Fra Facebook.28. november 2014.
Av Sverre Meyer.
Fra da av ble også Apostlenes hjerter fylt med en slik Himmelsk kraft og frimodighet, at de nå løp med fryd, selv om de visste, at det grusomste martyrium ventet dem.
Og de løp med dette vitnesbyrdet, at "Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet" (ApG 2:36).
På tross av Pilatus' segl, og bestikkelsen, de forskremte vaktene ved graven fikk, ble nyheten om Kristi oppstandelse kjent for alle. Og dette var den store menneskelige årsak til, at den ene prekenen av Peter gav det veldige stikket i så mange hjerter.
"La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren", Han som så overbevisende er godtgjort å være Guds Sønn! Egentlig tviler vi ikke på dette. Likevel innser vi, at vår tro på denne store Sannheten ofte er svak. Men ved å høre Ordet fra de mange vitnene, kan troen vekkes og styrkes. La oss derfor høre noen av de mest markerte vitnesbyrdene, som Herrens Apostler har gitt oss om dette, at Han var selv den evige og sanne Gud.
I vår tekst bygger Paulus alle de store og viktige Sannhetene, han vil forkynne i brevet sitt, på den store hovedsannheten, at Gud har sendt sin egen, evige Sønn til Verden, født etter kjødet av Davids ætt. På samme måte finner vi også andre steder i brevet, at Paulus bruker denne dokumentasjonen, f. eks. i kap. 9 v. 5: "Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen."
Matteus begynner sitt Evangelium på samme måten. Først gir han oss Kristi slektsregister som menneske. Umiddelbart etterpå viser han til hans Guddommelige vesen, ved å minne om profetens ord om det tegn og under, som skulle skje: "Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud" (Mat 1:23).
Markus Evangelium innledes med disse ordene: "Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns Evangelium", og fastslår dermed straks, at denne er Guds Sønn. Men umiddelbart etterpå tilføyes: "Som det står skrevet hos profeten Jesaja: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei. Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette".
Og dette utlegger han på denne måten: "Slik stod døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse". Legg merke til dette enkle, men sterke bevis på, at Jesus var Jehova, eller Gud selv, den evige. Profetien om døperen Johannes var tydelig og udiskutabel. Men hvem var det, han skulle berede vei for? Profeten sier "Herrens vei". Altså var Jesus Herren.
Det samme gjelder Lukas. I innledningen til Evangeliet viser han straks til både Jesu Guddommelige og hans menneskelige natur, ved å minne om Engelens ord, da døperen Johannes skulle bli født: "mange av Israels barn skal han omvende til Herren, deres Gud. Han (altså Johannes) skal gå foran ham". Johannes skulle stå fram før Jesus, som altså er Herren, deres Gud (Luk 1:16-17 og Jes 40:3).
Apostelen Johannes begynner sitt Evangelium med sin mektige tolkning om Ordet, som i begynnelsen var hos Gud, som var Gud, og ved hvem alt er blitt til. Dermed har han både skildret de to personene (Faderen og Sønnen), og deres enhet i Guddommen. Da har han samtidig sagt, at Messias i sin Guddommelige natur var Herren selv.
Og Han, som i begynnelsen skapte allting, og som var Gud, - det var Han som ble kjød og tok bolig iblant oss, sier han her uttrykkelig. "Og", legger han til, "vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin far."
I Apostlenes gjerninger henvender Paulus seg til forstanderne for forsamlingen i Efesus, og formaner dem slik: "Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod" (ApG 20:28).
Her benyttes ikke Jesus-navnet, men "Guds menighet, som Han (Gud) vant seg med sitt eget blod". Dermed sier Apostelen, at Gud vant den med sitt eget blod. Vi vet, at løsepengen for våre sjeler er Jesu dyre blod. Her blir det altså kalt Guds blod. Ja, det er nettopp denne dype, hemmelighetsfulle forening mellom Hans menneskelige og guddommelige natur, som gir dette blod dets evige verdi.
Alt det, Apostelen lærer i Hebreerbrevet om den nye Pakts fullkommenhet - i forhold til den gamle - bygger han på Jesu Guddommelige vesen, "Han som er troens opphavsmann og fullender."
Først forklarer han, at Jesus er Guds Sønn. Deretter beviser han dette ved å sitere et ord fra Skriften, som sikter på Kristus, og som tilegner Ham den evige Guds navn, Hans trone, rike, makt og tilbedelse: "Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav". Og: "Du, Herre la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk" (Heb 1:8,10).
Like etterpå imøtegår han den innvendingen, som nå kunne ha sneket seg inn, at Jesus bare var et menneske, men kalte seg Menneskesønnen. Apostelen sier: "en kort tid stilte du ham lavere enn englene". Men hvorfor? "Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder" (Heb 2).
