Homofili og Bibelens tale om synd.

Fra Dagen.no/
28. april 2015.
Av Konrad Fjell.
Bibelskolelærer på Fossnes.

 Det er ikke lett å leve med en homofil legning, og samtidig ville leve rett etter Guds Ord. Det fører til forsakelse og vil kunne oppleves som et amputert liv. Men slik er det med all synd, ikke bare homofili. I så måte står ikke homofili i noen særstilling.

Audun Opland tar i Dagen 21. april opp saken, som en tid har pågått omkring Møre-Biskop Ingeborg Midttømme. Slik, jeg forstår Opland, mener han, kjernespørsmålet i homofilidebatten burde være «hva er et godt liv for en homofil Kristen?», og ikke «hvordan forstår vi best de og de Bibelversene».

Det virker for meg, som Opland synes, det er problematisk å bruke Bibelen som norm i dette spørsmålet. Han kritiserer i alle fall Biskoper og andre, som «bare» henviser til Bibelen. Han mener, de tar alt for lett på de homofiles situasjon, og ikke minst de homofile, som tar konsekvensene av det syn, mindretallsbiskopene har, og lever i Sølibat.

De spørgsmål, Oppland reiser er dyptgripende, og dreier seg til syvende og sist om, hva som er til evig gavn for oss mennesker. Et par moment i denne forbindelse. Er det en motsetning mellom det, som er best for en med homofil legning, og det Bibelen sier om homofili?

Han, som kjenner oss bedre enn oss selv, ved, at Han har skapt oss, frelst oss ved sin Sønn, og hver dag holder oss oppe, Han har gjennom sine tjenere Apostlene sagt, at den, som lever seksuelt sammen med en av samme kjønn, ikke skal arve Guds rike (1 Kor 6:9f; Rom 1:26f).

Dette sier ikke Jesus, fordi Han vil oss ondt, men fordi Han vil frelse og berge oss for Evigheten. Han har selv lidt døden for våre synder. Han vet, hva det er å være forbannet og forlatt av Gud. Han vet, hva det er å være i fortapelsen. For Han har smakt dette for vår skyld, for at vi skal slippe.

Derfor er det heller ingen, som så tydelig og alvorlig har talt om fortapelsens realitet som Jesus. Og Han har gjort det, fordi Han brenner av kjærlighet til oss og ikke vil, at vi skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3:16).

Det er noe, som er verre enn å lide og ha det ondt i denne Verden, og det er å gå evig fortapt. Dette vet Jesus bedre enn noen.

Med rette har homofilispørsmålet vært mye debattert de siste tiårene. Skriften bruker meget sterke ord, der denne synden leves ut og tillates i et samfunn (se f.eks. Rom 1:18ff). Samtidig er det viktig å huske, at Han, som har sagt, at homofilt samliv leder til fortapelsen, Han har også sagt, at pengegriskhet, baktalelse og tyveri leder i fortapelsen (1 Kor 6:9f).

Han har sagt, at utukt, fiendskap, trette, misunnelse, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier og annet slikt også leder i fortapelsen (Gal 5:19ff). Bibelen sier, at de som gir slike og andre synder rom og ikke lever i en daglig omvendelse og kamp mot synden, går fortapt.

Det er ikke lett å leve med en homofil legning, og samtidig ville leve rett etter Guds Ord. Det fører til forsakelse og vil kunne oppleves som et amputert liv. Men slik er det med all synd, ikke bare homofili. I så måte står ikke homofili i noen særstilling.

Mange strever med synder, som en ikke makter å avlegge eller overvinne. Samtidig ønsker man ikke noe annet enn å leve rett for Gud, vandre i lyset og bekjenne sine synder med det rette navn. Vi har alle våre ting å kjempe med. Kampen mot synden er for alle, som har et oppriktig ønske om å leve i sannheten og lyset med sitt liv, en kamp på liv og død, som fører forsakelse, lidelse, smerte og nød med seg.

I kampen mot synden er det bare en hjelp, som virkelig duger, når alt kommer til alt, og det er, at jeg sier åpent ut til Jesus, hva jeg er og har gjort, og tror Evangeliet om syndenes forlatelse. Han støter meg ikke bort, om jeg så måtte komme hver dag hele mitt liv med samme synd (Joh 6:37; 1 Joh 1:9).

Vi lurer oss selv alle sammen, dersom vi tror, at hjelpen mot synden ligger i å se bort fra det, Bibelen sier (jf. Gal 6:7-8). Den, som vil hjelpe oss, som strever med synd, enten det er den ene eller andre synd, på den måte at de hjelper oss til å fortsette å leve i synden, de leder oss i fortapelsen, og har dermed pådratt seg et enormt ansvar. En dag skal de svare Gud regnskap.

Abrahams barn.

Fra Spikerscorner.blogspot.no/
25. april 2015.
Av Martin Roa.

Av og til kan man se program på TV, der Patriarken Abraham og hans hustruer og barn omtales. Disse personene bør være velkjent for de fleste fra Bibelhistorien, og man finner dem da også mange ganger nevnt i kronikker, blogger, innlegg på nettsteder og så videre.

Vanligvis skjer omtale av dem kun på et verdslig nivå. Man sitter derfor igjen med inntrykk av, at mange ikke vet, hva historiene om Abraham og hans hustruer og to sønner egentlig dreier seg om.

Både Muslimer og Jøder mener, Abraham er deres stamfar gjennom sønnene Ismael (Muslimer) og Isak (Jøder), om den kjødelige avstammingen fra Abraham er historisk korrekt. Ellers kan det nok stilles spørsmål ved det, i hvert fall for Muslimenes vedkommende.

Sikkert er det imidlertid, at begge parter med henvisning til Koranen og Bibelen «skryter» av å være Abrahams barn, formodentlig i et forsøk på å definere seg selv som de eneste rette Allahs og Guds folk – med enerett til landet Israel.

Men hvis Muslimer og Jøder begge er Abrahams barn, betyr jo det, at de er i familie med hverandre. Hvorfor er Muslimene da så hatefulle overfor Jødene? Burde ikke de to folkegruppene heller hjelpe hverandre?

Selve historien om Abraham, Ismael og Isak kan man lese i Det Gamle Testamentet (GT) i Bibelen, i 1 Mos 16:21-22. I tillegg er den berørt i Det Nye Testamentet (NT), i Romerbrevet 4 og i Galaterbrevet 3 og 4.

Etter grundig lesing av disse tekstene er det all mulig grunn til å spørre:
• Hvem er egentlig Abrahams barn?
• Hva betyr det, at man stammer fra de to sønnene?
• Hva betyr det for oss i dag?

Kort oppsummering av historien:
Abraham hadde fått løfte fra Gud om, at i en av hans etterkommere skulle alle Jordens slekter velsignes (1 Mos 12:3), og at det fra hans liv skulle oppstå en arving og en tallrik ætt (1 Mos 15:4).

Men tiden gikk, og Abraham og hans kone Sara ble gamle. Sara begynte derfor å tvile på, om hun kom til å få egne barn, og hun tillot slavekvinnen Hagar å bli gravid med Abraham, slik at han skulle få en arving.

Da Hagar så at hun var med barn, begynte hun å forakte Sara. Dette tålte ikke Sara, som behandlet Hagar så hårdt, at hun rømte. Men en engel fra Gud fant Hagar i ørkenen og befalte henne å dra tilbake og bøye seg for Sara. Samtidig lovet engelen Hagars sønn en tallrik ætt, men at gutten skulle bli et vill-asen av et menneske, og at hans hånd skulle være mot alle og alles hånd mot han.

Og Hagar fødte Ismael, da Abraham var 86 år gammel. 13 år senere lovte Gud Abraham, at han og Sara skulle få en egen sønn, som de skulle kalle Isak, og at Guds løfte skulle oppfylles gjennom Isak.

Og det gikk slik, Gud hadde lovet. Sara fødte Isak, da hun var 90 år og Abraham 100 år gammel. Men Ismael ble hovmodig og stolt og ville selv ha førstefødselsretten. Han begynte derfor å plage og forfølge den yngre broren sin. Dette kunne ikke Sara tåle, så hun ba Abraham om å drive både slavekvinnen Hagar og sønnen Ismael ut av huset, slik at han ikke skulle arve noe sammen med Isak.

Abraham likte ikke dette, men Gud ba han om å gjøre, som Sara sa. De fikk litt mat og vann og dro deretter ut i ørkenen, hvor de gikk seg vill. Etter at alt vannet var drukket opp, kastet Hagar Ismael fra seg under en busk, og gikk litt unna, slik at hun skulle slippe å se han dø.

Men Gud hørte guttens gråt, og sendte en engel, som talte med henne, bekreftet guttens løfte om en stor ætt og viste Hagar, hvor de kunne finne vann. De bosatte seg deretter i ørkenen.

Når man leser Bibelen, må man ha to ting klart for seg:

1. Historiene, som fortelles i GT, er ikke bare beretninger på et ytre plan om slektskapsforhold, hvordan det gikk til den gangen osv. Hele Bibelen taler egentlig om Guds Sønn, Jesus Kristus, og hvordan vi mennesker skal komme i et rett forhold til Han. Historiene har derfor en åndelig betydning, som vi må finne fram til.

2. Mange historier i GT er forklart i NT. For å forstå, hva den åndelige betydningen er av denne historien om Abraham, Ismael og Isak, må vi sammenholde teksten i GT med NT. Hvem er egentlig Abrahams barn? Løftet, som ble gitt Abraham fra Gud, var, at hele Verden skulle velsignes i en av hans etterkommere - gjennom Isak (1 Mos 17:19).Denne etterkommeren er Jesus Kristus (Gal 3:16), sann Gud og sant menneske.

Ved sin komme til Verden, sin lidelse, korsfestelse, død og oppstandelse fra de døde, har Han gjort opp for alle menneskers synder. Abraham trodde det løfte, som Gud ga om Jesus Kristus, og nettopp det, at han trodde løftet, ble regnet han til rettferdighet (1 Mos. 15:6, Rom 4:3).

Abraham har ganske visst forkynt både for Sara, sine husfolk inkludert Hagar, og andre som bodde rundt omkring om Jesus Kristus, som skulle komme. Han har framholdt for dem troen på Jesus Kristus som eneste vei til salighet.

Så når f.eks. Koranen sier, at alle, som forkaster Abrahams religion, er en dåre (sure II, vers 130) og samtidig selv forkaster Jesus som frelser/Gud - noe som vitterlig er Abrahams religion - er det betegnende for innholdet i den boken. Abraham var et sant Guds barn og rettferdig for Gud.

Vi skal merke oss, at dette skjedde lenge før loven ble gitt på Sinai berg, og flere år før omskjæring ble gitt som et tegn på den rettferdigheten, han allerede hadde (1 Mos 17:11). Omskjæring gjaldt dessuten bare barn eldre enn 8 dager og menn tilhørende Abrahams slekt/hus. Verken kvinner eller noen utenfor Abrahams slekt/hus trengte å omskjæres.

Abraham regnes derfor som stamfar til de – omskårne og uomskårne – som tror på Jesus Kristus som sann Gud og frelser (Rom 4:11-12). I og med at Jesus Kristus har kommet til Verden, slik det læres i julens Evangelium, betyr det dessuten, at omskjæring som tegn ikke lenger er nødvendig.

