Fra Bibelsk Tro.Nr. 6 - 2013.
Av Olav Hermod Kydland.
”Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn” (Joh 1,11-12).
Det største som har hendt i verdenshistorien, er at Guds Sønn steg ned til jord. Den andre person i guddommen kom ned til Adams falne slekt. Ham som alt er skapt til og ved og som holder alt oppe, kom ned til sitt eget. Han som alltid har vært til og alltid vil være til, lot seg føde til jord av jomfru Maria.
Han var det sanne lys som kom til verden som lå i mørke hvor synd og død hersket. Guds Sønn kom til sitt eget, til Israels folk og land. Folket skulle høre Herren til, være hans eiendom framfor alle folk, for hele jorden hører Herren til (2 Mos 19,5).
Dette folket var elsket av Gud for fedrenes skyld (5 Mos 4,37; 10,15). Han utvalgte Abraham og ga han løfte om velsignelse og sa: ”Og i deg skal alle jordens slekter velsignes” (1 Mos 12, 3, se også 1 Mos 22,18).
I Gal 3,16 leser vi: ”Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder en: Og din ætt. Og dette er Kristus.”
Det gamle testamente er en frelseshistorie hvor Gud leder sitt folk til løftets land og sender i tidens fylde sin Sønn for å frelse både jøder og hedninger.
Tenk Guds Sønn steg ned på menneskenes plan, ble født under loven, i en stall av jomfru Maria i Davids stad, Betlehem. Hyrdene på marka var de første som fikk høre det glade budskap ved englenes lovprisning: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (Luk 2,14).
Selv om profetene og andre Guds menn i den gamle pakt hadde profetert om han som skulle komme i tidens fylde, tok de fleste ikke imot Guds Sønn, Gud-mennesket Jesus Kristus, da han kom. ”Ordet ble kjød”, sier evangelisten, det vil si han ble et virkelig menneske med kjød og blod, ikke noe skinnmenneske, men sant menneske og sann Gud.
Ordet tok bolig iblant oss. Det vil si han slo opp sitt telt blant oss, som grunnteksten sier (Joh 1,14). Noe som peker tilbake til tabernaklet i den gamle pakt hvor Herren åpenbarte seg for Israel. I den nye pakt åpenbarer Gud Herren seg i Jesus Kristus. Det vil si at Jesu ord og Jesu gjerninger åpenbarer Gud for oss. For Jesu ord er Guds ord og Jesu gjerninger er Guds gjerninger.
Jesus kom til sitt eget land og folk som Davids sønn, men ble avvist av de fleste. De erkjente ikke at Guds Sønn gikk i blant dem, forkynte Guds rike, helbredet sjuke og drev onde ånder ut av besatte – et tegn på at Guds rike var kommet. Særlig de religiøse lederne, fariseerne og saduseerne, tok anstøt av han og prøvde å få han bort på en eller annen måte.
Mange ville ikke la seg opplyse av Lyset som var kommet, men ble i mørket hvor synd og død hersket. Men noen tok imot. Guds ord forteller om en rettferdig og gudfryktig mann som het Simeon. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham (Luk 2,25 ff.). Den Hellige Ånd hadde åpenbart for ham at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias.
Da Jesus ble båret til templet for å bli omskåret, tok Simeon han i armene sine og lovet Gud og sa: ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel". (Luk 2,29-32).
Videre sier han til Maria: ”Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel og til et tegn som blir motsagt,” (Luk 2,34).
Evangelisten Lukas forteller også om en profetinne, Anna Fanuels datter, som tjente Gud i faste og bønn dag og natt. Hun lovpriste Gud og talte om han til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem (Luk 2,36- 38). Dette viser at noen erkjente hvem Jesus var og tok imot ham som forløser.
Men alle, både jøder og hedninger, som tar imot ham og tror på Jesu navn, gir han rett til å kalles Guds barn. Alle Guds barn er også arvinger til Guds evige rike, som Jesus Kristus en dag skal opprette hvor alle frelste skal få lovprise og hylle han, Lammet, til evig tid.
Derfor kan vi synge sammen med sangeren:
”Halleluja, vår strid er endt!
Farvel til alle klager!
Hvem vil vel gå av sorg omspent
I disse frydedager!
Syng høyt i sky, Guds kirkefolk:
Halleluja, nå har jeg nok,
Den lyst er uten like!
Halleluja, Halleluja!
Guds Sønn er min, jeg går herfra
Med ham til himmerike.”
(Hans Adolph Brorson. Nr 638 v. 6 i Sangboken)
Må Herren se til oss i sin rike nåde og velsigne julehøgtida for oss alle!
