus, alt i alle!
Dette er den rette forkynnelsen av Evangeliet. Det handler om Guds Sønn, Han som etter kjødet er kommet av Davids ætt. Mange profetier hadde forutsagt, at Kristus skulle fødes av Davids ætt. Etter Guds visdom gjennom hele Hans frelsesplan skulle det på forhånd være kjent: først innen hvilket folk, og senere også innen hvilken stamme i dette folk, Hans Sønn skulle bli født som menneske.
Først fikk Abraham løftet om, at "I deg (sv: i din sæd) skal alle jordens slekter velsignes". Gud åpenbarte til og med, hvem av de tolv sønnene til Jakob, som skulle bli stamfar og arving til løftet: "Juda, dine brødre skal prise deg!" (1 Mos 49:8-10).
Så kommer budskapet ennå klarere: En bestemt slekt innen Juda utpekes. Her skal det skje, det løftene taler om. Herren talte til David og sa: "Når dine dagers tall blir fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise en sønn". Og Gud sa, Han ville grunnfeste kongedømmet til denne Sønn til evig tid. "Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn" (2 Sam 7).
Dette løftet, om at Guds Sønn skulle fødes av Davids hus, finner vi også gjentatt i profetisk billedspråk, f. eks. i ordene fra Jes 11:1-2: "En kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over Ham". Isai var Davids far. Videre heter det samme sted i v. 10: "På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag".
At Gud hadde bestemt, at Kristus skulle fødes av Davids hus, var allment kjent blant Jødene. Av den grunn var det også naturlig for dem å kalle Kristus for Davids sønn. Likevel ville de vantro ikke erkjenne, at Jesus av Nasaret var denne, de hadde ventet.
Men Herren hadde igjen gitt nye kjennetegn på den rette Messias, til styrke for de troende, og til en ny dom over de vantro Jødene, som forkastet Ham og ville vente en annen Kristus. Denne holdningen satt de altså fast i, på tross av at de ikke lenger hadde sine egne slektsregistre i behold, så disse kunne bevist noen avstamming fra David.
Og noen Davids slektslinje finnes heller ikke lenger på jorden. Men av dette kan vi også oppfatte hensikten med Apostelens tilføyelse: "etter kjødet er kommet av Davids ætt". Det var for å styrke de troende, og til en advarsel for de vantro.
Og nå ser vi hele grunnen til, at det nettopp måtte "utgå et bud fra Keiser Augustus, at all verden skulle innskrives i manntall" - nøyaktig på den tid Jesus skulle fødes. Bare for at den fattige, ukjente Jomfruen i Nasaret skulle bli nødt til å reise til "Davids by, som heter Betlehem", så det kunne bli kjent og bekreftet, at Jesus var født av Davids hus.
Å, for en Allmektig Gud! Og Engelen, som forkynte Kristi fødsel for hyrdene på marken: "I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren", måtte også føye til: "i Davids by".
Så fortsetter Apostelen slik: "og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus vår Herre."
Det ordet, som er oversatt med godtgjort, har betydningen av, at det er bestemt, avgjort, bekreftet, eller fastslått, at Jesus er Guds Sønn. At Han "etter hellighets Ånd", eller den Guddommelige natur, er Guds Sønn, det bekreftes ved Hans oppstandelse fra de døde. Den samme, som "etter kjødet er kommet av Davids ætt", dvs. har fått menneskelig natur, er altså samtidig "etter hellighets Ånd" Guds veldige Sønn.
Og denne Sannhet er en klippe, som alle vantroens bølger både før og nå bryter mot - men som de også til alle tider selv har knust seg på. Der var ting, som ikke var helt klart, selv for dem som trodde på Ham, så lenge Kristus gikk her i sin fornedrelse. Men det ble åpenbart for dem, når Han stod opp fra de døde.