De, som derfor holder fast ved omskjæring som nødvendighet for frelse, tar feil enten de nå er Kristne, Jøder eller Muslimer, og er slik sett ikke Abrahams (og heller ikke Guds) barn. Åndelig sett er det derfor bare de, som tror på Jesus Kristus som sin Gud og frelser, som er Abrahams barn (Gal 3:7).

Det nytter verken for Jøder eller Muslimer å påberope seg å være av Abrahams ætt, enten det nå er gjennom Isak eller Ismael. Så lenge de ikke har Abrahams tro, dvs. at om de ikke tror på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, er de heller ikke Abrahams barn. Ved å ikke tro på Jesus Kristus stiller de seg selv utenfor Guds løfte og må på dommens dag høre Gud si til dem: «Gå bort fra meg, dere forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler» (Matt 25:41).

Hva betyr det, at man stammer fra de to sønnene? Abraham hadde to sønner, som begge var hans egne barn. Men det var en betydelig forskjell mellom dem. Før Hagar ble gravid og fødte Ismael, forelå det intet Guds Ord eller løfte om, at så skulle skje. Det gjorde det derimot, da Sara ble gravid og fødte Isak.

Ismael er derfor en slavesønn, mens Isak er en fri sønn. Dette tyder på noe mer enn bare en historie om to gutter til en patriark for lang tid tilbake, og krav om slektskapsbånd med den ene eller den andre like til vår tid fra Jøder og Muslimer – noe, som vi har sett, egentlig ikke gjelder dem.

Bibelen og Galaterbrevets kapittel 4 gir hjelp for forståelse av historien. Abraham er her et bilde på Gud. De to kvinnene, som fødte Ismael og Isak, er to Pakter (eller kirker), som føder to sønner, dvs. to folk:

1. Hagar er lovens pakt, eller de ti bud gitt på Sinai berg (også kalt Hagar berg), og alle andre lover. Hagar omfatter også det jordiske Jerusalem, der loven hersker. Hun er den falske kirke på Jorden, som står imot den sanne kirke, og Hagar føder barn, som er lovens slaver.

Til lovens Pakt har ikke Gud gitt noen løfter om Jesus Kristus, men kun sagt, at de, som gjør disse ting, skal leve ved dem (3 Mos 18:5). Loven stiller dessuten krav, som ingen mennesker klarer å holde (Rom 3:10-12).

På samme måte som Hagar fødte slavesønnen Ismael, som ikke kan være arving til Abraham, kan heller ingen som slaver under loven være arvinger til Guds rike, selv om de gjør all Verdens gode gjerninger. Deres samvittighet vil av loven aldri få visshet om Guds nåde i Jesus Kristus. Det vil alltid være tvil hos dem, om de har gjort nok. Det vil si, at ingen, som påberoper seg loven eller lovens gjerninger som grunnlag for sin rettferdighet overfor Gud, kan være Guds barn.

Sagt på en annen måte: Ingen av dem, som på dommedag sier til Gud, at han eller hun har holdt alle Guds lover, og at nå er Gud skyldig å slippe dem inn i Himmelriket, vil oppnå det. Selv om ingen av lovens slaver har noen velsignelse om nåden i Jesus Kristus, har de likevel et «løfte» om å bli mange, noe historien tydelig viser.

Det er dessverre så altfor mange, som blir lovens slaver og dermed vantro mennesker, både Jøder, Muslimer og andre. På samme måte som Hagar og Ismael ble drevet ut av Abrahams hus, vil disse bli vist bort av Gud på dommens dag (Matt 25:41).

2. Sara er den frie kvinne, som har fått løftet fra Gud. Hun er den sanne Kirke på Jorden, som føder barn til frihet gjennom det forkynte Evangeliet om Jesus Kristus. Disse barna er de troende, en hellig, Kristelig Kirke, forsamlingen av hellige mennesker, hvor hen de enn finnes i Verden.

De har ett Evangelium, en tro på Jesus Kristus som sin Gud og frelser, en Helligånd og samme Sakramenter (dåp og nattverd), og er løst fra loven, synden, døden og har en nådig Gud. De har en glad samvittighet, og er helt sikre på, at Gud er dem nådig.

Dessverre er det få mennesker, som blir sanne Guds barn. Lovgjerninger har gjerne større glans i menneskers øyne enn Evangeliet om Jesus Kristus. I tillegg forfølger hele tiden de vantro og lovens gjørere de sanne Kristne, noe som også historien viser så altfor tydelig, og som man så tydelig erfarer nå for tiden.

Men den frie kvinnes barn er de, som vil få høre Gud si på dommens dag: «Kom hit, dere min Faders velsignede! Arv det riket som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt!» (Matt 25:34).

Oppsummert kan vi derfor si, at bare de frie barna stammer fra Isak. Dette er de, som er sanne Kristne mennesker. Slavebarna - de som forveksler sann Kristendom med lovens gjerninger - enten de er Jøder, Muslimer, såkalte «kristne» eller andre, stammer fra Ismael. De har ingen del i Guds rike!

Hva betyr det for oss i dag? Historien om Abraham, Ismael og Isak er altså ikke først og fremst en Jordisk historie om, hvem som stammer fra hvem, eller hvem som har fått lovnad om land. Nei, historien forteller oss at:

• Guds Sønn, Jesus Kristus, skulle fødes i Isaks slektslinje. Dette var løftet til Abraham, og løftet er oppfylt.

• Alle, som tror på Jesus Kristus, er rettferdige mennesker, og har Guds nåde.

• De, som setter sin lit til gjerninger som grunnlag for rettferdighet, verken har eller vil få Guds nåde.

• Evangeliet om Jesus Kristus forkynnes i Guds sanne kirke, i menighetene rundt omkring, og mange mennesker kommer til tro og blir Kristne. De fødes til Guds rike.

• Den falske kirke føder mennesker, som mener, de blir rettferdig av gjerninger, noe de ikke blir. De vil alltid stå Guds Ord og de Kristne i mot.

I Bibelen sies det, at man skal prøve åndene, om de er av Gud (1 Joh 4:1). Det må derfor tydelig advares mot enhver lære, som strider mot Bibelens hellige Evangelium, et Evangelium, som tydelig framgår av Abrahams, Ismaels og Isaks historie.

Enhver «ideologi», som lærer, at lovgjerninger er grunnlag for rettferdighet for Gud, lærer falskt. Den, som framholder, at troen på Jesus Kristus er grunnlag for rettferdighet for Gud, lærer sant.

Derfor må Jødene omvende seg og tro på Jesus Kristus som sin Frelser, i stedet for å pukke på loven (Torah’en). Derfor må Muslimene omvende seg og tro på Jesus Kristus som sin Frelser, i stedet for å tilbe sin avgud Allah (Koranen). Derfor må alle, som påstår, at de er Kristne, men som holder fast ved lovens gjerninger som rettferdighet for Gud, omvende seg og tro på Jesus Kristus som sin Frelser.

Derfor må Den Norske Kirke slutte med alt det tøyset, den holder på med, og i stedet forkynne Guds Ord slik Bibelen virkelig lærer det. Dette må Guds sanne Kirke, de Kristne menneskene, framholde for alle. For «hver den som nekter Sønnen har heller ikke Faderen, den som bekjenner Sønnen har og Faderen» (1 Joh 2:23).

"Skyt, hvis de tør!"

Fra Facebook.
Ved Einar Kristoffersen.

Jeg kan ikke tenke meg en mer slående illustrasjon på den fullkomne beskyttelse, som gis oss gjennom Kristi blod, enn følgende hendelse, som fant sted for noen få år siden:

I en av de Spansktalende byer i Syd-Amerika ble en Britisk undersått grepet, fordi han hadde deltatt i et oppløp der på stedet. Han dømtes til skyting og ble stilt frem for en avdeling soldater. Forgjeves protesterte de Britiske og Amerikanske konsuler mot henrettelsen.

Plutselig, nettopp da offiseren sto i begrep med å kommandere «fyr!», styrtet den Engelske konsul frem ved siden av den dødsdømte mann, svøpte ham i det Engelske flagg og ropte: «Skyt, hvis De tør!» På samme måte svøpte den Amerikanske konsul, som også styrtet frem, ham inn i «Stjernebanneret». Soldatene senket sine våpen, og mannen ble overgitt til de Engelske myndigheters beskyttelse.

Den synder, som tror på den Herre Jesus, er frelst, fordi han er dekket av Kristi rettferdighets kledning, for «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Han er frelst med Kristi dyre blod, og står som Guds barn under den Aller Høyestes beskyttelse!

 Fra «Håndbok for reisen fra døden til livet.»

Ingen er 
endelig forkastet.

Fra Dagen.no/
20. april 2015.
Av Per Bergene Holm.

Gud forbarmer seg også over de mennesker og folk, som Han har gjort rede til undergang, de som er forkastet og allerede er inne i en forherdelsesprosess.

Rom 9 brukes ofte som Skriftbevis for den Kalvinske utvelgelseslæren. Derfor er det umulig å kommentere Utvelgelseslæren uten å gå inn i forståelsen av dette kapitlet. I Rom 9 tar Apostelen Paulus fram noen eksempler på Guds utvelgelse i historien, for blant annet å vise, at Gud ikke velger etter fortjeneste, men av nåde.

Det er Guds kjærlighet og nåde, ikke Guds allmakt som er utgangspunktet. Bakgrunnen er denne: Når så få Israelitter tok imot Evangeliet og ble frelst, hadde ikke da Guds Ord til Israel slått feil? Hadde ikke Gud utvalgt Israel? Denne innvendingen skyldes blant annet, at man blander sammen to slags utvelgelser.

Israel er utvalgt til å være Herrens tjener, en tjener til å åpenbare og virkeliggjøre Guds frelsesråd. Israel er ikke frelst eller Guds barn i kraft av denne tjenerutvelgelsen. Det blir bare Israel ved tro på den Frelse, som er åpenbart gjennom dem.

Men om det er slik, så kaster likevel tjenerutvelgelsen lys over, hvordan Guds utvelgelse alltid er av nåde, og ikke etter fortjeneste. Tjenerutvelgelsen kaster også lys over frelsesutvelgelsen. Jakob ble ikke utvalgt, fordi han var bedre enn Esau. Det var ikke på grunn av hans gode gjerninger eller fortjeneste, men det var en utvelgelse av nåde, en utvelgelse, som skjedde, før de var født, og før de ennå hadde gjort verken godt eller ondt.

Tjenerutvelgelsen var eksklusiv. Det vil si, at den ,som ikke ble valgt til å være tjener, han ble satt på sidelinjen. Slik ble Isak valgt, ikke Ismael; Jakob og ikke Esau; Juda og ikke Efraim; David og ikke Jonatan osv. Det er dette, som ligger i ordene: «Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.»

Esau var ikke forutbestemt til fortapelse. Han kunne også blitt frelst, om han i tro hadde bøyd seg inn under den frelse, som ble åpenbart gjennom Jakob. Men det ville han ikke. Men vi har et annet eksempel på det i Israels historie. Gud valgte ut David, ikke Sauls sønn Jonatan. Jonatan skulle overtatt tronen etter sin far, men Gud forkastet Saul og hans slekt, og valgte i stedet David og salvet ham til konge.

