Leder fra Dagen.no/4. september 2010.
For den som har nok med dette livet, er tanken på Jesu gjenkomst overflødig og nokså uinteressant. Men for dem som har fått del i evangeliet, er Jesu gjenkomst en fundamental kilde til både takknemlig tro og oppriktig etterfølgelse. Mange er interessert i Jesu lære og liv, og mange kan omtale ham som et forbilde. Men tanken på at Jesus skal komme igjen, gjør det vanskeligere å forholde seg til ham på betryggende avstand. En forkynnelse som ikke tar opp i seg at denne verden har sin begrensede tid, trenger korreksjon.
Jesus lovet disiplene sine at han ikke skulle etterlate dem på egenhånd, han skulle fortsatt være med dem. Og ikke nok med det: Etter sin himmelfart skal han en gang komme igjen for å hente sine hjem. Dette er et helt grunnleggende premiss i forkynnelsen av det kristne evangeliet. De som tror på Jesus, får være Guds barn allerede her og nå. Frelsens fulle utfoldelse inntreffer likevel først når dette livet tar slutt ved tidens ende.
I tidligere generasjoner har det vært vanligere å snakke om det dennesidige og det hinsidige. Begge disse ordene er nok mindre kjente for dem som er født etter at Norge ble en av verdens ledende velferdsstater. Det kan neppe være særlig tvil om at vår materielle velstand bidrar til at vi lett kan rette mesteparten av vår oppmerksomhet mot det vi ser rundt oss, og mot det livet vi kjenner.
Det dennesidige tilbyr mer enn nok av muligheter til at både tankekraft og arbeidskapasitet kan være rettet mot dem. Men hvis det skjer, er det en seier for Guds motstander. For en kristen som ikke tenker på evigheten, er en mindre våken kristen enn en som har blikket rettet mot «det som er der oppe», slik Paulus skriver i Kolosserbrevets tredje kapittel.
Når vi leser den nytestamentlige brevlitteraturen, er det ikke vanskelig å få øye på den sterke forventningen om Jesu gjenkomst. Vi leser om at denne verdens prøvelser er for småting å regne sammenlignet med den herlighet som venter. Og vi leser om hvordan tanken på Jesu frelsesplan fikk mennesker til å utholde mange slags trengsler fordi de visste at noe bedre ventet dem.
Hvis livet som Jesu etterfølgere først og fremst dreier seg om hva som skal skje her i tiden, overser vi Guds perspektiv. Paulus skriver i 1. Korinterbrev 15 om dem som har satt sitt håp til Kristus bare med tanke på dette livet. Apostelen tar sterke ord i sin munn og kaller disse for de ynkeligste av alle mennesker.
Men det er ikke bare den moderne materialisten som kan ha vanskelig for å leve i forventningen til Jesu gjenkomst. Vi kan også bli så opptatt av det Gud har gjort før at vi glemmer det han vil gjøre i fremtiden. Og Gud er heldigvis ikke en passiv størrelse som har trukket seg tilbake etter å ha fullført frelsesplanen. Gud handler fremdeles med mennesker, og kommer til å fortsette med det.
Likevel er også mange kristne plaget av frykt for døden og det som kommer etterpå. Tanken på å stå for Guds domstol kan godt være skremmende for den som er opptatt av sin egen rettferdighet. Men for den som har fått ta imot at Jesus har sonet våre synder og er vår rettferdighet, kan frykten bli erstattet av glad forventning. Evangeliet driver frykten ut, og for et fortvilet sinn kan tanken på Jesu gjenkomst være den mest trøsterike av alle tanker.
Jesu gjenkomst handler ikke først og fremst om hvilket endetidssyn man har, eller om det nøyaktige tidspunktet for denne verdens avslutning. Derimot handler det om at Gud fortsatt vil gjennomføre sin frelsesplan, og at vi er kalt til å være beredt når Herren kommer.
For den kristne kirke er vissheten om Jesu gjenkomst en skatt. Evangeliet handler om at den evige Gud kom inn i tiden, inn i denne verden, og forkynte forsoningens budskap. Den Jesus vi møter i evangeliene, er den Jesus som skal komme igjen. Og han som lovet å dra hjem til sin himmelske Far for å gjøre i stand et sted til sine, han kommer selv for å hente dem og lede dem til deres virkelige hjem.
I en tid som vår kan slike åndelige sannheter lett bli glemt. Derfor trenger vi at Jesu gjenkomst på nytt blir løftet frem.
