Fra Dagen.no/2. januar.
Av Egil Sjaastad, dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole.
«Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter»
Stedet er fjellet Karmel. Hva ser vi der? Én mann i kamp mot flere hundre. Den ene er Elia. De mange er Baal-prestene. Men den ene seirer over de mange. Hva er hemmeligheten?
Hemmeligheten er hans Gud. Baal-prestenes ba sin gud om å gripe inn. Men ingenting skjedde. Da sa Elia til dem: «Rop høyere! Han er jo gud. (...) Kanskje han sover og må våkne.» (1 Kong 18:27).
De fortsatte fortvilet å rope. Rev seg i håret. Skadet seg. Men ingen grep inn. Tilskuere tenkte kanskje: Baal sover. Elias Gud grep inn. For all ettertid ville han vise at han ikke sover.
Budskapet var veldig klart. Det fulgte profeten videre i livet: «Nye kriser kommer nok, Elia. Men du kan regne med meg! Tenk slik, du tenkte på Karmel. Tro slik, du trodde den gangen. Jeg er ikke som Baal. Du trenger ikke å vekke meg. Jeg er våken.»
Kanskje Elia kjente Salme 121? Kanskje nynnet han på den i sitt indre den gangen på Karmel? Da spenningen var til å ta og føle på?
Om Elia skulle prekt til oss – nå ved årsskiftet – ville kanskje dette vært teksten hans: «Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter» (Salme 121:4).
Om jeg hadde vært til stede da, ville jeg ha foreslått følgende salmevers som allsang:
«Vel slukker søvnen denne natt
så mangt et trettet øye.
Dog våker en som ei blir matt
og trettes ei av møye.»
Det er godt å vite ved begynnelsen av et nytt år.