Det betyr ikke, at Jonatan gikk fortapt, men bare at han ikke var utvalgt til å være den ætt, Kristus skulle åpenbares gjennom og komme fra. Jonatan bøyde seg inn under Guds frelsesråd og ble frelst ved tro.

Mens tjenerutvelgelsen er eksklusiv. Det vil si, at den ekskluderer den, som ikke velges. Så er det ikke slik med frelsesutvelgelsen. At noen utvelges til frelse, ekskluderer ikke noen andre, men de er også inkludert i kallet og Guds frelsesvilje. Gud ekskluderer ingen, men man ekskluderer seg selv ved vantro og motstand mot Guds kall.

Tjenerutvelgelsen har også både en positiv og negativ side. Gud har utvalgt noen til å tjene Ham og Hans frelsesåpenbaring på negativ måte. Når Gud oppreiste Farao til hersker over Egypt, så var det nettopp for, at han gjennom dennes motstand og forherdelse skulle få vise sin makt og forkynne sitt store Frelsernavn på Jorden.

Det betyr altså ikke, at Gud hadde forutbestemt Farao til fortapelse! Men Gud lot nettopp denne Farao komme til makten, for gjennom hans motstand og forherdelse mot Guds ord og Moses å vise sin makt og åpenbare sin frelse for hele Jorden.

Vi møter noe av det samme ved utvelgelsen av Judas. I sin motstand tjente han Guds Frelsesråd. Gud bruker, hvem Han vil ,for å åpenbare og virkeliggjøre sitt Frelsesråd, og Han danner dem slik det tjener Hans råd.

Slik var det også med Israel og Jødene. Deres forherdelse mot Jesus og Evangeliet brukte Gud i sin virkeliggjørelse av Frelsen, først for å virkeliggjøre Korsfestelsen av Jesus, og siden for å drive Evangeliet ut til hedningene (Rom 11).

Men det betyr ikke, at Israel er forkastet av Gud og forutbestemt til fortapelse. Nei, Gud vil nettopp, at det Jødiske folk skal komme til tro og bli frelst! Apostelen bruker så Jer 18 for å kaste lys over det, han sier. I Jer 18 er situasjonen, at Jødene ved sin synd og sitt frafall har kommet under Guds vrede. Gud har derfor begynt å danne folket til undergang.

Folket er som leire i Guds hender. Profetenes ord virker ikke til omvendelse og frelse, men til enda sterkere forherdelse, akkurat slik profeten Jesajas ord også skulle virke (Jes 6:9-10). Men det er ikke profetens skyld eller Guds Ords skyld, at det går slik. For Guds Ord er i sitt innhold et kall til omvendelse og frelse.

Men dets virkning er pga folkets motstand bare en stadig sterkere forherdelse. Gjennom dette danner Gud folket til undergang. Men dette er ikke noe uavvendelig! Dersom folket tross det, Gud nå holder på å gjøre med det, likevel ved Guds miskunn skulle omvende seg, så vil Gud i sin langmodighet forbarme seg over dem og avbryte den dannelse til undergang, som Han nå har begynt på.

Han kan bryte av og danne dem på nytt, ikke til det vredens kar, Han holder på med, men til et nådens kar. Apostelen kaller i Rom 9 et slikt kar, som blir omdannet fra vrede til nåde, for «miskunnhetens kar».

Når Guds dom på Apostelens tid ikke umiddelbart rammet Jødene etter deres forkastelse av Jesus, så var det nettopp, for at Gud kunne kunngjøre, hvor rik Hans herlighet var over miskunnhetens kar, det vil si over dem, Gud fikk forbarme seg over og frelse.

Tenk, Guds nåde er så stor og rekker til dem, som har stått Gud imot, og som Han er i ferd med å danne til vrede og undergang! Han kan igjen ta seg av dem! Gjennom dommen viser Gud sin vrede og gjør sin veldige makt til dom kjent blant folkene, til advarsel og vekkelse blant dem, som ser det, og til ærefrykt for dem, som tror på Ham.

Men det største for Gud er ikke å vise sin allmakt og majestet! Det er noe, som er enda større, nemlig å åpenbare sin miskunnhet og nåde! Gud har ikke behag i den ugudeliges død, men i at han omvender seg og får leve (Esek 18:23; 33:11).

Derfor bar Gud i langmodighet over med Jødene etter deres forkastelse av Jesus og den påfølgende forfølgelse av de Kristne. Det var nettopp for, at Gud kunne vise, hvor rik Hans frelses herlighet var over dem, Han fikk vise miskunn over.

Apostelen Paulus er jo selv det sterkeste uttrykk for dette (jf 1Tim 1:15-17). Apostelen viser til slutt i Rom 9 til Profeten Hosea (Hos 2:23; 1:10), som taler om, at Gud en dag skal miskunne seg over sitt folk, som Han har sendt fra seg og ikke lenger aktet som sitt folk.

Israel ble ved Guds dom som et Hedningefolk, men Gud skal i sin tid igjen forbarme seg over det, av nåde. Men Apostelen Paulus ser mer enn et løfte om, at Gud skal forbarme seg over det frafalne Israel. Kan Gud forbarme seg over et Israel, som er blitt som et Hedningefolk, så kan Han og vil Han forbarme seg over «de forkastede» (ikke-utvalgte) Hedningefolkene også og gjøre dem til sitt folk.

Og det er ingenlunde tale om noe, de har fortjent. Både Hedninger og Jøder må karakteriseres som «henne, som ikke er elsket», men som Gud i sin nåde og miskunnhet forbarmer seg over og gjør til sitt folk.

Både Jøder og Hedninger frelses på samme måte: ved Herren Jesu nåde (Apg 15:11), ved Guds uforskyldte kjærlighet og frelse i Jesus Kristus. Hovedsaken er altså i Rom 9 nettopp, at ingen er endelig forkastet eller forutbestemt til fortapelse, men at Gud også forbarmer seg over de mennesker og folk, som Han har gjort rede til undergang, de, som er forkastet og allerede er inne i en forherdelsesprosess. Så stor er Guds kjærlighet, så rik er Guds nåde!

Vil du tro?

Fra "Ny kraft"
Af Erling Ruud.
Andagt til 18. april.

Når et skib er ved at synke, er det ikke nok at have redningsbælter ved hånden, lige så lidt som nogen bliver reddet blot ved at tro på redningsbæltets evne til at holde mennesket oppe. Redningen består i, at de nødstedte er villige til at tage redningsbæltet på og springe i vandet, før skibet trækker dem ned.

Troen er overbevisningen om, at Kristus kan frelse, og at Han er villig til at frelse mig. Denne overbevisning er i sig selv en gave. Vi får den, når vi møder Jesus og bliver stillet ansigt til ansigt med Ham i Hans levende ord. Men det beror til syvende og sidst på os selv, om denne Frelser skal komme til at frelse os.

I et fængsel i Pennsylvania, hvor Polloch var Guvernør, sad en dødsdømt morder. En ansøgning om benådning var afslået. Polloch, som var stærkt Kristeligt interesseret, aflagde den dødsdømte et besøg dagen før henrettelsen. Han talte med ham om det alvorlige i, at han nu snart skulle træde frem for den Himmelske domstol, og søgte at føre ham til omvendelse ved at påpege, at selvom den jordiske domstol havde nægtet at benåde ham, så var den Himmelske dommer villig til at frifinde ham trods al hans brøde, hvis han bad om nåde for Jesu skyld.

Det ville fangen ikke. Da guvernøren var gået, fortalte fangevogteren ham, hvem han havde haft besøg af. Da vred den dødsdømte sine hænder og råbte: »Havde jeg vidst, at det var guvernøren, så havde jeg kastet mig på knæ for ham og ikke sluppet ham, før han havde benådet mig.«

Villig til at bede mennesker om nåde, når det gælder dette korte jordeliv, men uvillig til at bede Gud om nåde for det evige liv. Passer det på dig?

»Den, som tror på sønnen, har evigt liv, den, som ikke lyder sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede bliver over ham.« Johs 3:36.

Vokt dere for de falske profeter!

Fra Sokelys.com/
10. april 2015,

Jeg fant dette i avisen Dagen, skrevet av Sølve E. Salte i 2008. Tillater meg å gjengi en del av det, han skrev, for det er ikke mindre aktuelt i dag.

"Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem." Matt 7:15-16.

"Vokt dere for falske profeter. De ser ut som ekte profeter. De ser ut som brennende Kristne ledere. Vi lever i en tid med mange falske profeter. De er å finne i ulike kirkesamfunn og Kristne bevegelser,” skriver signaturen BE i noen kommentarer, postet i kommentarfeltet på vår sak omkring det kommende møte med en kontroversiell apostel.

Vi gjengir de tre bidragene, som ble postet
De kan stå frem som biskoper eller prester, emissærer eller karismatiske mirakelmenn, teologiprofessorer eller oppbyggelsesforfattere. Det er ikke slik, at vi bare kan kaste et raskt blikk på dem å konstatere – det er en ulv. Nei, ytre sett ser de ut som Guds tjenere, men innvending, på innsiden, der våre øyne ikke kan se, der er de glupske ulver.

Det er mye, som står på spill. En falsk profet er en glupsk ulv, som river Jesu kropp i stykker. Bibelen advarer oss: "Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill." Matt 24:11

"Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden." 1 Joh 4:1

"Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til demoners lære fra løgnaktige hyklere med avsvidd samvittighet." 1 Tim 4:1-2.

Bibelen slår fast, at falske profeter finnes, og at de vil forsøke å forføre oss. Det finnes ånder, som fører vill, og det finnes såkalt Kristen undervisning, som stammer fra demoner. Mange Kristne vil bli forført, fordi de ikke voktet seg for de falske profetene og fordi deres hyrder ikke ropte et «varsko» og ledet flokken til en sikker hvileplass.

Hvordan kan Kristne bli forført? Hvordan kan Kristne bli offer for falske profeter? Hvorfor ser vi ikke deres sanne natur? Vi har jo Den Hellige Ånd. Vil ikke Han advare og lede oss vekk fra ulvene?

Den Hellige Ånd både kan og vil bevare oss. Men Han trenger, at vi i lydighet holder oss til Guds ord. Jesus sa: "Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord." Joh 14:23.

Vi kan ikke hvile og stole på Åndens beskyttelse, dersom vi forlater og svikter det middel, Han vil bevare og beskytte oss gjennom: Ordet.

Svaret på, hvorfor Kristne blir forført av falske profeter, er veldig enkelt: "Men Jesus svarte: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt." Matt 22:29.

Vi blir forført, fordi vi ikke kjenner Skriftene og dermed ikke bedømmer profetier, undervisning og vekkelsesbevegelser ut fra Bibelen. Vi farer vill, fordi vi ikke kjenner Guds makt, slik den er åpenbart i Bibelen.

Siden vi ikke kjenner Den Hellige Ånds gjerning, slik den åpenbares i Bibelen, hopper vi lett på alt, som virker åndelig, alt, som sies å være en utøselse av Ånden. Og dette gjør vi, selv om det skulle være demoners lære, og selv om profeten har sin makt fra Satan.

"Mitt folk skal gå til grunne fordi det mangler kunnskap" Hosea 4:6.

Vi lever i en utsatt tid: Jeg vil påstå, at vi Kristne i dagens Norge, ja i hele Europa og Nordamerika lever i en særdeles farlig og utsatt tilstand. Vår åndelige kraft er sterkt svekket gjennom vår bundethet til materialisme.

