Fra Bibelsk-TroNr. 2 - 2012.
Av Erik Høiby.
Sangen om Lammet som gav sitt dyrebare blod, er en kjær sang for enhver bekjennende kristen som i sitt hjerte og liv er født på ny. Ja, vi merker oss at både i Det Gamle og Det Nye Testamentet har ordene om offerlammet og sonofferet en særskilt sentral klang.
Den røde tråd gjennom GT er denne: ”Hvor er Lammet?” Og svaret på dette gammeltestamentlige hovedspørsmål ga Johannes døper da han stod fram ved Jordans bredder og ropte: ”Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!” (Joh 1,29)
Allerede Adam og Eva var opptatt av når Jesus skulle komme og gjenopprette slektens dype fall. Da evangeliet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode ble forkynt for dem (3 Mos 3,15), begynte de å se fram til en frelsens dag, men de visste ennå ikke når det skulle skje.
Men den praksis som oppstod på Adams tid med å ofre lam, og som også var vanlig på Abrahams tid, ble gjentatt og påbudt på Mose tid. Ved utgangen av Egypt skulle Israelsfolket ta ut et lam for hver familie. Det måtte være et lam uten lyte, av hankjønn, årsgammelt (2 Mos 12,5).
Når det var slaktet, skulle blodet fra dette dyret strykes på dørkarmene ved inngangen til huset (2 Mos 12,1-12). Bare de hjem som hadde dørkarmer strøket med blodet av det slaktede lammet, ble berget. I den stund Israels barn strøk blodet av lammet på dørstolpene, var de et fritt folk. Like etterpå ble de ført ut av trellekårene i Egypt.
Siden feiret israelittene hvert år påske til minne om utgangen av Egypt. Hvert år ble det ofret et lam. Påskelammet var et forbilde på det kommende forsoningsofferet, sonofferet, Guds Lam, som ikke er noen annen enn Jesus Kristus selv.
Jesu egentlige ærend på denne syndens jord var å ordne opp vår sak, vår synd, vår trass, vår konflikt, vår gjenstridighet innfor Gud. Hvis vi mennesker i det hele tatt skulle få tilgivelse for våre synder, få vår sak i orden med Gud og for evig eie en framtid og et håp, var det nødvendig med et offer som kunne sone og gjøre opp for menneskets konflikt med Gud. Derfor kom Jesus til jord som Guds representant til deg og meg. Ja, Jesus skulle bli Guds eget offer, ikke menneskers offer, men Guds offer, Guds Lam.
Om lag 800 år før Jesus ble født, skrev profeten Jesaja denne profetien: ”Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn” (Jes 53,6b-7).
Over den uskyldige, hellige Guds Sønn ble dødsdommen felt. Et feilfritt ”påskelam” ble ofret. Jesus, verdens Frelser, led døden på korset en gang for alle. Nå behøves ingen flere offer. Gud er forsonet. All syndeskyld er tatt bort. Guds eget offerlam og soningsoffer har selv ordnet opp i menneskehetens største konflikt. Det gjelder bare å se det Guds Lam som bærer all verdens synd, ja, å se ham som seierherren på korset.
”Han utslettet skyldbrevet mot oss som var skrevet med bud, det som gikk oss i mot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre på korset” (Kol 2,14-15).
Det kan neppe tenkes et mer selvmotsigende uttrykk enn dette: ”Seierherren på korset”. Å dø på et kors var på Jesu tid det mest fornedrende og grusomme en kunne bli utsatt for. Korset stod for den forferdeligste lidelse og den dypeste krenkelse. Bare de verste forbrytere kunne bli utsatt for noe slikt. Hva forstår vi av dette i dag?
Korset sier noe vi må våge å høre, noe om oss selv. Uten omsvøp sier det hva som er følgene av vår synd, hvor det bærer hen med alle våre brudd med Guds gode vilje. Nå kan vi se noe av det uten å se på korset. Vi ser mennesker som ødelegger for hverandre, krenker og sårer hverandre, plager og dreper hverandre. Og likevel, dette klarer vi til en viss grad å pynte på og ufarliggjøre. Men korset fjerner alle slike fluktmuligheter.
Det viser oss i all sin gru hva som skjedde med ham som var villig til å ta på seg skylda for vår synd. Han forteller gjennom sin lidelse og død vår historie, og samtidig forteller han den for at den ikke skal bli vår.
Men da må vi også være villige til å se og høre. Vi må lære å se klart hva synd fører til, så vi ikke uskyldiggjør og skjønnmaler den. Vi må være villige til å høre når Jesus vil fortelle oss sin lidelseshistorie i vårt sted, så vi forstår hva slags pris han var villig til å betale for at vi skulle slippe følgene av våre synder. Er vi villige til det, kan underet skje, det største av alle under. Da ser vi nemlig det vakreste som noen kan få øye på: ”Den fullkomne kjærlighet.”
Det er den kjærlighet som kommer utenfra inn i denne verden, den som er villig til å gi alt for oss og som tåler alt for vår skyld. Vi får nemlig øye på ham som hang der på korset, på en måte som forandrer alt. Det er bare en som er i stand til å gjøre det som skjedde der, nemlig å forandre selve smertens og fornedrelsens symbol til det vakreste noen kan få øye på.
Paulus ønsker å hjelpe leserne sine til å se dette. I Kol 2,14-15 beskriver han det grusomme som skjedde på korset på en underlig måte. Det som skjedde var at gjeldsbrevet som gikk oss imot ble strøket ut ved at det ble naglet til korset. Det ble rett og slett fjernet ved at han sonet straffen som vi skulle hatt. Men dermed tok han i vårt sted oppgjøret med alle onde makter som ønsker å bruke vårt skyldbrev overfor Gud imot oss. Han avvæpnet dem, og avslørte dem slik at de ikke lenger har noe å fare med. Dermed ble han seierherren på korset.
Nettopp der hvor mennesker opplevde det totale nederlag, gikk han inn og forandret alt. Der hvor vi ville tape, der seiret han. Der vi ville miste alt, gir han oss det vi trenger for tid og all evighet. Derfor fins det ikke noen kjærere plass på jord enn ved Jesu kors. Derfor fins det ikke et sted der vi klarere ser hans makt og herlighet. Der får vi det vi trenger, tilgivelse for alle våre synder og det evige liv.
Det kan ikke tenkes noe vakrere enn et kors for den som har fått øye på hva han gjorde for oss, han som hang der. Han gav oss seier der vi hadde våre verste nederlag og frelste oss der vi ellers ville tapt alt. Derfor kalles han ”Seierherren på korset”.
Men skal vi få del i hans seier, må vi finne vår plass der ved korset, og ikke stole på noe annet til frelse enn det han gjorde for oss.
