Fra Facebook.2. juni 2014.
Av Torolf Karlsen.
Det er ingen tvil om, at Israel skaper bølger i følelseslivet til mange mennesker. I alle fall gjør det noe med meg. Jeg kjenner og føler mange ting, når jeg nærmer meg Israel og det Jødiske folket. De som ikke påvirkes av landet og folket, som heter og er det samme, er enten uten kunnskap om Israels betydning eller helt uvitende om Jødenes skjebne, eller også er de totalt likegyldige med, hvem Jøder er eller uten interesse for deres fremtid.
Slik er det ikke med meg. Vel var der en tid. da jeg ikke visste noe særlig om Israel og heller ikke var særlig interessert i Jødefolket. Men etter at jeg opplevet frelsen og ble født på ny, ble dette med Israel mer og mer interessant. Ikke fordi Kirken, jeg tilhørte, forkynte om Israel eller visste spesiell innsikt i det profetiske ordet, men fordi jeg begynte å lese Bibelen. I den boken kunne jeg ikke unngå å lese om Jødefolket og deres utvelgelse og kall.
Ikke på noe tidspunkt i mitt Kristne liv har jeg vært tilhenger av Erstatningsteologien eller hatt problemer med å forholde meg til Israel. Jeg forsto, at dette folket var Guds folk og aksepterte det uten forbehold. Mitt ståsted i dag er et inderlig og varmt forhold til Jødene og staten Israel.
Men tilbake til dette med følelsene og de bølger av stemninger, Israel skaper i mitt indre. Først er det følelsen av takknemlighet. Jeg er så inderlig takknemlig til Israel, fordi de gav meg så mange velsignede verdier. Det er dette folket, som alene tok imot Guds budskap til både dem og menneskeheten. Den åpenbaringen ble kanalisert gjennom profetene, som også skrev åpenbaringene ned i bøkene. Disse ble først til Det gamle Testamentet. Senere kom også åpenbaringen i Sønnen, Jesus Kristus, som ble Det nye Testamentet. Alle disse 66 bøkene ble det vi kjenner som Bibelen.
Disse hellige menn talte drevet av Guds Ånd og alt er innblåst av Gud. Dette klare lyset har kommet til oss og har blitt fundamentet for alt, vi vet om Gud og Kristus. Bibelen er fundamentet for vår tro og Jesu Kirke på jorden. For dette er jeg evig takknemlig til Israel og det Jødiske folket. Men ikke bare det. Jeg føler også en stor sorg. En sorg, som jeg deler med apostelen Paulus, slik han uttrykker det i Romerbrevet 9:1-2.
Sorgen skyldes det faktum, at Israel den gang og siden forkastet Jesus fra Nasaret som sin Messias. Jeg føler denne sorgen, hver gang jeg leser eller taler om Jesu gjenkomst. Jeg føler sorgen ved alle de utallige lidelser, Jødefolket gjennom alle tider og alle steder har uthold, nettopp som et resultat av deres forkastelse av Messias.
Nå vet jeg, deres forkastelse av Jesus ikke kom overraskende på Gud. Han visste allerede, at Israel generelt ville avvise Jesus fra Nasaret. For flere av profetene tok denne avvisningen opp i sine profetier og skrev om Israels og deres hårde hjerter. Jødene den gang og spesielt deres ledere, ble offer for sin egen feilaktige tolkning av Messias-skikkelsen. Det ble som profeten Jesaja hadde sagt: «Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham». (Jes 53:2)
Derfor føler jeg sorgen i mitt indre, men det er en sorg med håp om, at sløret skal komme bort fra deres hjerter, og Israel skal til slutt se, at Jesus er deres Messias. Men ikke bare det. Jeg kjenner også sinne - iblandet frustrasjon - med tanke på nasjoner, grupper, institusjoner og enkeltindivider som hater Israel. Jeg kan heller ikke forklare, hvorfor de hater Israel med et så inderlig hat.