Bibelen formaner oss til å ha sinnet vendt mot det, som er der oppe, ikke mot det, som er på Jorden (Kol 3:2). Sannheten for mange av oss er, at våre sinn er vendt mot Jorden.

Paulus skriver: "Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for da kan han ikke gjøre det hærføreren vil". (2 Tim 2:4)

Mange av oss er så bundet opp i dagliglivets gjøremål, at vi ikke er i stand til å gjøre det, vår Hærfører vil. Denne Verdens gud, Satan, har fanget oss, bundet oss til Jorden, og røvet oss for åndelig kraft og klarsyn. Dette har han klart ved, at Verden, det vi ser, hører og erfarer, har tatt Ordets plass i våre hjerter og våre sinn.

Vi er en generasjon Kristne, opptatt av Jordiske ting og uten den rette kjennskapen til Gud gjennom Ordet. I denne vår åndelige fattigdom, er det en hunger og en lengsel etter mer av Gud. Vi forstår, at vi er fattige, at vi ikke har den åndsfylde som er naturlig i et Kristenliv.

I vår hunger er jeg redd, at vi spiser, hva som helst, uten å bedømme den maten, vi åpner vår sjel for. I stedet for å åpne de gjenkastede brønnene, Ordets og bønnens brønn, så lar vi oss forføre av Satan til å bruke vår materielle velstand til å jage etter/kjøpe Åndelig erfaring/den rette salvelse, eller hva det nå enn skulle kalles.

Vi har penger til å reise Jorden rundt på jakt etter Gud og hans vekkelsesaksjon, men vi glemmer, at Ordet er oss nær. Tenk ikke med deg selv: "Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si for å hente Kristus ned – eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? – det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte." Rom 10:6-8.

Det er etter min oppfatning livsfarlig å jage etter åndelige erfaringer, mer av Gud i ens liv, dersom en ikke står rotfestet og grunnfestet i Ordet. Søker du inn i den åndelige verden, uten å gjøre det gjennom Ordet – Ja da vet du aldri, hva som møter deg, og hvem som tar imot deg på den andre siden.

Når du i din hunger strekker hånden inn i den usynlige virkeligheten, så vet du ikke, om det er Gud eller Djevelen, som tar imot deg. Djevelen er en realitet, og han har en hær av falne demoner, og falske profeter, som er mer en villig til å førføre deg.

Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi Apostler. Det er ikke noe å undres over, for selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke merkelig, at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger. 2 Kor 11:13-15.

Ikke spis hva som helst, bare du er sulten. Hunger er bra! Spis Ordet, og rop til Jesus om vekkelse og liv. Bedøm profetier og profeter ut fra Bibelen, og hold fast på det gode. Slokk ikke Ånden, forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode. 1Tess 5:19-21.

Så skal vi ikke lenger være umodne. Ikke la oss kaste hit og dit og drive med vinden fra enhver lære, så vi blir bytte for menneskenes falske spill og villfarelsens listige kunster. Efes 4:14.

"På fruktene skal dere kjenne dem." Matt 7:16a.

Jesus sier, at vi skal gjennkjenne falske profeter, når vi studerer fruktene av deres tjeneste. Vi skal nå sammen se på noen kjennetegn på falske profeter.

Kjennetegn:
"Profeter og prester farer alle med svik. Lettvint vil de lege skaden i mitt folk når de sier: «Fred, fred!» og så er det ingen fred." Jer 6:13b-14.

En profets oppgave i Det gamle Testamentet var å vekke/omvende folket med sitt budskap. Profeten skulle ved å tale Guds Ord inn i folkets liv og situasjon kalle folket tilbake til et liv i samsvar med Guds Ord, under Guds herrdømme.

Et mønster i den profetiske tjeneste er: Dom over folkets frafall, advarsel om hvilke følger forsatt ulydighet vil få og et tilbud om nåde/frelse, dersom en mottar budskapet. I visse tilfeller kan det også være tale om et trøstebudskap, en formaning til folket om å holde fast på Guds løfter i en mørk og vanskelig tid, for Gud er trofast mot sitt Ord, og vil oppfylle sine løfter.

En profets oppgave er fortsatt i dag å tale Guds Ord inn i den situasjonen, Guds folk befinner seg i. En profet skal fremdeles kalle Guds folk til omvendelse, til et liv i samsvar med Ordet, og i vanskelige tider trøste ved å peke på løftene og Guds trofasthet.

De falske profetene gav ikke folket Guds Ord, og kalte heller ikke folket til omvendelse og oppgjør. Hos profeten Jeremias leser vi: "Jeg har ikke sendt profetene, og likevel løper de; jeg har ikke talt til dem, og likevel opptrer de som profeter. Men hadde de vært med i mitt råd, kunne de ha forkynt mine ord for mitt folk og fått det til å vende om fra sin onde ferd og sine onde gjerninger." Jeremias 23:21-22.

I en tid, hvor Kristenheten er verdsligjort, gudsfrykten fraværende, og frafallet fra Guds Ord åpenbar, er det tvingenede nødvendig, at en profet, som brukes av Gud til en Åndens aksjon, vil tiltale frafallet og kalle til omvendelse.

"For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker. Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er, mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten." Tit 2:11-13.

Guds nåde virker to ting i oss, når vi mottar den gjennom Ordet: Frelse og oppdragelse. Den oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt.

Da en profet har til oppgave og gi Guds Ord til mennesker, skal hans tjeneste, ved ordet, virke frelse og oppdragelse. Han skal kalle mennesker bort fra ugudelighet og de verdslige lyster, slik at vi som frelste lever i selvtukt, rettferd og gudsfrykt. Derfor er det all grunn til å være skeptisk til profeter/vekkelsesbevegelse,r som ikke tar ærlige oppgjør med synd, som ikke driver ut det, som bryter med Guds Ord.

Profeter, som ønsker å plassere inn nye møbler i Åndens tempel uten å først be om, at syndens gamle møbler kastes ut – disse profeter vil lettvint lege skaden i Guds folk, og er ikke til å stole på. De er ikke sendt av Gud, for de forkynner ikke Guds Ord til folket, slik at det vender om.

Når dette ikke er i sentrum, eller til og med fraværende, har vi all grunn til å være på vakt mot såkalte profeter, samme hva de heter, og hvor mange tusener eller millioner de hylles av. Når Guds folk har fallt fra Ordet og er bundet i synd, hjelper det lite med falsk nåde, legemlig helbredelse, lattervekkelser, gulltenner, kjærlighetsekstaser, kirkevekstverktøy eller hva annet det enn skulle være. For disse ting skraper bare på overflaten av de problem, som binder oss. Lettvint vil de falske profetene lege skaden i mitt folk.

Et lite ord om Naturlig Kirkevekst og det store antall av konferanser, som har til hensikt å dyktigjøre og utruste Kristne til tjeneste.

Dette er også en form for profetisk tjeneste, siden det skal hjelpe Guds folk ut av den vanskelige situasjonen, vi er i. Vi kan i dag bli fristet til å tro, at løsningen på avkristningen i Norge, og forfallet blandt Kristne er å heve kvaliteten på aktivitetene og gjøre vårt budskap mer aktuellt. Det kan være godt ment fra talsmennenes side, men jeg frykter, at Satan her kan bruke dette til å forføre oss.

Jeg er ikke prinsipielt imot konferanser, men når vårt Gudsforhold ikke er rett, når vi ikke står fast i Hans Ord, blir all mennesklig visdom til dårskap. Jeg er redd, at vi i vårt strev og jag etter å bli utrustet og dyktigjort til tjeneste, blir gjort ubrukelige for Gud.

Falske profeter kan både underholde og helbrede. De kan lure mennesker ut av nåden og inn i lovtrelldom. De kan forføre mennesker til å misbruke nåden til et utsvevende liv. De kan også lokke mennesker til å sette sin egen fornuft over visdommen i Guds Ord.

Falske profeter kan ha et variert budskap. De kan lokke Guds folk til både aktivitet og passivitet. Felles for alle varianter er, at deres budskap ikke fører til, at Gudsforholdet blir lekt. Mennesker blir aldri fri fra sine synder og Satans makt, gjennom falske profeters tjeneste.

Vi kan bli både helbredet, inspirert og bli fylt av forførende ånder, og dette kan nok oppleves fantastisk, men det er Satans verk og har til hensikt å styrte Guds eget folk ned i fortapelse. "Det er disse, jeg ser nådig til: De hjelpeløse, som kjenner seg knust og skjelver for mitt ord." Esajas 66:2b.

Kjennetegn: Guds ord kommer i skyggen av syner/åpenbaringer/erfaringer
Syner, åpenbaringer og erfaringer er i forgrunnen hos de falske profetene. De kan forsatt bruke Bibelen, men de river den fra hverandre og forandrer dens mening.

Hos profeten Jeremias leser vi: "Jeg har hørt hva de sier, de profetene som spår løgn i mitt navn. «Jeg har drømt, jeg har drømt,» sier de. Hvor lenge skal de tenke slik, disse profetene som spår løgn og forkynner sine svikefulle påfunn?"

"Med drømmene som de forteller hverandre, tenker de å få mitt folk til å glemme meg, likesom fedrene deres glemte mitt navn og dyrket Ba’al. Den profet som har en drøm, kan fortelle drømmen; men den som har mitt ord, skal i sannhet tale mitt ord. Hva har halmen til felles med kornet? lyder ordet fra Herren. Mitt ord, er ikke det som en ild, lik en slegge som knuser fjell? sier Herren."

"Derfor vender jeg meg mot profetene, sier Herren, de som stjeler mine ord fra hverandre. Se, jeg vender meg mot profetene, sier Herren, de som forkynner orakler bare de får tungen på glid. Jeg vender meg mot profetene som har løgndrømmer og forteller dem, sier Herren. De fører mitt folk på villspor med sine løgner og sitt skryt. Jeg har ikke sendt dem eller gitt dem noe oppdrag, og de er slett ikke til gagn for dette folket, lyder ordet fra Herren." Jer 23:25-32.

Neste gang du hører en forkynner, som forteller om sine drømmer og visjoner, så tro ikke, at alt er av Gud, bare de på scenen holder en Bibel i hånden og siterer vers så ordene spruter. Det samme gjorde Djevelen. Da han forsøkte å forføre Jesus med sine visjoner, underbygde han løgnene ved hjelp av å sitere Bibelen (Matt 4). Ikke noe å undres over, at hans tjenere, de falske profetene går i sin mesters fotspor. De bruker Bibelen for å underbygge sine løgner og visjoner.

Legg merke til undervisningen – er det Ordet, som forkynnes, er det Ordet, som gis autoritet, eller er det synene, drømmene og åpenbaringene, som er i sentrum.

Når falske profeter hevder, at Jesus fysisk viser seg på vekkelsesmøtene deres, kommer de i konflikt med Jesu egne ord: "Om noen da sier til dere: ‘Se her er Messias’, eller: ‘Der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill. Nå har jeg sagt dere det på forhånd! Om de altså sier til dere: ‘Se, han er ute i ødemarken’, så gå ikke dit ut, eller: ‘Se, han er i et rom der inne’, så tro det ikke. For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være. Hvor åtselet er, vil gribbene samles." Matt 24:23-28.

Når falske profeter kommer med tåpelige påstander som: Se han er i et rom der inne, så skal vi ikke tro dem. De bruker sine åpenbaringer og visjoner for å øke sin åndelige autoritet.

