Bragt i 'Dagen'.30. november 2004.
Af Oddvar Tegnander, Trondheim.
Israel er et spennende emne som alt for få er opptatt av. Det har forundret meg og gitt meg tankeproblemer. Hvordan kan det ha seg at kristne mennesker har et uavklart og nøytralt og lunkent forhold til Jødefolket som helhet og staten Israel spesielt?
Jeg har fremmet ved flere anledninger at det har med vårt kjærlighetsforhold til Jesus og til hele Bibelen, GT og NT å gjøre. Dersom man tviler på om Bibelen er Guds inspirerte ord, dersom man lar være å lese i Bibelen, da skjønner jeg problemet bedre.
Det er vel nettopp det siste jeg nevnte som er faktum blant veldig mange kristne i dette landet.
To advarsler
La meg nevne to formaninger, to advarsler.
Den første til hedningnasjonene, og da skulle jeg ønske jeg stod på talerstolen i FNs hovedforsamling på Manhattan i New York.
Det har med den dårlige behandlingen vi hedninger gir dagens Israel. Det har også med den likegyldige innstillingen, men også den fiendtlige innstillingen nasjonene har inntatt overfor Israel.
Det kommer en dag, og den er ikke langt borte, da dagens nasjoner skal stå foran et dommersete som Bibelen kaller dommen i Josafats dal. Da nasjonene skal svare i forhold til deres behandling av Jødene, den behandling nasjonene gir Jødene i dag.
Og det skal være kriteriet om de skal gå inn i det tusenårige fredsriket, eller bli forkastet for evig.
Den andre formaningen går til oss Kristne. Det er forståelig at ugjenfødte nasjoner, ikke-frelste mennesker, viser Israel den kalde skulder av motstand og likegyldighet, men at vi Kristne gjør det, er fullstendig uakseptabelt og uforståelig. Jeg tror at det er så alvorlig at det kan hindre vekkelse.
Derfor går min videre formaning ut på følgende:
Det profetiske ord
La oss i denne tid begynne å skjønne hva det hele går ut på. Endetidens budskap til endetidens menighet er nemlig en himmelens undersøkelse om hvordan det står til med DEN FØRSTE KJÆRLIGHETEN.
Hva sa Jesus til en stor fraksjon av endetidens menighet?
Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Omvend deg derfor, ellers vil jeg komme over deg og frata deg lysestaken.
Hva er denne lysestaken?
I den forbindelsen vi snakker om nå, er lysestaken det profetiske ord. Og det er på sparebluss i de fleste menighetene, og hos noen er det belgmørke.
Det profetiske ord er som et lys, som skinner på et mørkt sted inntil dagen gryr. Det skal skinne og skinne fram mot den høylyse dag.
Der hvor det profetiske lys ikke får skinne, vil dette med det profetiske Israel ligge i totalt mørke. Det er siamesiske tvillinger, du kan ikke skille de to tingene fra hverandre.
Bibelen, både GT og NT, er full av stoff om jødefolket og Israel, men det må faktisk en åpenbaring til, en aha-opplevelse av åndelig art før man begynner å skjønne de rette dimensjoner.
Gud har så til de grader erklært sin kjærlighet til Israel og utbasunert sine planer med det folket i GT at selv overfladisk lesning skal kunne se det og erkjenne det.
Gud Den Hellige Ånd har i NT gjennom flere av apostlene gitt oss Guds klare utsagn i undervisningsform om at Gud på ingen måte har forkastet sitt folk, som han har utvalgt. Da kan erstatningsteologene og andre falske profeter si hva de vil, men Ordet taler rett imot dem.
Med bakgrunn i det faktum at Jødene på Jesu tid forkastet Ham, fordi de snublet i forhold til sine fordommer, tvil og motstand, sier apostelen Paulus:
"Jeg sier da, har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor meget mer da deres fulltallighet."
Videre i kapitlet bruker Paulus den kjente allegorien om oljetreets grener som for en tid ble brutt av. De representerer Israels forkastelse, og fra den tiden ble hedningenasjonene podet inn i det samme oljetre.
Det kommer imidlertid en dag, sier Paulus, da de NATURLIGE grenene skal podes inn på nytt. Jeg for min del tror at den dagen ikke er langt borte. Her kommer nemlig Paulus med en meget beydningsfull profeti:
"Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst." (Rom 11:25b-26a)
Først skal hedningenes fylde inn så hele Israel blir frelst. Det er nemlig slik at når hedningenes fylde er kommet inn, da er også nådetiden for nasjonene opphørt.
Da kommer «the grand opening» for Guds elskede folk, utvalgt i Guds hjerte fra før verdens grunnvoll ble lagt.
Det er to folk som dette kan sies om: Det er Jødefolket og menighetsfolket. To mektige størrelser i forbindelse med alle tings avslutning og den fullstendige oppfyllelsen av det profetiske ord om endetiden.
Forherdelsens slør løftes bort.
Hva er det som holder på å skje nå? Noe jeg vil kalle forherdelsens slør holder på å bli løftet bort fra israelsfolkets øyne.
Samtidig skjer det en meget stor og mektig innhøsting i verden: Av hedninger – 336.000 pr. dag, en økning på 9,6 prosent frelste hedninger pr. dag. Aldri har så mange mennesker bodd på jorda. Aldri har så mange mennesker blitt frelst. Aldri har så store menigheter vokst fram.
Da kommer Jesus igjen
Det er da dette profetordet skal oppfylles:
«Likesom lynet når det lyner, skinner fra himmelbryn til himmelbryn, slik skal Menneskesønnen være på sin dag.»
Jo, Han kommer brått når Han henter brudemenigheten.
«I ett nu i ett øyeblikk, ved den siste basun."
«Se, jeg samler dere fra alle de land som jeg drev dere bort fra i min vrede og harme og min store forbitrelse og jeg vil føre dem tilbake til dette sted og la dem bo trygt. De skal være MITT folk, og jeg vil være deres Gud. Jeg vil gi dem ett hjerte og lære dem en vei til å frykte meg alle dager så det må gå dem vel, dem og deres barn etter dem. Jeg vil opprette en evig pakt med dem at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel mot dem. Og frykt for meg vil jeg legge i deres hjerter, så de ikke skal komme bort fra meg. Jeg vil glede meg over dem, og gjøre vel mot dem og jeg vil plante dem i dette landet i trofasthet, av hele mitt hjerte og hele min sjel." (Jer 32:37-41).