Antisemittismen har alltid vært der og ført til mange ugjerninger mot Jødene. Jeg føler fortvilelsen over min og andres maktesløshet mot dette onde. Det virker håpløst å kjempe mot dette hav av fordømmelse mot Israel, eller kanskje det ikke er så håpløst likevel? Nå har Guds ord flere ganger fortalt om en tid, da Israel skal bli hatet og forfulgt av andre nasjoner. Israel er sammenlignet med en løftestein, som nasjonen skal forsøke å løfte på. Det er ikke lett, for denne steinen er for tung og de, som prøver på det, vil skade seg selv.
Nasjonen brekker ryggen i sine forsøk på å fjerne Israel fra sitt sted i det landet, Gud hare gitt dem. Forbannelsene har haglet ned over staten Israel i moderne tid. Dette var forutsagt for 3 ½ tusen år siden, da Gud i nåde utvalgte Abraham. Herren visste, at når dette folket blir en virkelighet på jorden, vil det både bli utsatt for velsignelse og forbannelse. De som velsinger, blir velsignet. De som forbanner, blir selv forbannet. (1 Mos12:1-3)
Vi forstår, at alle nasjoner vil ta et standpunkt til Israel, for eller imot. Jeg føler sinne ovenfor de elementer, som hisser opp til forbannelse og hat mot Israel. Dagen kommer, da Gud tar et oppgjør med disse hatefulle nasjonene i Josafats dal. (Joel 3:6-8) Ikke nok med det. Jeg føler også en lengsel etter å gjøre noe for Israels folk. Jeg ønsker å strekke ut en hånd til dem, en hånd i kjærlighet som bærer et bud om vennskap og forståelse. Denne lengsel er nok begrenset av menneskelig tilkortkommenhet, for jeg mangler resurser til å gjøre noe effektivt for Israel.
Likevel er jeg i stand til å utføre noe for Jødefolket. Først og fremst kan jeg be for dem. Det kan virke så lite det å be. Men er det det? Bønnen er en veldig kraft, som Jakob sier i sitt brev. (Jak 5:17) Vi blir oppfordret til bønn om fred for Jerusalem. Millioner av kristne ber for Jødene, og Gud hører deres bønner.
Det er naturlig, at du vil være nær de, du er glad i. Jeg er glad i Israel og deres barn. Derfor ønsker jeg å være i det samme landet, som de bor i, Israel. Jeg har fått oppleve oppfyllelsen av denne lengsel og fått besøke og treffe Jøder flere ganger. Det gir alltid en lykkefølelse å være i deres land og se og høre dem. Jeg føler et åndelig fellesskap med dem og med Abraham, som er deres fysiske far, men jeg er hans åndelige barn ved troen på Messias.
Vel opplever vi avstand til Jøden, men samtidig også fellesskap med ham. Dette er en enigma, som er vanskelig å utdype. Flere følelser strømmer i mitt indre. Jeg kjenner på en følelse av håp for det Jødiske folket. Mange Jøder har mistet håpet.
For noen år siden satt jeg i en drosje i Jerusalem og kom i prat med den Jødiske sjåføren. Han var svært pessimistisk og så ikke håp for Israel for alle hatet dem jo. Jeg var selvfølgelig ikke enig med ham og svarte, at jeg elsket Israel og Jødefolket. De hadde svaret på fremtiden i profetenes bøker i Bibelen. Jeg vet ikke hvor dypt inntrykk det gjorde, men jeg synes å se et glimt av nytt håp i hans øyne.
For det finns håp for Israel. De vil ikke bli kastet på havet eller bli utslettet av raketter fra Iran, Hezbollah eller Hamas. Igjen er det Bibelen som gir håpet. De skal ikke mer rykkes opp fra det landet, Gud gav dem. De skal ikke gå under i Antisemittismens stormangrep.
De skal visstnok oppleve tunge tider, men Gud skal bevare dem og føre dem til et møte med Jesus fra Nasaret. Disse hendelsene innevarsler en ny tid for hele verden, og Fredsriket skal komme med Jesus på Davids trone i Jerusalem. Han er Kongenes Konge og Herrenes Herre.