Mange Kristne i Norge er forført av falsk undervisning om syner, drømmer og indre erfaringer av Guds stemme. Fra ulikt hold blir det undervist, at dersom du lukker øynene, invitere Den Hellige Ånd inn, og deretter lytter, ja da vil du ofte, eller alltid, få noe. Du må bare trene deg opp og skjerpe sansene, slik at du hører og gjennkjenner Åndens stemme.

Hvor i Bibelen finner de belegg for en slik lære? Er vel alle profeter? (1 Kor 12:29) Bibelen taler om drømmer og syner som en realitet blant Guds folk etter Åndsutgytelsen på Pinsedag. Så ja, vi tror at Gud taler gjennom drømmer og syner, men derfra til å tro, at alle med letthet kan få det så fort, øynene lukkes, er vranglære.

"Er jeg en Gud, som bare er nær?" Jer 23:23.

Bibelens profeter kunne vente i årevis på, at Gud skulle åpenbare sitt Ord for dem. Men vi, som er oppvokst med fastfood, forventer, at evighetens Gud skal fylle vårt behov for åndelig erfaring like raskt, som burgeren havner i hånden på en hamburgerresturant.

Å bli stille for Herren er Bibelsk og rett. Det kan være utfordrene å bli stille. Vi har synd som uroer, og en hel verden, som fanger og fengsler våre tanker. Ifølge Bibelen er det å bekjenne synd, en nødvendig del av det, å ha fellesskap med en Hellig Gud. Hebr 12:1-2.1 Joh 1:6-10, Luk 18:9-14, Sal 32:5.

Våre tanker får hjelp til å rettes mot Jesus gjennom å lese hans Ord. Jesus sier selv til Marta i Lukas 10:38-42, at Maria har valgt den gode del, når hun valgte å bli stille for Herren i hans Ord. I vår tid har en ny lære sneket seg inn: Legg deg ned og slapp av, så vil din Himmelske Pappa fylle deg med sin Hellige Ånd.

Hvor i Bibelen har en slik lære røtter? Den vinner lett tilhengere, for i vår travelhet kjennes det så delig å endelig få slappe av i møte med Gud. Jeg tror også, at Gud kan tale til oss, både når vi ligger, står og går, lager middag og kjører til jobben. Men det er utrolig mange ganger, vi gjør disse hverdagslige ting, uten at Gud taler.

Forventer du, at Gud skal tale til deg og fylle deg, hver gang du tar en lur på gulvet. Ja glemmer du, at mye rart kommer opp i vårt sinn, når øynene lukkes og kroppen faller til ro. Når Bibel og syndsbekjennelse er borte fra en hvile i Herrens nærhet, ja, da er jeg redd, det bli mye hvile og lite av Herren. Det er ikke farlig å ligge stille på gulvet, og ønske å være med sin Himmelske Far er et godt ønske.

Slik jeg vurderer det, er det to farer ved en slik praksis. Læren, som får mennesker til å tro, at de ved å ligge på gulvet blir fylt av DHÅ og alle de villfarelser, som kan vokse frem, da en hengitt til sine egne tanker får visjoner og åpenbaringer.

Dette viser et Djevelens mesterverk. Han gir Guds folk en ny aktivitet, som de tror, de blir åndsfyllte gjennom, og tar Ordet og bønnen fra oss som betaling. Jeg er redd, at tusenvis av mennesker legger seg ned med feil forventninger. De ligger ubeskytet og med hjerte åpnet i timesvis på gulvet. Ikke rart at de både hører og erfarer noe. Forførende ånder kan få sin livs sjanse til rask fremgang.

Dette ikke er Guds vei til fornyelse og vekkelse av sitt folk. La ikke seierskransen bli røvet fra dere av disse, som gir seg av med det, de kaller selvfornektelse, og med engledyrkelse, og holder seg til syner, de har hatt. Kolos 2:18.

Kjenntegn: De er ute etter egen vinning
Dere, som er så kloke, tåler jo gjerne folk, som har mistet forstanden. For dere tåler jo, at noen gjør dere til slaver, utsuger og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet. Jeg må med skam tilstå, at vi har vært altfor svake til den slags! 1 Kor 11:19-21.

"Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det opptre vranglærere blant dere. De er ute etter penger og farer med dikt og bedrag for å slå mynt på dere." 2 Peter 2:1a,3a.

De falske profetene, de såkalte superapostlene, gjorde Korintmenigheten til slaver. De bandt dem til seg selv, ikke til Kristus. De var ute etter deres penger og materielle eindeler. Paulus stiller dette i kontrast til seg selv, som la vinn på å ikke ta seg betalt.

Videre – disse falske superapostlene behandlet de Kristne i Korint overlegent og gikk så langt som å slå de i ansiktet, mens de utførte sin tjeneste. Dette er heller ikke ukjent i våre dager, hvor oppblåste superapostler, falske profeter binner mennesker til seg selv, gjør de avhengige av sin virksomhet, er ute etter deres penger, behandler de overlegent og endatil bruker fysisk makt og slår dem i ansiktet.

Riktignok åndeligjøres dette til å være vold utført i Ånden. Ifølge Bibelen er det klart, at Gud ikke befaler sine tjenere å spenne syke mennesker i ansiktet, å slå eller ta kvelertak osv. Det er mulig, at dise falske profetene hører en stemme, men det er ikke Guds stemme.

Fysisk vold, gjort i Guds navn, er ifølge Paulus et kjennetegn på de falske apostlene. Det kan godt ha skjedd mange mirakler i disse voldelige superapostlenes tjeneste, men Gud står ikke bak disse. Han virker mirakler for å stadfeste frelsesbudskapet om Jesus, ikke for å gi syke og voldelige mennesker åndelig autoritet. Vokt dere for de falske profetene!

Kjennetegn: Falskt budskap
"Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus. For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot. Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse overapostlene." 2 Kor 11:3-5.

Evangeliet fordreies til først og fremst å handle om dette livet. Fokus blir et bedre liv her og nå. Det tales forsatt om Jesus og Korset, men den virkelig store gode nyheten er, at du kan bli frelst fra nød, fattigdom og helseproblemer.

Gjennom Åndelig innsikt og de rette teknikker kan du lære deg å få dine behov i dette livet tilfredsstilt. Det handler bare om å komme i den rette «trosstilling», så kan du få det meste servert på et gullfat av tjenende engler ol.

Jesus sa, at Hans rike ikke var av denne Verden. Bibelen lover oss aldri fremgang og rikdom som frukt av vår etterfølgelse. Tvert om blir vi forsikret om selvfornektelsens nødvendighet, Verdens hat, kamp mot Satan og vår onde natur, samt forfølgelse.

Paulus korigerte de, som hevdet, at gudsfrykt var en vei til vinning her og nå. Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning, men jag etter rikdom har styrtet mange (troende) ned i fortapelse. Se Matt 16:24-26, Joh 15:18-19, Gal 5:16-17, Ef 6:10-12, 1 Pet 5:8-11, 2 Tim 3:12, 1 Tim 6:3-10)

Falsk nåde: Lovløshet eller lovtrelldom
I vår tid er det trolig lovløshet,som er den største utfordringen. Mange falske profeter, prester, biskoper og forkynnere går ærend for Satan i denne sak. En misbruker Guds nåde til å kunne leve utsvevende liv i synd (Judas 4).

En forkynner nåden på en slik måte, at Kistne synder med fred i hjerte, og slik at den, som faller blir værende i fallet, og ender i frafall og fortapelse. Lovløsheten har bredt seg med stor styrke i vårt land.

Kristne bokhandlere renner over av dens talsmenn, og den falske nåden forkynnes i Den Norske Kirke, så vel som i frimenigheter og bedehus. Den falske nåden bærer aldri et menneske til Himmelen.

De, som forkynner falsk nåde, forteller rørende historier, men de opphever Guds konkrete bud og vilje i kjærlighetens navn. " Den som skjuler sine synder, går det ikke vel; den som bekjenner sin synd og vender seg fra den, han finner barmhjertighet." Ordspråkene 28:13.

"Den ugudelige skal forlate sin vei og ugjerningsmannen oppgi sine tanker og vende om til Herren, så vil han vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse." Esajas 55:7.

Kjennetegn: Ånden/Salvelsen/Den salvede blir forherliget i stedet for Kristus
"Jesus sa: Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere." Joh 16:14.

Med andre ord vil Ånden forherlige Kristus. I en del såkalte vekkelser kommer Kristus i bakgrunnen. En taler forsatt litt om kors og blod, men det, som virkelig griper hjertene og fengsler sinnet, er Ånden eller den salvede profet/hans salvelse. Er dette tilfellet, bør vi være på vakt. For der Guds Ånd har konroll, der blir Kristus forhærliget, uten at æren deles med noen.

Kjennetegn: Falske profeter skaper falske disippler:
"Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!" Matt 7:22-23.

En frukt av en falsk profets tjeneste er falske disipler, forførte Kristne, som ikke eier livet i Gud. De tror, at de er på den rette vei. De tror, at de er Guds tjenere, som utfører mektige gjerninger i Jesu navn – men en dag vil Jesu si en hard dom over deres liv: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg dere som gjør urett.

Det er smertelig å tenke på, at Djevelen, som selv kan skape seg om til en lysets engel, og at hans tjenere, både de forførende åndene og de falske profetene, klarer å forføre tørste og sultne Kristne. De forfører Kristne, som tørster etter det levende vann, men som drikker av feil brønner.

Det er trist og skremmende, at denne forførelsen skjer så fredfullt og forsiktigt, at offrene ikke selv merker, at nådelivet dør ut, at Den Hellige Ånd med sorg forlater hjertet og at forførende ånder fyller den tomme boligen. De falske profetene er selv forført av Satan.

Vi skal vokte oss for dem, men samtidig be, at de må finne en vei til omvendelse, slik at de kan komme ut av den fellen, Satan har fanget dem i. En Kristen, som blir offer for en falsk profet, og som gir denne falske lære og åndelighet så stort rom og innflytelse i sitt liv, at han til slutt blir helt slukt, vil nok ikke selv være klar over sin sanne tilstand. Derfor er det også utrolig vanskelig å nå inn til forførte Kristne, når Satan har fått dem i sin makt. De tror, de står på sannheten og rettferdighetens side, og at de er fylt av Den Hellige Ånd.

Det finnes grader av forførelse. Vi har nok alle, i ulikt mon, usunn og falsk lære i vårt hjerte og sinn. Derfor skal hver og en av oss stille oss frem i Ordets lys, slik at den enkelte kan prøve, om han er i troen, jfr 2 Kor 13:5.

Forførelse starter i det små, små avvik fra Gud Ord. Den kommer stille og umerkelig og virker innbydende. Selv om den kan virke ubetydelig og harmløs, er den farlig, for den fører oss bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus, jfr 2 Kor 11:5.

Vokt deg for de falske profetene. Tro ikke, at alle med en Bibel i hånden og med Jesu navn på tungen vil deg vell. Vokt deg. Se ikke bare på det ytre. Stå fast i Ordet og bedøm profeten og hans budskap ut fra Bibelen.

Hopp ikke så lett på en ny lærdomsbølge, som lettvint vil lege skaden i Guds folk. Mange falske profeter har stått fram, og mange vil stå fram. Vokt deg, så du ikke blir et bytte for menneskenes falske spill og villfarelsens listige kunster.

