Af Bjarte Espevik.Maj 2012.
1.Tim.1,15:
"Det er et troverdig ord, vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere; og blant dem er jeg den største."
Mine ord, mitt liv er ikke troverdig, jeg kan mangle tillit pga. mine mangler og feil, men Guds ord i Bibelen er 100% troverdig. Det er til å stole på og det er til å dø på.
1.Tess.5,19:
"Utslukk ikke Ånden", (”Uten ved, dør ilden ut”)
Ef. 4,30:
"gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg"
Det er først og fremst gjennom ulydighet at vi bedrøver og driver bort Guds Ånd.
Han vil virke syndserkjennelse, anger og bot. Men hvis du ikke vil høre på ham og ikke frykte de hellige inntrykk som du har tatt imot, forakter du Ånden og slukker den. Han påpeker synd i ditt liv, og oppfordrer deg til å avstå fra den. Hvis du da ikke adlyder hans røst, men unnskylder og forsvarer synden, bedrøver du Guds Hellige Ånd.
Han har gitt oss sitt hellige ord – gjennom det vil han møte oss, og gjennom det virker hans ånd i våre hjerter. Hvis du har anledning til å høre og lese Guds ord, men forsømmer å bruke disse anledningene, samtidig som du allikevel ber om nåde til omvendelse og tro, da frister du Gud og slukker Ånden. Det ville være det samme som om noen ba om at Gud skulle holde ham i live legemlig sett, men allikevel ikke ville spise den maten som Gud har gitt oss. Han ville få vente lenge på underverket, og til sist kom han til å dø uten at det hadde skjedd noe under. Slik går det også med den som gjerne vil at Ånden skal virke i hans hjerte, men som ikke vil bruke de midlene som Ånden virker igjennom. Dette at du er syndig og svak og ikke kan gjøre alt det som Ånden krever, det skal ikke drive ham bort. Han vet selv råd for dette. Men det er falskhet og forsettlig ulydighet som driver ham bort.
Kort sagt: All synd bedrøver Guds Hellige Ånd. Det gjelder også den synden vi gjemmer aller dypest i hjertet: overmodige tanker, onde begjær, misunnelse og falskhet. Men det er bare den synden vi forsvarer og unnskylder og ikke vil avstå fra som fører til at Ånden forlater oss. Hvis vi selv går inn under Guds dom med vår synd, kjemper mot den og ber om kraft til å seire over den – da er det med Ånden som med legen på et sykehus. Han befinner seg i sitt rette element nettopp blant syke og sårede og omgitt av jammer og klage. Derfor kan Guds Ånd bo i en synders hjerte, hvor urent det enn er.
Hva blir så følgen av å stå imot og bedrøve Guds Hellige Ånd?
Jo, det fører til at Ånden må vike fra oss. Herren sier: ”Men mitt folk hørte ikke på min røst… så lot jeg dem fare i sitt hjertes hardhet, for at de skulle vandre i sine egne vonde råd” (Salme.81,12-13).
Når Guds Ånd har forlatt et menneske, blir han så forherdet at Guds ord ikke lenger gjør noe inntrykk på ham. Slik er det et menneske blir forherdet. Han er ikke lenger mottakelig for noen åndelig påvirkning. Han er kald og likegyldig, sinnet blir lett og sorgløst. Verken evangeliets milde kall eller lovens kvasse piler kan forstyrre den dødssøvnen som han befinner seg i. Han kjenner ingen anger for det som har vært og ingen bekymring for det som kommer.
På samme måte som en død kropp ikke merker om man legger glødende kull på dens bryst, og på samme måte som ingen regndråpe kan trenge inn i den harde klippen, selv om det regner som om himmelens sluser hadde åpnet seg, - slik er det også med hjertet til den som er forherdet. Man kan høre den kraftigste preken uten å bli påvirket av den.
Man kan være med på dåp og nattverd uten at sinnet blir høytidsstemt. Man kan stå ved en åpen grav uten å la seg påvirke i det hele tatt. Himmelens herlighet lokker ikke, og en blir ikke skremt av de fortaptes kval. Still et slikt menneske ved korset på Gorgata og overfor ham som ga sitt liv for syndere – enda er han like uberørt, kald som is og hard som stein. Venner kan appellere til ham og forkynnere kan advare, men intet hjelper.
En stein kan sprenges i stykker, men aldri smelte. Slik er det også med den som er forherdet. Når det gjelder dem, går Herrens ord i oppfyllelse: ”Ve dem når jeg viker fra dem.”
Gud, la meg gjerne bli fattig, ja, en tigger, la meg gjerne bli syk, blind og døv, men la meg bare ikke bli forherdet!
"Kast meg ikke bort fra ditt åsyn, og ta ikke din Hellige Ånd fra meg!”
(sitatene overfor er hentet fra Rosenius sin bok ”Guds ord og Guds Ånd”)
Det er to ord / begrep i det gamle testamentet som har avgjørende betydning for forholdet mellom Gud og Hans folk:
1. Ordet glemme:
"De glemte hans store gjerninger og de under han hadde latt dem se. De glemte Herren sin Gud. De glemte Gud, sin frelser. De glemte meg”.
Glemsel = frafall. Hele det norske samfunn bærer preg av glemsel.
2. Ordet komme i hu:
”Kom i hu hva Herren din Gud gjorde”. ”Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort.”
All åndelig fornyelse består ikke i å finne på noe nytt men å komme i hu.
Salme.119,52:
"Jeg kom dine dommer fra evighet i hu, Herre, og jeg blev trøstet.”
Jer.6,16:
"Så sa Herren: Stå på veiene og se til, og spør etter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den."
Esek.22,30:
"Jeg søkte blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det; men jeg fant ingen."
