Fra Sokelys.com/13. maj 2015.
Skal opphøre
Nådegavene, slik vi møter dem i Pauli forkynnelse til Menighetene i Korint, er i utgangspunktet noe midlertidig, noe dennesidig og noe, som Paulus skrev en gang, ville opphøre. “Kjærligheten faller aldri bort; men hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.” (1 Kor 13:8)
Eller som en annen oversettelse gjengir det: “Kjærligheten faller aldri bort. De profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie, og kunnskapen skal ta slutt.”
Det, teksten imidlertid ikke sier noe om, er, når disse gavene vil komme til å nå sin ende. Var dette noe, som skjedde ved den siste Apostels død, slik talsmenn for Cessationismen hevder?
"For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne." (1 Kor 13:9-10)
Dersom man skulle konkludere slik, talsmennene for Cessationisme gjør, reiser det seg flere spørsmål. Hva med de millioner av Kristne, som i dag taler i tunger? Hva med de mange, som oppriktig og ærlig forteller om en opplevelse, de kan lese om i Bibelen, som har vært ekte og genuin?
Millioner på millioner av mennesker kan fortelle om lignende erfaringer, som både Predikanter og alminnelige Kristne kan fortelle, at de har opplevd. Dersom man hevder, at nådegavene, som også inkluderer tungetale, var noe, som opphørte ved Apostlenes død, og som bare var for den Kristne Kirke, da har man et alvorlig forklaringsproblem overfor alle oppriktige Kristne, som i egne liv og tjeneste erfarer å finne styrke i fenomener, som Bibelen omtaler som nådegaver.
Etter mitt syn må vi ha dyp respekt for nettopp dette, mange Kristne erfarer og opplever som en virkelig berikelse i sitt liv.
Cessationisme, det var en tid for mirakel-tegn og tungetale
Innenfor deler av Kristenheten finnes det en strømning, som gjerne kalles “Cessationism”, som av Theopedia blir definert slik: En Kristen teologi, som er av den oppfatning, at de mirakuløse Åndens gaver, slike som helbredelse, tungetale og profetiske åpenbaringer, gjaldt bare for den Apostoliske tidsalder, og at disse gavene var unike og tjente til å etablere den tidlige Kristne Kirke, og ble avsluttet, før den endelige Kanon (hvilke Skrifter, som skal være i Bibelen) ble avsluttet.
“Cessationism” står dermed i motsetning til “continuationism”, som er av den oppfatning, at de mirakuløse gavene er normative, at de ikke har opphørt og er tilgjengelige for Kristne i dag.
Cessationismen er av den oppfatning, at “mirakel-gavene” slike som tungetale, helbredelse, profeti osv er opphørt, når den Apostoliske tid ble avsluttet, da den siste av de opprinnelige Apostlene var døde.
Man mener med litt andre ord, at disse gavene, som ofte er betegnet som “Karismatiske gaver” eller “Åndens gaver”, var bekreftende tegn, som skjedde innenfor en spesiell periode av Kristendommens historie, og at de opphørte, når en slik tidsmessig begrenset periode var kommet til sin ende.
Igjen kan man si, at gaver som helbredelse, tungetale, tydning omtalt som overnaturlige gaver, var noe, som hadde sin tid og plass innenfor perioden 33 til og med år 90.
Pinsedagsunderet kan godt bli beskrevet som en form for midlertidig kraftdemonstrasjon, som skulle fortelle både Jøder og Hedninger, at en epoke var på hell, og at noe nytt var i ferd med å fødes frem, nemlig Guds Jordiske Kirke, som skulle inkludere både Jøder og Hedninger, og at denne nye epokes fødselsdag ble bekreftet av under og tegn som et bevis på, at den Kristne Kirke hadde Guds godkjennelse.
Også Jesu under og tegn i de fire Evangeliene må derfor forståes som ekstraordinære bekreftelser på, at Gud gav Messias Jesus sitt godkjennelsesstempel. Gjennom Jesu liv og virke blir vi kjent med en Messias, som helbreder syke, renser spedalske, vekker opp døde, byder hav og storm og stilne, går på vannet, gjør en liten lunsj om til mat for flere tusen mennesker. Alt dette blir i Cessationismen beskrevet som noe midlertidig, Messianske tegn, som opphørte ved Jesu død og oppstandelse.
Med unntak av Jesus, har jeg aldri hørt om mennesker, som kan gå på vannet (selv om noen har prøvd og feilet), eller at Kristne har påropt seg makt til å få stormene til å stilne. Oppvekkelse av døde hører man også minimalt om, dersom man ser bort fra predikantskrønene til menn som Todd Bentley og Benny Hinn for å nevne to.
Cessationismen avviser ikke, at Gud kan helbrede eller gjøre mirakler i dag. Slike mirakler og helbredelser er da primært knyttet opp mot den troendes bønn - man ber til Faderen, som er den suverene Gud, som har makt til å gjøre mer enn alt.
Jacobs brev slår fast, at når noen er syke, skal de tilkalle Menighetens eldste Jak 5:13-15: "Lider nogen iblandt eder ondt, han bede; er nogen vel til mote, han synge lovsanger. Er nogen iblandt eder syk, han kalle til sig menighetens eldste, og de skal bede over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham op, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt."
Enhver Kristen både kan og bør be om helbedelse for syke, men samtidig overlate bønnesvaret til Guds suverenitet og vilje. Enhver, som leser litt i Bibelen, vil raskt finne ut, at det er knyttet veldige løfter opp mot dette å be, og lite på Guds allmakt som den Sanne Fader.
Imidlertid er det i følge Cessationismen slutt på slikt Benny Hinn, Maldonado, Todd Bentley og de mange forskjellige Apostlene påroper seg å kunne gjøre. Disse er følgelig enten dyktige til å manipulere forsamlingene gjennom ulike triks som hypnose, suggesjon eller og drevet at okkulte og onde makter.