Karismatiske Kristne likestiller heterofilt og homofilt samliv.

Fra K-s.no/
10. april 2015.

Megakirker i USA endrer standpunkt. Svensk Pinseteolog mener, vi må tenke nytt. Det samme mener enkelte Norske pastorer.

– Hvorfor skulle ikke dette komme til Norge, spør Tarjei Gilje. Teologen og Dagen-redaktøren har fulgt Norges frikirkelighet i årevis. Selv er han eldste i den Luthersk-Karismatiske Bergensmenigheten Kristkirken.

– Den kommer ikke i morgen, men vi bør være forberedt på, at homospørsmålet vil skape diskusjoner i det frikirkelige, også det Pinsekarismatiske.

Megakirker endrer homosyn
DRASTISK ENDRING:
I ukens Innsikt skriver Korsets Seier om, hvordan det Pinsekarismatiske landskapet i Vesten har beveget seg i synet homofilt samliv i løpet av kort tid.

Kirkens standpunkt i homofilisaken har vært tindrende klart i 2.000 år. Nylig skrev Korsets Seier om den tidligere respekterte Megakirkepastoren og forfatteren, Rob Bell, som tror, at kirken snart gir avkall på sitt syn i homosaken.

Det første tegnet på endring kom kanskje, da den Verdensomspennende organisasjon Exodus ga opp og la ned i 2013. I 40 år forsøkte de å hjelpe homofile å begrense sine følelser og be om helbredelse. Både grunnlegger Michael Bussee og siste leder Alan Chambers har siden beklaget hele ideen ved virksomheten.

Flere, store Karismatiske menigheter i USA går nå den samme veien. De har skiftet syn:

•I januar gikk lederskapet i Eastlake Christian Church i Seattle ut og sidestilte heterofilt og homofilt ekteskap. De begrunnet avgjørelsen historisk med, hvordan Kristne har behandlet homofile.

•I februar kom det fram, at Megakirken Gracepointe i Nashville, altså midt i det Amerikanske Bibelbeltet, tillot homofilt samlevende i lederskapet. Pastor Stan Mitchell forklarer,  at han vil gi fullt medlemskap uansett legning. «Fullt medlemskap betyr å være i stand til å tjene i lederskap. Man skal kunne bruke alle sine gaver og egenskaper, og man skal kunne motta alle sakramentene. Ikke bare nattverd og dåp, men også ekteskap.»

•Nå har en av de største Karismatiske kirkene i San Fransisco tatt et enda lenger steg. «Vi vil ikke lenger diskriminere på grunnlag av seksuell orientering og vil heller ikke kreve, at homofile skal leve et livslangt liv i sølibat som en forutsetning for å bli med,» skriver ledende pastor Fred Harrell og seks styremedlemmer i City Church i en pressemelding.

– Sakte, men unektelig sikkert har nå Evangeliske Kristne begynt å endre syn, skriver renommerte Time Magazine i en analyse.

Svensk Pinseteolog åpner opp
Trenden har nådd Sverige, i hvert fall om vi skal tro den respekterte Pinseteologen og forsker på frikirkelighet, Joel Halldorf.

– Et økende antall Kirker, særlig i store byer, søker å endre sin holdning til problemet. Det er en trend. som trolig vil fortsette.

Syndenød 
– hva er det egentlig?

Fra Dagen.no/
6. april 2015.

– Det er bare den, som sitter i fengsel, som forstår dybden av å bli sluppet fri, sier Evangelisten Jørn Strand.

Sammen med kona, Pernille, brenner han for å nå de ufrelste med Evangeliet, og arrangerer gatemøter, teltmøtekampanjer og vekkelsesmøter rundt i landet.

Strand er Pinsevenn og bruker sjelden begrepet «tilgitt synder». I hans terminologi heter det «å bli født på ny», og han taler ofte om å være en ny skapning i Jesus Kristus.

Syndefordervet
En av søndagens Bibeltekster er fra Romerne 3. Etter å ha malt syndefordervet i dystre farger, slår Paulus fast, at «alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Jesus Kristus».

Strand liker, at Paulus kaller en spade for en spade og mener, at de første kapitlene er helt sentrale for å kunne forstå Evangeliet. – Paulus plasserer alle i en «boks». Han sier, at vi er alle skyldige innfor Gud. Det er en forkynnelse, det ikke er mye av i dag. Den kler av vår egen rettferdighet, og det er viktig, for at vi skal bli ikledd Kristi rettferdighet.

Små og store syndere
Når Strand er ute på gata og snakker med folk, er ikke den største utfordringen, at de ser på oss Kristne som loviske, sier han.

– Problemet er, at de ser på seg selv som gode nok. For å få fram alvoret, illustrerer han det ofte med bildet av to steiner. Stor eller liten, begge synker, når man kaster dem i vannet - fordi de er steiner. Slik er det med oss også. Enten vi er små eller store syndere, så står vi alle skyldige innfor Gud, fordi vi er syndere.

Strand er tidligere narkoman, og opplever, at mange tenker om han, at han var en stor synder.

– Men sannheten er, at det er den, som bryter budet om å elske Herren av all vår makt, som er den største synderen. I møte med det budet fremstår vi alle som de største syndere, fordi vi ikke greier det. Jeg bruker det, for å få folk til å forstå at de trenger Jesus. Det fungerer. Det gjør faktisk det, sier han.

Strand siterer Jesu ord fra Lukas 7: «Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

Med tanke på at vi alle har forbrutt oss mot det viktigste budet, fins det ingen unnskyldning for å la være å elske mye, konkluderer han.

Lite åpenhet for synd
Strand har mange ganger vært innom Romerne 3, når han forkynner Evangeliet.
– Det er en typisk ingrediens i vekkelsesforkynnelse, og da opplever vi, at folk blir frelst, sier han.

– Hvor åpne er vi for dette budskapet i dag, om at alle har syndet?

– Der er du inne på et herlig tema. Personlig mener jeg jo, at der er altfor lite åpenhet for å snakke om, at vi mennesker er syndere. I Pinsesammenheng sier man gjerne, at synden er, at man ikke tror.

Strand forteller, at han mange ganger har blitt møtt med argumenter som, at «det er ikke din oppgave å overbevise om synd. Det er Den Hellige Ånd, som skal gjøre det».

– Men det står faktisk, at Den hellige Ånd skal overbevise om synd, dom og rettferdighet, og de samme menneskene bruker mye energi på å overbevise om nettopp rettferdighet.

Den hellige Ånd arbeider alltid opp mot Guds ord. Det er derfor, det hete,r Åndens sverd, og ikke Jørns sverd. Ånden er forpliktet mot ordet, derfor må vi våge å forkynne, at alle er syndere og gjerne komme med spesifikke forklaringer på det.

Kjødelig motiv
Strand tror, den ensidige nådeforkynnelsen bunner i, at man vil bli likt. Han tror, det ligger et kjødelig motiv under, som gjør, at mange toner ned dette med synd.

– Vi tror, at vi skyver folk bort, når vi peker på synd, men sannheten er, at vi skaper en syndenød, som er blitt et fremmed begrep i mange Kristne kretser i dag. Men det må skje i ydmykhet, understreker han.

– Noen hevder også, at vi kommer med loven, når vi sier til folk, at de er syndere, men det stemmer ikke. Loven kom med Moses, og syndefallet med Adam og Eva. Så man kommer med realitetene av syndefallet, og det er noe helt annet, mener han.

– Hva er egentlig synd?

– Synd betyr å bomme på målet, men det blir litt diffust, synes jeg. Som mennesker har vi en egoistisk natur, og ut fra vår syndige natur gjør vi konkrete synder. Syndens skyld ble sonet på Korset, men syndens makt gjør likevel, at vi stadig kommer i gjeld.

– Hva vil det si å tro?

– Det er å tro på det, som skjedde på Korset, og det, Jesus gjorde. Ikke på det, jeg ikke fikk gjort eller burde ha gjort. Det handler om å tro, at når Jesus hang på Korset, så tok Han den straffen, jeg skulle hatt for min synd.

Strand ynder å si, at Gud tilfredsstilte sin rettferdighetssans på Jesus, og at Han derfor ikke har noe behov for å gjøre det på oss.

– Folk har vanskelig for å forstå, at man må holde dom for å utøve rettferdighet. Slik fungerer det i samfunnet, og slik fungerer det for Gud. Han kunne ikke vært rettferdig, om Han ikke fikk straffet synd og urettferdighet.

Da nagler gikk gjennom Jesus armer og bein, var det Guds rettferdighetssans, som traff Ham. Så får vi den rettferden ved tro, og da lander vi der, vi skal lande, sier Strand.

Korset på himlen - sågs av tusentals.

Fra Apg29.nu/
4. april 2015.
Av Holger Nilsson.

”…vi hade själva skådat hans härlighet." 2 Pet 1:16.

Ett stort lysande Kors uppenbarades i himlen ovanför Koncentrationslägret i Sachsenhausen i Tyskland. Det sågs av tusentals fångar i flera timmar.

Att själv ha sett någon form av Gudsuppenbarelse är en upplevelse. Många gånger brukar det då finnas de, som vill bortförklara sådana upplevelser, med att vederbörande har inbillat sig att sett något. Otron vill ju alltid bortförklara.

Då tusentals och åter tusentals ser samma sak, borde dock varje förnuftig människa kapitulera för, vad dessa sett. Det vittnesbörd, som vi skall återge här, är ett sådant tecken, som setts av skaror av människor samtidigt.

Det hände vid den allra största Kristna högtiden, nämligen Påsken. Omständigheterna vid uppenbarelserna var hårda. Det hände under andra Världskriget.

Edvin Böresen
Tro och fakta i Norge, som vi har utbyte med, återger händelsen, som berättas av en, som var vittne till denna händelse. Han är en gammal man. Edvin Böresen heter han, som här ger oss sin berättelse:

I en hög ålder kan jag i dag se tillbaka på ett liv i tron på min Herre och Gud, allena av Hans nåd och godhet! Det var som tonåring, jag fick ta detta livsviktiga steg. Det skedde under en väckelsetid på Justön utanför Kristiansand.

Glömmer det aldrig. Jag föll på knä vid en huggkubb helt allena, och bad Jesus flytta in i mitt hjärta. Och där och då blev jag född på nytt, som vi kallar det. Ja, jag fick liv i Gud och vad ofattbart stort, intill denna dag är jag bevarad trots både prövosamma och hårda tider, och trots egna fel och brister:

– Tänk, jag får ännu leva i denna underbara gemenskap med min mäktige Frälsare.

Arresterades 1943
På grund av en bagatell blev jag tagen av Tyskarna. Vid den tiden behövdes det inte mycket för att bli arresterad. Efter diverse förhör i det lokala fängelset och på ”arkivet” i Kristiansand gick färden till Grini, därifrån blev jag sänd till det beryktade Koncentrationslägret i Sachsenhausen, i Tyskland.

Den mardröm av förnedring, rädsla och fasa, vi måste leva i där, är ju skildrat av tillräckligt många. Att människor kan göra sådant mot varandra är för mig obegripligt.

Mitt i all smärta och lidande i Sachsenhausen kom till sist Påsken 1944. Tyskarna gjorde ingen skillnad på helgdag och högtid. Slaveriet, tortyren och mördandet fortsatte oavbrutet.