I sin Yppersteprestlige bønn (Joh 17) sier Herren Jesus til sin Himmelske Far: "Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til". Så er det noen, som påstår, de tror på Jesus, men de er likevel ikke sikre på, at Han var den evige Gud - og det på tross av at Han altså selv har uttalt, at Han er det.
Hva skal vi si om en slik tro? I Åp 1 viser Jesus seg for sin Disippel Johannes og sier: "Jeg er Alfa og Omega ... han som er og som var og som kommer, Den Allmektige" (v. 8). Det er den samme, som i Åp 5:5 kalles "Løven av Juda stamme" og "Davids rotskudd".
Igjen stadfestelse på hvordan Guddommen og mennesket er forenet. Men hvorfor er alt dette så underlig og vanskelig å tro? Tenk, Den Allmektige, som har skapt alle Verdener, vår Jord, vår menneskehet, solen, månen og stjernene -! - hvis det behaget ham å bli menneske, og se millioner menneskehjerter i tid og evighet smeltes ned overfor hans kjærlighet, og fylle Himmelen i evighet med jubel og lovsang over, hvordan han frelste dem. Hva var lettere for Ham, som skapte universet, enn å la dette skje?
Herrens Ånd har forklart nådeunderet for Apostelen Paulus, som sier, at Herren Gud har gjort alt dette "etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet". Og det har skjedd "etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, for at vi skulle være til pris for hans herlighet" (Efes 1).
Men Han, som altså "etter kjødet er kommet av Davids ætt", og "som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde", Han har også av Gud fått det navn, som er over alle navn (Fil 2:9).
Apostelens skildring av Kristus som Guds Sønn, slutter slik: Jesus Kristus, vår Herre. Jesus er det Greske uttrykket for det Hebraiske "Josua", som betyr Jehova er frelser, eller Jehova som frelser. Allerede fra Himmelen, "før Han ble unnfanget i mors liv", var det bestemt, at dette skulle være Guds Sønns navn.
Herren sendte sin Engel og talte til Josef: "Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder" (Mat 1:21). Å, for en frelse og trøst som dermed ligger i dette navnet! Det er noe for alle Kristne hjerter å være opptatt med så lenge, de lever, og deretter i all evighet. Bare tenk på den store omsorg, Herren Gud hadde ved å gi Englebud til Josef om det rette navnet: Jesus, og selv forklarte: "for han skal frelse sitt folk fra deres synder"!
Går det ikke opp for oss alle hvor stor trøst, det ligger i dette? Kristus er den Greske oversettelsen av det Hebraiske Messias (den salvede, et navn som Gud også selv bruker om Sønnen. Se Heb 1:8-9, Salm 2:2, 45:8).
Det sier oss, at Han var av Faderen, utvalgt og innvidd til sitt trefoldige embete: Å være den store profeten, Ypperstepresten og Kongen. Innvielse til disse tre embetene i Israel foregikk ved salvelse med den hellige oljen. Denne velluktende oljen var laget av skjønne krydderslag, og forestilte Den Hellige Ånd som Kristus var salvet med "framfor sine medbrødre" (Heb 1:9).
Dette navnet (det som ligger i dette navnet) er, kort sagt, det segl, Herren Gud har latt prege/gjennomsyre/kjennetegne alle hans elskede Sønns gjerninger for oss. "Kristus gav ikke seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han også på et annet sted: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis" (Heb 5:5-6).
Dette er det Kristus betyr. Og om Ånden får åpenbare det, så vi fornemmer den Himmelske vellukt i dette navnet, så vil vi nok sikkert si med Salomos Høysang: "ditt navn er en utgytt salve" (Høys 1:3). Apostelen bruker betegnelsen: Jesus, Kristus vår Herre. Han er vår herre. Det betyr, at vi ikke er våre egne, men tilhører Kristus. "Dyrt kjøpt" (1 Kor 7:23), "ikke med sølv eller gull, men med hans dyre blod" (1 Pet 1:18-19). Derfor skal vi også være Hans egne, og leve under Ham som vår rette Konge.
Ordet for Herre (Kyrios) har en dyp betydning. De sytti oversetterne, som oversatte Det gamle Testamente fra Hebraisk til Gresk, oversatte alltid Jehova med dette ordet. Men da nå Herren selv, Jehova, ble et menneske som oss selv, og ble vår frelse, så er det som trøst for oss, vi kan si "vår Herre". Han er vår - gitt oss som vår egen, og vår Herre, vår salighetshøvding og salighetskonge, som skal forsvare oss mot alle våre fiender, lede oss, regjere over oss etter sine egne lover, og selv sørge for oss i alle ting.
Vår Herre er Jehova (den evige, uforanderlige) og dermed alltid den samme. Han er hos oss alle dager og tider. Hvor som helst og når som helst kan vi tale med Ham, rope til Ham og motta Hans hjelp i alle forhold.
Måtte vi få nåde til å virkelig tro dette, og benytte oss av det!