Tungetale, slik man møter den i eksempelvis Pinsebevegelsen, er i følge cessationismen dermed uekte eller Hedonistisk. De fleste Cessationister tror, at Gud ennå kan og fortsatt utfører mirakler, men Den Hellige Ånd bruker ikke lenger enkeltpersoner til å utføre slike mirakuløse tegn.
Den Bibelske beretning viser, at mirakler skjedde under “spesielle perioder” med det spesifikke formål å bekrefte et nytt budskap fra Gud.
Moses var i stand til å utføre mirakler for å bevise sin autorasjon som leder for å føre folket ut av Egypt. (2 Mos 4:1-8). Apostlene fikk mirakler til å bekrefte sin tjeneste for Israel ( Apg 4:10 og 16 ).
Jesu tjeneste var også preget av mirakler, noe som Apostelen Johannes omtaler som “tegn” ( Johannes 2:11 ), I følge Johannes var poenget med miraklene å “bevise” ekteheten av Jesu budskap.
Etter Jesu død og oppstandelse ble Kirken født frem. Det nye Testamentet ble skrevet, og derfor ble Kirkens epoke introdusert som noe Gudevillet gjennom mektige tegn og under - som gradvis opphørte og tilsist ble helt borte ved den siste Apostels død.
De tegn, som fulgte den Apostoliske epoke, var tungetale, tydning, evnen til å helbrede, som kan omtales som “kraftgjerninger”.
“Tungene til et tegn, ikke for dem som tror, men for dem som ikke tror” skrev Paulus i 1 Kor 14:22. “Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro; den profetiske tale derimot er ikke for de vantro, men for de troende.”
Med “profetisk tale” forstår Cessationistene som utleggelse av det profetiske ord, slik vi finner det i Skriften. I følge Cessationistene viser 1 Kor 14:22 oss, at tungetalen aldri var ment til å bygge opp forsamlingen, og Paulus skrev videre, at tungene vil opphøre (1 Kor 13:8)
Her er seks “bevis” på, at det allerede har opphørt:
1) Apostlene, gjennom hvem tunger kom, var enestående i Kirkens historie. Når deres tjeneste var ferdig, opphørte også behovet for autentisere tegn.
2) Mirakel- (eller tegn) gaver er bare nevnt i de tidligste brevene i NT, for eksempel 1 Kor. Senere brev, som for eksempel Efeserbrevet og Romerne, inneholder detaljerte passasjer på Åndens gaver, men mirakel-gavene blir ikke nevnt, selv om Romerbrevet nevner profetisk gave som en nådegave (Rom 12:6) Det Greske ordet, som er oversatt med “profeti”, betyr i følge Cessationistene “å tale ut”, og betyr ikke nødvendigvis evnen til å kunne forutsi noe om fremtiden.
3) Tungetale-gaven var et tegn til det vantro Israel om, at Guds frelsesgave nå var tilgjengelig for Hedningene også.
4) Tungetalen ble også ansett som en mindreverdig gave sett i forhold til profeti (som er lik å preke Guds Ord ut fra Bibelen), og forkynnelsen av Guds Ord oppbygger Menigheten, mens tungetalen ikke har samme funksjon. (For folk flest lyder på et språk, man ikke forstår) Videre blir de troende oppfordret til å søke å tale profetisk (forkynne Ordet) fremfor å tale i tunger. (1 Kor 14:1-3)
Kirkehistorien fra Oldkirken viser, at tungetalen var opphørt. Tungetalen er i det hele tatt ikke nevnt av de Apostoliske fedre, mens andre av kirkefedrene slike som Justin Martyr, Origen, Chrysostomos, og Augustin mente, at tungetale var noe, som tilhørte de tidligste dager av Kirken.
6) Nåværende observasjon bekrefter, at mirakel-tungetalen har opphørt. Hvis gaven var fortsatt tilgjengelig også i dag, ville det ikke være behov for misjonærene, at de skal lære seg nye språk, når de reiser til folk med andre tungemål. De ville jo kunne snakke alle språk helt flytende på samme måte, som Apostlene kunne på Pinsedag i ApG 2.
Mirakel-helbredelser, slik vi møter den i NT, var begrenset til Jesu Messianske virke og den Apostoliske æra, sier Cessationistene, som viser til, at mirakel-tegn syntes å avta allerede i slutten av Apostlenes virke.
Dersom vi leser NT sammenhengende, er det som om, mirakel-helbredelsene gradvis ble faset ut, - mens oppmerksomheten mer og mer ble rettet mot å lage et læremessig fundament for de troende. Et fundament, som ebbet ut i Kirkens omfattende arbeid med å presentere tre forholdsvis omfattende trosbekjennelser, som sammenfatter hovedelementene i Kristen tro.
Ser vi på Bibeltekstene, var det ingen automatikk, at alle ble helbredet. Både Trofimus og Timoteus ble begge hemmet av sykdom. Trofimus ble ikke helbredet ved Paulus, men etterlatt syk i Milet, mens Timoteus fikk det råd å drikke litt vin for sin mage og jevnlige sykdommer.
Selv Paulus kan ha slitt med en livslang sykdom, beskrevet som en torn i kjødet, og summerer man alt dette, kan konklusjonen ikke bli annet, enn miraklene i den første tid kun hadde em midlertidig og bekreftende funksjon. Miraklene hadde gjort sin nytte og var nå overflødige.
Alt dette skal i følge dem, som tror på denne lære, være nok bevis på, at man kan konkludere med, at mirakel-helbredelser, tungetale og dermed også tydning av tungetale er noe, som tilhører fortiden.