Att jag var Kristen, och allt från ungdomen lärt mig att gå bönevägen, var till stor hjälp och styrka för mig. O, vad skulle jag ha gjort utan Jesus! Men bland massorna rådde bitterhet och hat, inte bara mot Tyskarna, men också mot Gud. Nej om han fanns, så bor Han högt däruppe, en plats utan att bry sig om oss och våra plågor.

Det som hände
Jag kan aldrig glömma det…. och jag har gett Gud det löftet, att jag skall vittna om det resten av mitt liv: det var Påskdagen. Vi bodde i en egen Barack, och som alla fångarna blev vi väckta i tidiga ottan, (ja sent på natten).

Jag hade skiftet vid bordet för att ordna kaffesurrogaten mm. Då är det en av mina kamrater, som ropar: ”Kom och se!” Jag kom ut, och vad är det jag får se? Jo, på denna tidiga Påskdagsmorgon - högt uppe på himlen - står ett stort lysande Kors!

 Det fanns inga moln på himlen den dagen. Korset var format med fullständigt skarpa konturer, och det lyste mot oss med en förunderlig klarhet (det var alltså inte tal om något, som liknade ett Kors!)

Alla såg Korset Ja, alla i Sachsenhausen såg Korset denna Påskdag! Det strålade mot tiotusentals stackars utarmade fångar, det strålade mot oss - och talade, ja, det talade om den Gud och herre, som blev prövad i allt i likhet med oss… och som frivilligt tog på sig den djupaste förnedring, skam och förakt, och som till sist gick igenom den mest smärtsamma korsdöd - och på det sättet sonade synden, segrade över Satans välde och förvandlade Korsets förbannelse till ett segerns och livets symbol!

I flera timmar
I flera timmar lyste Korset över Sachsenhausen denna Påskdag. Alla vände sig och tittade. Då vi senare flera tusen fångar stod uppställda på lägerplatsen, lyste det lika klart. Till och med den Tyska kommendanten och hans drabanter stod på sin veranda och studerade synen starkt engagerade.

Tecknet på himmelen fascinerade och förundrade alla. Också våra vaktsoldater, som skulle kommendera oss till dagens arbete, hade svårt att riva sig loss.

Tyskarna ville negligera högtiden
Upplevelsen var fantastiskt - mitt i all nöd och elände. När Tyskarna ville förbise och negligera hela högtiden, grep alltså Gud själv in och stadfäster Påskens innehåll och budskap, och det på ett sätt, som avväpnar och utesluter allt tvivel och snusförnuft!

Både Judar och Hedningar blev konfronterade med Korsets Evangelium denna Påsk, som en hälsning från Honom, som har lidit mer än alla, och som av ren Gudomlig kärlek gav sitt eget liv.

Jag överlevde
Jag överlevde denna fruktansvärda tid i Sachsenhausen. Vi blev räddade av de ”Vita bussarna” - som säkert en del har hört talas om. Ja, jag överlevde och kan idag vara med och vittna om Korset - detta frälsarens banér, som riktigt nog är en anstöt för Världen, men som är erkänt av Gud i himlen - som vi upplevde det rent konkret Påsken 1944!

"Ty talet om Korset är visserligen en dårskap för dem, som går förlorade, men för oss, som blir frälsta, är det en Guds kraft." 1 Kor 1:18.

Å stole på Gud i motgang.

Fra Andaktsbloggen.com/
29. oktober 2014.

Det er en del gamle «ordtak», som gjentas til det kjedsommelige her i Norge. «Life is tough and then you die», «Drikk, pul og stjæl, du skal dø allikavæl..» og så videre.

Det var en gang en mann, som hadde et budskap. Han var overbevist om, at beskjeden hans måtte ut til hele Verden. Så han la ut i Verden for å fortelle det, han hadde på hjertet.

Det første, som skjedde, var at kollegene hans begynte å hate han. Det gikk så langt, at de begynte å snakke sammen om å ta livet av han. På et punkt angrep de han med stokker og steiner. Likevel fortsatte han å fortelle sitt budskap til menneskene rundt seg.

Så en dag, da han var på reise til en annen by, så ble skipet hans fanget av en storm og forliste. Likevel fortsatte han å fortelle Verden sitt budskap. De truet ham, men han fortsatte å fortelle. De pisket han, men han fortsatte å fortelle. De fengslet han, men han fortsatte å fortelle.
Alt så ut til å gå galt, og til slutt henrettet de han.

 Livet er tøft. I livet er det slik, at ting vil gå galt, enten du vil det eller ikke. Folk, som du elsker, vil avvise deg. Du vil miste både ting og personer, du er glad i, og drømmene dine vil knuses. Hvis de ikke allerede har blitt det, så vil de bli det en dag.

Alt, du synes er verdifullt, kan bli revet i stykker rett foran deg. Du vil bli etterlatt knust og ødelagt, og du kan ende opp redd, ensom, bitter, såret og ufølsom. Du setter kanskje opp noen psykiske murer rundt deg, og det er mulig, du trenger dem sårt for å overleve.

Livet er tøft. Enda en historie om en gutt på tretten år. Han hadde vokst opp i England i et kontrollert og veloppdragent miljø i den Britiske skolen. En dag ble han kastet inn i en uregjerlig Amerikansk high-school, der det fløt dop.

Noen av dere, som leser dette, kjenner igjen beskrivelsen av en videregående skole med rusproblematikk, men for den unge gutten på tretten år var det et sjokk. Han var yngst i klassen på tretten år, hvor alle andre var minst 15. Og han var Kristen. Og på toppen av det hele mente han, at alle andre burde være det også. Og alle hatet han for det.

Greier du å se for deg en mer traumatisk tid i livet? Han ble ertet, mishandlet, slått og hatet. Trettenåringen brukte mange kvelder på å gråte seg i søvn. Hvordan kunne han få slutt på alt sammen? Hvordan kunne han bli kvitt smerten av å bli avvist og mobbet? Gutten brukte mange timer på å spørre Gud «Hvorfor?».

«Hvorfor lar du meg gå gjennom dette? Hva må jeg gjøre annerledes? Hvorfor?»

Livet er tøft, og trettenåringen begynte å bygge opp forsvarsverk, og han begynte å slutte å stole på Gud. Fordi Gud var den, som hadde gjort dette mot han. Han gikk fortsatt i Kirken og gjorde alle de Kristne tingene, men han hadde sakte men sikkert sluttet å stole på Gud.

Folk begynner livet sitt i en relasjon. Etter hvert forelsker de seg og planlegger å gifte seg og snakker om fremtiden. De har drømmer. Så en dag sier personen, de har forelsket seg i, at «Nei, jeg kan ikke gifte meg med deg.» Det er slutt, og de skiller lag.

Men det er mye, som er verre enn dette. Det kan hale ut og ingen skiller lag med en gang. Det fører til, at man kanskje begynner å få håp igjen, før den andre parten plutselig bryter opp, og ikke bare knuser håpet, men river det i stykker og tråkker på det. Da er smerten alt, som er igjen. Og da begynner en å spørre «Hvorfor?». «Hvorfor lot du dette skje, Gud?» Og en begynner å avvise Gud, fordi Gud var den, som lot dette skje.

For mange år siden fikk jeg en CD av en venninne av et band, som heter Jerusalem. Jeg likte ikke skiva først, men etter noen år så tok jeg den fram og hørte mer nøye på den. Platen begynner med et rop om tilstanden i Verden. Den er på vei ned i ødeleggelse. Vi har Sodoma og Gomorra over alt. Sodoma er Europa, Sodoma er Sverige, Sodoma er Tyskland, Sodoma er vår by, og ingen bryr seg lenger.

Men. Så fikk vi Jesus. Verden er på vei ned i en spiral, og vi ser katastrofen komme. Men vi fikk Jesus. Jesus er ikke bare en frelser. Han er hele vårt liv. Livet er tøft, men vi har håp! Ja, det er vel og bra, sier du kanskje. Du lurte ikke på, om du skulle bli reddet ut av Verden en eller annen gang, etter at du dør. Du har ingen problemer med å tro på det. Det er akkurat NÅ, at problemer eksisterer.

«Kommer jeg til å overleve akkurat nå?» Vi har et håp, og det er ikke bare for vår frelse, men også for morgendagen! Fordi for 2.000 år siden så kom Jesus til jorden og led alt det, vi lider. Det er Gud selv, som sier til deg «Jeg bryr meg.»

Gud forstår, fordi Gud har opplevd lidelse. “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett." (Mat 11:28-30)

Du kan komme i dag, fordi Gud ikke bare har reddet oss fra evig fortapelse, men Han styrker oss og gir oss fred også i dag!

“Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette." (Esajas 40:28-31)

Gud er en Gud av nåde og barmhjertighet. Slutten på historien er ikke, at to ensomme mennesker møtes, gifter seg, og forblir ensomme. For hvis de ydmyker seg for Gud og stoler på Ham, så er det håp. Da er livet verdt å leve.

Vi tenker gjerne på relasjoner som noe mellom mennesker, og da gjerne mellom en mann og en kvinne. Saken med Gud er, at Gud ikke er en mann. Ja visst omtales Han som «Han», «Far» og «Herre», men vi vet også, at Gud er ånd.

Han er ikke som en mann, for Han forlater oss aldri. Det er håp. Livet kan leves i glede. Ved nåde kan vi få se, at Gud er så mye større enn et menneske! Han er trofast og slipper deg aldri. Det handler ikke om å leve i trass og dø i trass. Det handler om å stole på, at Gud vet det beste for deg, fordi vi vet, at Jesus har lidd med oss.

Den tredje dagen.

Fra Spikerscorner.blogspot.no/
5. april 2015.

Siden vi denne Påsken har forsøkt å fremstille begivenhetenes gang fra Det gamle Testamentets ståsted, har de fleste kanskje oppdaget og sett, at det finnes mange bilder og forutsigelser om Jesu død i Det gamle Testamente.

Da blir det naturlig å spørre: Hvor i Det gamle Testamente finner vi så bilder og forutsigelser om Jesu oppstandelse fra de døde? Jeg har inntrykk av, at oppstandelses bildene i Det gamle Testamente kanskje er litt mer skjult enn bildene av Jesu død - men du vil finne dem, om du graver litt og tenker nøye over, hva de forskjellige tekstene forsøker å formidle til oss.

Her skal dere få 4 eksempler på det, som, jeg mener, er bilder på Jesu oppstandelse fra de døde, og alt er hentet fra Det gamle Testamente. Vi begynner med fortellingen om Jakob og Laban, som vi finner i 1 Mosebok.

Veldig kort fortalt, handler historien om Laban, som hadde 2 døtre. Den yngste het Rakel, og den eldste het Lea. Jakob ble glad i Rakel og ba derfor Laban om å få henne til hustru. Dette godtok Laban, mot at Jakob tjente hos ham i 7 år.

Men da de 7 år var omme, lurte Laban Jakob og gav ham sin eldste datter Lea, samtidig som han forlangte, at Jakob måtte tjene 7 nye år, hvis han ville ha Rakel. Jakob gjorde så og fikk til slutt Rakel, men Laban ville fremdeles ikke gi slipp på Jakob og familien hans.

Så står det så flott i 1 Mos 31:22: "Den tredje dagen ble det fortalt Laban at Jakob hadde rømt."

