Fra Josafat.no/23. april 2012.
Fra kronikk i Dagen.
Av Jon Kvalbein.
”Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid. Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” 1. Pet 5:6-7. Dette var teksten for talen som professor Ole Hallesby holdt i Calmeyergaten misjonshus i Oslo 28. oktober 1940. Her var 3-4000 mennesker samlet etterat biskopene og ledere i frivillige kristelige organisasjoner var blitt enige om å opprette et ”Kristent Samråd for Den norske kirke” som skulle vise en rett kristen holdning overfor okkupasjonsmakten.
I talen sa Hallesby blant annet: ”Den 9. april la Gud sin veldige hånd på oss alle i Norge. Det kom så uventet og overraskende. Vi var uforberedt her i landet. Ikke bare militært, men også åndelig. Det ble så vanskelig å leve. Jeg tenker nu ikke bare på krigen med bombing og flyalarm og mørklegging og rasjonering av mat og klær. Jeg så og hørte så meget som gjorde meg både harm og bitter. Jeg stred med mange tunge tanker, inntil jeg fikk øye på Guds veldige hånd. Inntil jeg fikk høre det Gud ville tale med meg om gjennom disse veldige begivenheter. Det var fremfor alt to ting: Mitt forhold til Gud. Og Guds forhold til mitt folk.
Da måtte jeg ydmyke meg og innrømme at Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunne utsette straffen lenger. Da jeg endelig bøyde meg og innrømmet dette for Gud, da fikk jeg kaste sorgen på Gud, både min og mitt folks dype sorg. Da fikk jeg fotfeste, da fikk jeg frimodighet. Som kristne nordmenn brenner vi i dag etter å tjene, gavne vårt krigsherjede land og vårt ulykkelige folk. Det skal andre tale mer om her i aften. Jeg skal bare få nevne vår tjeneste i bønn. Det finnes sikkert ingen kristen kvinne eller mann i Norge i dag som ikke ber for vårt land. Jo, kjære Guds barn, la oss alle be! Det er på kne den kampen først må kjempes, som skal reise vårt folk fra fornedrelsen.”
Fra talen til biskop Eivind Berggrav siterer jeg: ”Har noen av oss tapt motet, så er det fordi vi har tapt Gud. Har vi tapt Gud, så er det fordi vi har holdt noe unna for Gud. Har vi holdt noe unna for Gud, så er det fordi vi har syndet mot ham uten å bekjenne. Sønn, vær frimodig, dine synder er deg forlatt – dette er som en åpen port. Gå inn gjennom den og bli en oppreist sjel. Da er du i Guds rike. Guds rike i vårt fedreland, det er fedrelandets fremtid.”
Disse sitatene viser at krigen her ble betraktet som Guds tukt og straff over Norge. Det utløste syndserkjennelse: Vi (!) har syndet. Kristne ledere fratok verken seg selv, de troende eller de vantro ansvaret for folkets synder. Guds tukt utløste ydmykhet og bønn. Samtidig ble evangeliet om syndenes forlatelse forkynt som porten til frelse, frimodighet og fremtid.
I dag er vi ikke okkupert av nazistene, men av en ny Gudfremmed ideologi. Abortloven har gjort drap av uønskede ufødte barn til en rettighet. Ekteskapsloven har avskaffet ekteskapet mellom mann og kvinne som egen samlivsform. Skolen fremstiller alle religioner og livssyn som like gyldige. Mange kristne har tilpasset seg verden. Vi sover. Gud ønsker å vekke oss. Vi er en del av et folk som har ”byttet Guds sannhet mot løgnen og dyrket skapningen framfor Skaperen”. Guds vrede kommer til syne ved at mennesker er overgitt ”et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg”. Rom 1:18-32.
Vi lever fortsatt under Guds veldige hånd. Gud vil tale med oss. Vi bør erkjenne skyld og svikt og legge våre bekymringer på Gud. Og ikke miste motet. Bønnens vei er fri, og evangeliet om frelsen i Kristus er fortsatt den åpne porten til tilgivelse og fred med Gud.
Rett etter krigen gav forfatteren Ronald Fangen ut boka ”Lysets engel” (1945). Fangen refererer i boka en debatt i et privat selskap der Gunnar Heie skaper oppsikt ved å si: ”Jeg er som samfunnsborger demokrat. Likevel må jeg i alle ærlighets navn melde fra at jeg er bunnuenig i det vår ærende vert har sagt. Jeg kan overhodet ikke tenke meg en maksime jeg er mer uenig i enn den at ”alle har rett”. Jeg kan ikke engang gå med på at det er noe riktig i alt. Det ville ikke være stor risiko ved å leve, verken for enkeltmennesker eller folkeslag, hvis det var slik. Men risikoen for fortapelse henger over alle menneskers liv – og risikoen for nedgang og oppløsning og utslettelse over alle folkeslag. Det er bare en sannhet, bare en vei til livet – og det er troen, - ikke på mammon, ikke på skipsfart eller jordbruk, intelligens eller skjønnhet, men på Jesus Kristus som verdens Herre og menneskenes Frelser.
Det har forferdet meg å høre hvordan et par av herrene har talt om den kristne tro. Er en slik oppfatning – eller for å si det rett ut: en slik fornektelse alminnelig i vårt folk, da har vi sannelig grunn til å være bekymret for Norges fremtid. Da kan det ikke slå feil at Gud blir nødt til å sende oss store trengsler og ydmykelser. Vi har det vel ganske enkelt for godt. Vi har for lite erfaring av satanismens makt i denne verden …. Jeg spår katastrofe og trengsel. Jeg spår en ildprøve for vårt folk. Jeg spår det fordi jeg er forvisset om at den allmektige Gud ikke har oppgitt oss, men i sin nåde vil oppdra oss ”med trengsel og kors for sitt rike” siden all medgang han har øst over oss bare har skapt utakknemlighet og hovmod og vantro. Gjennom stor nød vil han lære oss at alle ikke har rett, at alt ikke er riktig. Det eneste store norske problem er om vårt folk VIL lære det, så Gud kan få tent et virkelig åndelig liv i oss igjen.”
Denne talen trenger ingen kommentar. Ronald Fangen omkom i en flyulykke 22. mai 1946. Men mye av det han skrev er fortsatt meget aktuelt.