 Selv synes jeg, dette er et litt morsomt bilde på Jesu oppstandelse. Jeg ser nemlig for meg Djevelens lange nese, da han fikk rede på, at Jesus var oppstått og hadde rømt fra selveste dødsrike.

Et annet bildet på Jesu oppstandelse, tror jeg, vi finner i 1 Sam 3:8: "Så ropte Herren for tredje gang på Samuel. Han stod opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg,» sa han; «du ropte på meg.» Da skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten."

Husker du ordene, som Jesus ropte ut fra korset? Du finner dem i Matt 27:46: "Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: "Elí, Elí, lemá sabaktáni?" Det betyr: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

Men Gud lot ikke Jesus bli værende i dødsriket. Han reiste Ham opp igjen. For vet du hva Samuel betyr? Det betyr "bønnhørt av Gud."

Enda et bilde på Jesu oppstandelse, tror jeg, vi finner i Sal 40:3: "Han drog meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og lot meg gå med faste skritt."

Selv om vi gjerne anvender dette verset som bilde på, hvordan vi opplever vår egen frelse, synes jeg, at det faktisk taler enda klarere om Jesu oppstandelse, og hvordan Han blir dradd opp av fordervelsens grav.

Det fjerde og siste bildet, jeg har lyst til å ta fram, er kanskje det klareste bilde av alle på Jesu oppstandelse, og du kjenner nok historien like godt som meg. Den handler nemlig om Jonas i fiskens buk. Les disse 7 versene. og ta inn over deg den siste setningen. Klarere kan det ikke sies:

Jonas 2:1-7: "Herren sendte en stor fisk som slukte Jona; og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter. Jona bad til Herren sin Gud fra fiskens buk. Han sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han bønnhørte meg. Jeg ropte fra dødsrikets dyp, og du hørte min røst."

"Du kastet meg i dypet midt på havet, og strømmen omgav meg. Dine brenninger og bølger slo alle over meg. Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra deg. Skal jeg aldri mer få se ditt hellige tempel? Vannet nådde meg helt til halsen, havdypet omsluttet meg på alle kanter. Tang slynget seg om mitt hode. Til fjellenes grunn fór jeg ned. Jordens bommer lukket seg etter meg for alltid. Men, Herre min Gud, du førte meg levende opp av graven."

Så avslutter vi i denne lille vandringen vår i Det nye Testamente med ordene fra Mark 16:2-6: "Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp. De sa til hverandre: "Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?" Men da de så opp, fikk de se at steinen var veltet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: "Vær ikke forferdet! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham!"

Jesus er oppstått. og Han lever idag!

Når Jeg ser blodet, skal Jeg gå forbi dere.

Fra Spikerscorner.blogspot.no/
3. april 2015.

La oss denne Langfredag gå helt tilbake til den første Påske. Til tiden, da Israelsfolket var slaver i Egypt, hvor de jobbet og strevde under harde og vanskelige kår. Farao nektet å gi slipp på dem, selv om Gud sendte flere store plager over Egyptens land.

Til slutt sa Gud: "Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den eldste sønn av farao som sitter på sin trone, til den eldste sønn av trellkvinnen som står bak kvernen, og alle de førstefødte dyr i buskapen." - Deretter sa Gud: "Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett for hver husstand!"

"Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Da skal hele Israels menighet slakte det straks etter at solen er gått ned. Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og dørbjelken i de husene hvor de spiser det."

"Blodet skal være til et tegn for dere på husene der dere er. Når Jeg ser blodet, skal Jeg gå forbi dere. Plagen skal ikke komme over dere og ødelegge dere når Jeg slår landet Egypt. Denne dagen skal være en minnedag for dere, og dere skal holde den som en høytid for Herren i alle slekter etter dere. Det skal være en evig lov at dere feirer denne høytiden." (2 Mos 12:13-14)

Alt dette ble skrevet for 3.500 år siden, og enda i dag feirer vi den samme høytiden. Du og jeg er selv vitner på, at det gikk, som Herren hadde talt."Det skal være en evig lov at dere feirer denne høytiden." - enten vi sitter hjemme i vår egen stue, eller vi befinner oss i hytta på fjellet.

Men så må vi spørre: Hvilken dør sitter du bak? Har du stenket blod på dine dørstolper og dørbjelker? For du vet vel, at vi også i dag holdes som slaver av en ond Farao? Det er han, som kalles for Satan, eller Djevelen.

Kanskje sliter du selv med ting i ditt liv, akkurat som Israelsfolket gjorde under Faraoen i Egypt? Da skal du vite, at Herren igjen vil gå gjennom landet for å utfri dem, som venter på Ham. Men da er det vigtig, at du sitter bak den rette døren.

"Jeg er døren", sier Jesus i Joh 10:9. "Den som går inn gjennom Meg, skal bli frelst."

Sitter du fremdeles bak din egenrettferdighets dør og tror den holder mål? Vet du ikke, at "alle har syndet og står uten ære for Gud?" (Rom 3:23)

Hvis du fremdeles forsøker å skjule deg bak din egenrettferdighet, da bør du gjøre, som det står i Esaj 1:18 "Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull."

"Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud." (2 Kor 5:21)

"Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot.Det tok han bort da han naglet det til korset." (Kol 2:14)

Det var altså mitt og ditt skyldbrev, Jesus tok straffen for på Korset, Langfredag for 2.000 år siden.

"Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham." (Esaj 53:5-6).

Jesu sidste Påske.

Fra Spikerscorner.blogspot.no/
2. april 2015.

"Da timen var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: "Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Aldri skal jeg spise det mer før det har fått sin fullendelse i Guds rike." (Luk 22:14-16)

I dag er den dagen, vi her oppe i Norden kaller for "Skjærtorsdag", hvor vi skal feire "Nattverden", eller "Brødsbrytelsen", som noen sier. Alle disse ordene er kanskje med på å pakke Påskens begivenhet inn i et litt mystisk slør. La oss derfor forsøke å forklare, hva det hele faktisk dreier seg om.

Ordet "Skjærtorsdag" betyr egentlig "renselsestorsdag", der ordet "skjær" kommer fra det norrøne ordet "skíra", som betyr å "rense". Ordet "Nattverd" er opprinnelig et uttrykk for "kveldsmat", etter det Greske ordet "eukharisto", som betyr å "gi takksigelse".

De fleste lavkirkelige miljøer bruker gjerne ordet "Brødsbrytelse" for å beskrive den høytidelige deling av brødet ved altergang (nattverd). Selv om alle disse uttrykkene er fine nok å ta med seg, skal vi likevel være klar over, at ingen av dem finnes i selve Bibelteksten.

Det første, vi legger merke til i Bibelteksten vår i dag, er ordene: "Da timen var inne". Som vi så av andakten på Palmesøndag, der Jesu inntog i Jerusalem, var nøye planlagt og forutsett fra evighet av, skal vi også få se at det, som skjer på Skjærtorsdag, er planlagt fra evighet av, faktisk helt ned på timenivå.

Så hva er det, som egentlig skjer her denne torsdagskvelden? Her var det ingen altergang med stående servering, men rett og slett bare et måltid, der nære venner samlet seg sittende rundt et bord for å minnes Påskens begivenheter.

Vet du, hva ordet "Påske" betyr? Det kommer fra det Greske ordet "Pascha" og betyr "forbigang" eller "å gå forbi". Påsken er en høytid, som Jøder og Kristne har feiret hvert år, siden Gud sendte dødsengelen gjennom Egyptens land for å drepe alle førstefødte sønner i hvert hus, som ikke hadde stenket blod fra et feilfritt og lyteløst lam på dørstolpene og dørbjelkene sine.

Det var denne begivenheten, Jesus og Apostlene var samlet for å minnes denne torsdagskvelden. Og de gjør det nøyaktig på det tidspunkt, som Moseloven beskriver - nemlig "om kvelden, ved solnedgang", for det var da, Israelsfolket drog ut av Egypt.

5 Mos 16:6: "Men på det stedet som Herren din Gud utvelger for å la Sitt navn bo, der skal du slakte påskeofferet om kvelden, ved solnedgang, på den tiden da du drog ut av Egypt." Videre ser vi at Jesus forteller apostlene om det som kommer til å skje allerede neste dag. Apostlene vet det ikke enda, men likevel sier Jesus at dette påskemåltidet skjer "før Jeg lider".

Jesus visste nemlig, at Han kom til å bli korsfestet neste dag. Men hvordan kunne Han da samtidig si: "Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere"?

Det var fordi, det nettopp denne Påsken skulle opprettes en ny Pakt, idet et nytt feilfritt og lyteløst lam skulle slaktes; nemlig Guds Lam - Jesus. For å forhindre, at du og jeg skal rammes av den kommende dødsengelen, ville Gud nå slakte sin egen førstefødte Sønn og gi Ham som Påskens offerlam, slik at hver den, som tar imot blodet fra dette Lammet, skal oppleve den samme "forbigang", som Israelsfolket opplevde den første Påske i Egyptens land.

Joh 3:16-18: "For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Énbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. For Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn." Men Jesus sa noe mer. Han sa: "Aldri skal jeg spise det mer før det har fått sin fullendelse i Guds rike."

Og Han hadde rett. Dette ble faktisk siste gang, Jesus spiste Påskemåltid sammen med Apostlene sine. For under et døgn etter, at dette ble sagt, var Jesus død. Men det setter likevel ingen punktum, for Jesus legger til ordene: "før det har fått sin fullendelse i Guds rike."

I praksis betyr det, at Guds store plan ennå ikke er fullendt. For som det står i Hebr 4:1: "Siden det gjenstår et løfte om å komme inn til Hans hvile, så la oss derfor frykte, så ikke noen av dere skal vise seg å være det foruten."

Frykter du for den kommende dødsengelen? Da skal du ta imot det blodet, som Jesus stenket på korsstoplen og korsbjelken, nettopp for deg.

"For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var bestemt til dette før verden ble skapt, og for deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende." (1 Pet 1:18-20)

Indlæg 2015 - II.

Jesus fra Nazareth - Jødernes Konge - del 3.
Jesus fra Nazareth - Jødernes Konge - del 2.
Jesus fra Nazareth - Jødernes Konge - del 1.
Jesus – Guds tegn til Verden.
Bespottelse af Helligånden.
Den Kristne dåp.
Blev lyset skabt før solen?
Findes der et Helvede?
Løvløshetens hemmelighet.
Vidnesbyrd: Jeg blev et bønnesvar.
Er nådegavene opphørt? - Eller kan man ennå søke Gud for Åndens gaver? - III af III.
Er nådegavene opphørt? - Eller kan man ennå søke Gud for Åndens gaver? - II af III.
Er nådegavene opphørt? - Eller kan man ennå søke Gud for Åndens gaver? - I af III.
Vraka Herrens Ord - vraka av Herren.
Guds dager, slik de er i Bibelen.
Abrahams barn.
"Skyt hvis de tør!"
Ingen er 
endelig forkastet.
Vil du tro?
Vokt dere for de falske profeter!
Karismatiske Kristne likestiller heterofilt og homofilt samliv.
Syndenød 
– hva er det egentlig?
Korset på himlen - sågs av tusentals.
Å stole på Gud i motgang.
Den tredje dagen.
Når Jeg ser blodet, skal Jeg gå forbi dere.
Jesu sidste Påske.